Sturle Dagsland - Trykkeriet - 21.09 2021

For oss er Trykkeriet Scene i Trondheim en nykommer selv om de nok har drevet på et års tid allerede. De holder til i blackboxen som tidligere huset Teaterhuset Avant Garden, men enda før det, var det trykkeriet til Arbeider-Avisa som holdt til her. Derav navnet altså. Konserten arrangeres av Trondheim Konsertkollektiv, en annen nykommer (relativt sett), som har funnet sin nisje gjennom å arrangere litt smalere konserter på ulike scener i byen. Nå er vi spente på å få oppleve Sturle Dagsland fremføre nytt materiale fra den selvtitulerte debutplaten han slapp på nyåret. Vi har hørt litt på denne, men med tidligere erfaringer fra Sturles live-opptredener så har vi erfart at dette oppleves best med han selv som visuell støtte.

Sturle Dagsland er Sturle Dagsland og hans bror Sjur, eller som han selv introduserer det underveis: Jeg heter Sturle Dagsland, dette er min bror Sjur Dagsland, og vi er Sturle Dagsland. Muligens litt schizofrent, men det er lett å se hvordan disse to utfyller hverandre. Mer om det senere. Sammen har de spilt i årevis og de har turnert verden rundt, alt fra en gigafestival som South by Southwest, til den supereksklusive Secret Solstice og festivaler i Asia, Europa og Sør-Amerika. I forbindelse med plateslipp var det planlagt en verdensturne, men i stedet ble rundt 120 konserter avlyst. Det er noe internasjonalt, for ikke å si multinasjonalt over Sturle Dagsland. Eller skal vi si noe utenomjordisk?

Med lue trekt ned over ørene entrer han scenen forsiktig og ydmykt. De påsydde ørene som står rett opp, sammenføyd med et lurt smil som gir

Revestreker må det være, for det bobler under overflaten.

Etter mange knepp på knastene, så er vi i gang. Overflaten revner, lua forsvinner, og energien spruter ut. En transformasjon rett foran våre øyne.
 

Sagt med poesi;

Når dyret våkner,

så vokser reven til ei løve

Han eier rommet helt, kongen

Hoffnarren hopper og spretter som en apekatt,

den sprader med fjærene som en påfugl,

den strekker seg så høyt den kan

Han traver frem og tilbake, med rumpa subbende i bakken,

som en bavian som har fått banan,

gliser fra øre til øre

Det er ekstasen som leder til transen

Musikk er et språk som man ikke lett kan beskrive med et annet språk. Det blir helt tydelig når man skal prøve å sette ord på Sturle Dagsland. Han introduserer sangene med gutturale lyder, det er nok slik de skal uttales. I dette universet eksisterer det helt andre regler for hva som er mulig, og våre forestillinger om hva som faktisk er mulig utfordres gang på gang. Vi er vitne til en performance, en forestilling, der tekst, lyd, rytme, vokal, dans, instrumenter og instrumentering er planeter som går i skakke og skjeve baner inne i dette universet. Et univers som for anledningen er en blackbox med usynlige yttergrenser. Det går fra vakkert til rått, fra tungt til lett, fra sårt til muntert, fra dødsens alvor til glimt i øye.

Sagt med prosa;

Man skal ikke skue reven på hårene, men i kortbukse med bukseseler og matchende stillongs, blir jeg forført til å se nærmere etter

Et mønster trer frem

Det er noe reptilsk

er det en orm, snok, slange eller drage

Det er noe utenfor denne verden, noe ubestemmelig som resonnerer i dypet av oss

Hva er det som bobler opp til overflaten

Er det en slags urkraft som påkalles

Er det den delen vi alle har til felles langt inni sjelen,

at vi alle kommer fra det samme

Om det er gud eller stjernestøv,

en marsboer eller noe overnaturlig,

så finnes svar i det mytologiske universet.

Kanskje en Djinn, Naga eller Typhon

muligens er det selveste slangen fra paradis!

Ideene har vært med oss lenge som arketyper fra det kollektive ubevisste.

Sturle lokker frem gamle og glemte ting fra vårt fellesmenneskelige dyp

Det er en skrekkblandet fryd som vekkes av den rå energien Sturle fremviser

Ord blir fattige i beskrivelsen

Det er rett og slett grenseoverskridende

Sturle har sitt eget språk og uttrykk, han kommuniserer med hele kroppen, en helhet som er større enn sine deler.

Han er et fenomen, for dette er sublimt!

Gravitasjonsfeltet i dette universet er Sturle, for han tiltrekker seg all oppmerksomhet. Han utfører strupesang, falsett, hyling, skriking, gurgling og mere til. I tillegg lager han lyd på en rekke remedier der det mest tradisjonelle kanskje er en cymbal. Bruken er dog noe utradisjonell. Man kan faktisk benytte karatespark! I bane rundt dette kraftfeltet opererer multiinstrumentalist og bror Sjur. Trompet, el-gitar, synther, rytmeinstrumenter og en lang rekke bokser. Han live-mixer og kjører looper underveis.

Det føles litt merkelig og rart dette universet til å begynne med, kan man virkelig drive på sånn? Er det en plan med dette? Er det improvisasjon? Det er i hvert fall utfordrende. Men etterhvert kan man ikke annet enn å la seg rive med og fascineres. Det er store spenn, ofte i selve sangen, men også mellom dem. Det er nesten fristende å fjerne seg fra ideen om «en sang» og heller tenke lydkulisser eller klangkulisser. Det er spirituelt, nesten rituelt, med pek til world music, pop og metall. Men samtidig noe helt særegent. Det er støysekvenser som nærmer seg noe drone-aktig, men til det varer de ikke lenge nok. Og der kommer nok det eneste minuset vi ønsker å tilføye. Vi ønsker oss mer, eller mer presist, vi ønsker oss lengre partier. Vi vil gjerne være i dette genuint ekte og ærlige universet lenger, vi vil utforske mer, vi har det ikke travelt for her eksisterer ikke tiden slik den ellers gjør. Vi sitter igjen med så mange spørsmål, det er så mye vi ikke forstår enda, hva var det egentlig som traff oss?

Foto: Esben Kamstrup