Born to Be Vilde

Jeg har kjent til Vilde Bye i flere år allerede, mye pga at hun er dattera til Egon Holstads kone Trude Martinsen, og naturligvis stedattera til Egon. Og jeg ble oppmerksom på henne for alvor da hun som fjortenåring kom bort til meg i DJ-buret på Blårock etter en konsert med The Modern Times og med største beskjedenhet lurte på om jeg kunne spille en ønskelåt. Jeg mener bestemt at låten hun ville høre var med The Cheaters, og at vi snakker om "She's a Spider". Og jeg vet at jeg spilte ønsket hennes ut å mukke, mens jeg tenkte at det var da Fanden for en barsk låt å velge for en ungjente.

Ett års tid etter "The Blårock Incident" så jeg en video som ble lagt ut på Facebook av henne, i noe jeg tror var en avslutning i regi av kulturskolen i Tromsø. Jeg ble øyeblikkelig fascinert av stemmen hennes, og igjen låtvalget - "Psykisk Kan Du Vera Sjøl". Det er ikke mange femtenårige jenter her til lands som går løs på en Bjella-låt, men så er det ikke mange jenter som er så tøffe som Vilde heller. Etter noen videoklipp på www i løpet av det følgende året så bestemte jeg meg for at det var på tide å få henne til Senja og Leirvaag Musikkfest. Hun kom, hun imponerte, fikk voksne menn inkludert undertegnede til å felle en tåre eller femtenhundre, og toppet det hele med å spille noen låter på formiddagskonserten i den herlige hagen til Lars Torbjørn Stenholdt, eieren av Leirvaag Brygge. Og selvsagt imponerte hun med covervalget på sin konsert, "Rake" av Townes Van Zandt. Hva faen, liksom? Er det rart man ble en sippegubbe?

Sommeren 2021 arrangerte jeg en svært så enkel variant av samme festival, og igjen ville jeg ha Vilde utover til Senja, men med band. Bandet hennes var av typen "svært unge", knapt nok klar for å få øl-bonger av meg, og spilte som helter. Vilde Bye Band, som de kalte seg, var usaklig bra, låtene hun spilte var ei god blanding av egne låter, som du kan høre på EP'en, og et par coverlåter som virkelig smeltet meg. "Funny Thing" av Reigning Sound og "Fare Thee Well, Miss Caroulsel" av Townes Van Zandt. Da snakker vi altså om å være kalottmester i å plukke de vakreste og fineste låtene i Den Store Sangboka. 

"Vilde Bye" ble spilt inn i Kysten Studio i Tromsø, av lydmesteren og den suverene produsenten Ariel Joshua Sivertsen, som også har stått for mixingen. Masteringen har Sivert Henriksen tatt seg av, coverfotoet er tatt av Sverre Simonsen, mens den kunstneriske utformingen av coveret er Erlend Julian Jensen sitt verk, en kar som forøvrig bør få gitt ut musikk selv snart. Låtene er ikke spilt inn sammen med konsertbandet, men med ypperlig hjelp av bortimot det fineste Tromsø har å by på av musikere. Mads Ystmark (LÜT, Heave Blood & Die, Rumblin' Retards mm) spiller gitar og korer, Mikael Pedersen Jacobsen (Hollow Hearts) spiller trommer og perk og bidrar med kor, Ida Karoline Nordgård (Hollow Hearts) tar seg av bass og kor, Håvard Stagnes (The Northern Lies, 666, Line Saus mm) lager lekre steelgitar-lyder, Erik Nilsson (The Late Great, The Northern Lies +++) spiller selvsagt keyboards, og Ariel bidrar også med bassgitar.

EP'en åpner med Vildes første singel, "Longing For You", en låt hun har skrevet sammen med Mads Ystmark. Noen åpne akkorder, Hollow Hearts-kompet kom luskende inn, Jacobsen kakker på kanten av trommene sine, før Vilde kommer inn med sin særegne, semi-nasale stemme. Her snakker vi om å ha en stemme som er lett gjenkjennelig, og som står godt til Mads Ystmark sin røst som ligger kledelig bak i lydbildet. Låten humper rolig avgårde mens Vilde synger om tapt kjærlighet og savn, og dekoreres på vakreste vis av Stagnes sin resonatorgitar. En forsiktig åpning som avløses like rolige "Adore/Ignore". Her er det bare gitarer å høre. Jeg vil tro at Vilde spiller på sin akustiske gitar, Mads har strøm på sin gitar, og det hele toppes med at Ariel spiller noen vakre toner der det trengs. Vilde synger igjen om denne vanskelige kjærligheten som har endt med brudd, noe hun gjør på så sjarmerende vis at man får lyst å gi henne en varm bamseklem. Mads synger med på refrenget, noe han gjør med bravur. Mads må begynne å synge mer!

