En norsk rock'n'roll-klassiker er født

Hva får du om du plasserer Jan Magnar Hatlemark, Paul Daniel, Svein Andre Røe, Erling Zahl Urke og Asgaut Bakken i samme rom? Jo, du får herremenn i sin beste alder som spiller rock'n'roll som om de har fanden i ryggraden, elefantballer hengende mellom beina, og et band som rett og slett aldri gjør annet enn å storkose seg med å spille og herje med instrumentene sine. Og akkurat den stemningen klarer de å formidle gjennom innspillingene de har gjort i Lydebel Studio i Oslo, studioet som eies av bandets gode kamerat, Andreas Berczelly.

Skiva er produsert av trommis Paul og vokalist/gitarist Jan Magnar, mens mannen med det gudbenådede lyd-øret, Mr. Daniel, har hatt ansvaret for mixen. Mixingen er så heftig bra at bandet driter i å mastre låtene. Bortkastede penger, ifølge karene. Bortkastede penger hadde det dessuten vært å bruke de feteste Neumann-mikkene i studioet, fordi karene kjenner seg selv så godt at de vet at de er storforbrukere av mikker, og at enhver øving og innspilling ender opp i fest og moro. Litt unødvendig å måtte erstatte mikker for 100 laken, så da blir det budsjettmikker, uten at det blir feil. Lyden er strøken, som i rock'n'roll-strøken. De som forventer Fleetwood Mac-lyd blir med andre ord skuffet. 

Alle band med respekt for seg selv har sin egen hymne. Med "W.T. Anthem" har WTBB en hymne som vil sparke i gang enhver konsert på feteste vis. Litt feedback, et komp som klasker skikkelig til, allsang og feststemning er nøyaktig den åpningen jeg ønsker meg på et rock'n'roll-album. At jeg havner i Jon Spencer Blues Explosion-modus er dessuten verdens største pluss, og et like stort pluss er det at hedersmannen Thomas Brenna (Kosmik Boogie Tribe) har en finger med i arrangementet. Overgangen til "Mook City", singelen som ble sluppet tidligere i år, er nærmest sømløs. Det betyr mer av den gode, feststemte koringen, og ikke minst, mer beintøff riffing og tunge anslag på bass og trommer. Det lyriske er tuftet på Hatlemarks samtale med en =Oslo-selger tidlig under pandemien, hvor temaet dopproblem fort kom opp. Narkotika er vanskeligere å spore opp i disse dager, så problemet i "Mook City", denne søppeldynga av en by, er tilgangen på nødvendig medisin. Kruttsterk åpning på We Got Time to Waste.

Den musikalske feststemningen fortsetter på "Clean Up Your Life", en låt som i korte trekk handler om å ta grep om eget liv om livet er traurig, og slutte å bry seg om hva andre måtte mene om deg og dine handlinger. Litt Status Quo møter Backstreet Girls, masse feststemning, og en "wall of cymbals". Her er det mye å like i løpet av to og et halvt minutt. Med "No Such Thing" brytes det som hittil har virket som en formel. Rolf-Erik Nystrøm er virkelig tilstede med sin sax gjennom hele låten, og skaper et slags kaos som kler tematikken godt - folk er ofte langt mer interessante enn de virker ved første øyekast. Et sprekt brekk, og selv om jeg ikke akkurat er avhengig av saksofon i musikken min så er det stilig når den brukes "Kill City-style".

"Mizz Mizzing" tar oss effektivt tilbake til festen, tilbake til rockens glansalder på siste halvdel av 60-tallet. Samtidig så er det tydelig at karene setter pris på hardrock fra tidlig 70-tall, som Nazareth, Deep Purple og Uriah Heep, og med klare referanser til åttitallsheavy og band som Rainbow og Judas Priest. Med tittelsporet, "No Time to Waste", får vi nok et musikalsk sidesprang. Låten ble tidlig en personlig favoritt, med sitt slentrende komp og poppa innpakning. Her synges det høylydt om å drite i hva andre måtte mene om musikken de lager - naboen kan mene hva han vil, og musikk-politiet kan drite og dra. En del av sidespranget kan dessuten forklares med at innspillingen er annerledes. Låten er bare en av to som er spilt inn som en studiolåt, med separate innspillinger av instrumentene. Big Star og T-Rex hadde digget denne låten, så Alex Chilton og Marc Bolan sitter nok på hver sin sky og nikker taktfast til denne herligheten av en låt.