The moon looks kinda hazy
In the most peculiar way
And the stars are looking dizzy
As they're hangin' in the sky

I am wandering the streets alone
I'm howling at the moon
Oh I wish there was some medicine
That could heal my broken soul

Jeg kommer ikke unna valg av låt å covre nå heller. Igjen overrasker Vilde, og igjen imponerer hun. Mattias Hellbergs "Moon" fra det fabelaktige albumet High In the Lowlands (2011) blir gjort på fenomenalt vis, med de samme musikerne som spilte på åpningssporet, samt gitarbidrag fra Ariel. Håvards åpning er av det deilige slaget, Vilde legger litt ekstra på når hun synger meldingen om karen som vandrer rundt å uler mot månen, fullpakket av hjertesorg. Jeg får en anelse Hollow Hearts-vibber av låten, naturlig nok med Ida og Mikael på komp og kor. Vakkert, sterkt og verdig en singel. Og masse spilletid på norsk (og svensk) radio.

Så tar det hele en heftig vending med "Like a Lot", en låt Vilde og Mads skrev til et annet prosjekt de har på lur, The Okidokis. I dette bandet får de luftet pop-idéene sine, og utløp for den iboende pønkeren vi alle har i oss. Håvard står over denne, Ida overlater bassen til Ariel og nøyer seg med å kore, og Mikael får lisens til å hamre litt kjappere på trommene sine. Denne lettbente pop-låten treffer meg akkurat der en poplåt skal treffe - i dansefoten. Mads spiller så poppete på gitaren at rockeren nesten blir skjult, og etterklangen henger igjen i en mannsalder. Ariel brummer skikkelig med bassen, og Vilde synger som ei verdensstjerne. Dette er låten vi alle fortjener når sommerdagen 2022 kommer. Og den vil gjøre seg sammen med ei iskald pils og en svær sigarett. Jeg må bare begynne å drikke og røyke, så blir det en nydelig sommerdag i år.

Are you gonna leave
You said you'd never go
Like all the others
Who just left

Så roer Vilde det ned igjen, sammen med geniale Erik Nilsson og hans keyboard. Vilde har virkelig blitt en dyktig gitarist, spiller de vakreste akkorder på "Leave" og byr på et fingerspill som er beint ut nydelig. Igjen synger hun om en kar som har forlatt forholdet, som ikke har vært til å stole på, og dette gjør hun med det som er EP'ens vokale høydepunkt. Vilde står virkelig ikke tilbake for noen av våre dyktige kvinnelige vokalister i sjangeren, som Stine Andreassen, Malin Pettersen, Unnveig Aas, Mari Kreken,Tove Bøygard, Ida'ene i Hollow Hearts med flere, men føyer seg heller inn i rekkene. Særpreget i stemmen hennes kommer virkelig fram her. Hun utfordrer spennet, fra de dypeste til de høyeste toner, og gjør det så stødig at man kan lure på om fødselsattesten hennes er manipulert. At Erik Nilsson legger sine toner tett opp mot vokalen gjør "Leave" til albumets vakreste øyeblikk for meg. Dette gleder jeg meg til å høre når Vilde står på ei scene.

I vår er Vilde russ, hun blir ferdig med den videregående skolegangen, og jeg håper virkelig at dette gir henne enda mer armslag med tanke på å skrive låter, snike seg fram til de kuleste låtene å covre, og får gitt ut et album. Dette er bare starten på det som vil bli ei lang karriere som musiker. Det føler jeg meg alvorlig sikker på.

Gratulerer med en veldig, veldig fin EP, Vilde. Vi heier på deg her på Senja, og håper å se deg i fjæra igjen.