We Got Time to Waste er fortsatt mulig å få på vinyl, til og med i en lekker hvit variant, men jeg tipper Blues For the Red Sun, som er plateselskapet som gir ut skiva, snart er utsolgt. Noe annet ville sjokkert meg. Om du er så heldig og smart at du har LPen i hus, så er det på tide å snu den for å spille av side 2. Der er "I Forgot How to Feel" åpningslåten, en sang som vel handler om kjip hjertesorg etter brudd. Samtidig er det et slags håp i hengende snøre. Vi snakker om en slags blues-rock-boogie-hybrid her, med monotone og fete vers, som på sett og vis sier noe om sinnstilstanden til karen med hjertesorg. Så følger et av albumets høydepunkt, låten som ble sluppet som første singel i fjor høst - "White C". Hva denne C'en er kan vel diskuteres for en som står fritt til å tolke. Jeg er ganske sikker på at vi kan utelukke at vi snakker om christmas, og jeg er vel heller ikke overbevist om at vi snakker om ei dame her. Da står jeg igjen med dette pulveret enkelte har en trang til å snorte inn i et nesebor. Uansett hva Hatlemark har i tankene så har de lyktes veldig godt med å lage en fengende og sprek rocker som jeg vet funker utmerket live. Aiai!

1-2-3-4..! og "Big Dosser" er i gang. Tittelen skriver seg fra den engelske tungvektsbokseren Tyson Fury. Han har gjort det til en tradisjon å kalle motstanderne for big dossers under innveiing og i dagene før kamp. Uttrykket kan vel best oversettes med waste of space, folk som ikke er verdt en dritt. Her durer karene av gårde som fem stykk bulldozere, og gjør virkelig ingen skam på Mr. Fury. En fet låt som vel må kunne karakteriseres som en protopunk-sak, naturligvis i den fineste WTBB-innpakning. "Next time you will nail it", liksom. Bandet nailer det som skal nailes på denne skiva.

Så blir det mer av de virkelige godsakene. "Quit the Devil" er låten jeg måtte høre 3-4 ganger på rappen da skiva kom i hus. Igjen er det et snev av 70s pop å spore, men det er så mye mer. Hatlemark synger som en helt, Røe/Daniel er kompet som er tightere enn tight når de mater på, og lekne og lett på fot når det trengs. Her spiller de på hele sitt register. Og så kjører de på med gitarer. Masse gitarer. Jan Magnar og Asgaut er så samkjørte at vi nesten snakker Thin Lizzy-klasse her. Ja, så er det denne koringen som nærmest er bandets varemerke. Alle fem synger når det trengs, og stemmene står djevelsk bra til hverandre. Hva låten handler om? Vi snakker vel et noenlunde klassisk kjærlighetsforhold her, men av sorten som sannsynligvis nærmer seg slutten. Damer som ønsker å endre på typen pleier ofte å oppnå akkurat det.

WTBB består som sagt av fem karer i sin beste alder. Det innebærer bl.a. at de har ressurser i form av kompetanse og bekjentskap, noe som har materialisert seg i form av en rekke knallsolide musikkvideoer. Sjekk ut YouTube så skjønner du at jeg har rett. Singelen "Undertow" er en av disse, en låt som handler om negativitet og det å synes at livet er noe jævla herk. Hva gjør mennesker som føler det sånn? Jo, noen hakker nedover i kjeden, på de som har det enda kjipere. Andre føler at de er passasjerer i eget liv, tilskuere til det som skjer i livet. Og, så er det de som spyr ut egen elendighet til de som måtte være i umiddelbar nærhet. I hvert fall ifølge WTBB. Låten er uansett av sorten jeg vet at jeg kommer til å spille på fester jeg måtte ende opp på de neste par årene. Øs, pøs, rock'n'roll. Jeg har allerede konkludert med at dette er en slitesterk rakker, i og med at jeg har hørt den sånn cirka 30 ganger.

Så avsluttes det hele med nok en storfavoritt, "Kept On Running". Her har karene nok en gang lekt seg i studio, instrumentene er spilt inn hver for seg, det hele er en lag på lag-sak som er satt sammen til en deilig, sløy rocker som jeg får en heftig The Stooges-feeling av. Kanskje bandets feteste låt noensinne? Ikke langt unna. Jeg er dessuten veldig spent på hvordan denne lekkerbiskenen kommer til å låte når de skal spille den live, for studio-miksen kan bli heftig å gjenskape, om det skulle være et mål. 

Da gjenstår det bare å ta av hatter, burkaer, skiluer og kipaer for WTBB. Et debutalbum som dette er det ufattelig få norske band som har levert. We Got Time to Waste er en klokkeklar instant classic her hos The Wilhelmsens, og nå gleder vi oss bare til delta, omikron og annen faenskap er historie, reising blir normalisert, koronatester noe vi har vage minner om, og konserter blir for folk som kan bælme innpå øl, hoppe rundt, svette og brøle uten ansiktsmaske. Da står WTBB høyt på lista over band jeg skal se.