En psykt stilig debut

Det er ikke normalt at jeg begynner å følge et band før de har spilt inn en eneste låt, og langt fra vanlig at jeg hører låter av band under innspillingsprosessen bortimot et år før de gjør musikken sin tilgjengelig. I tillegg så har jeg sannsynligvis aldri hørt en låt et tosifret antall ganger live før den slippes som singel, og jeg har definitivt aldri vært med på å spille inn musikkvideoen til et bands debut. Med Aromatic Ooze og låten "Questgiver" slo alt dette til, så da er jeg programforpliktet til å si noe om det. At bandet låter dritkult og at låten er stilig som fy gjør da heller ingenting.

Første gang jeg hørte om bandet var da sønnen min fortalte meg at han hadde vært med på å starte et band, og at bandet oppstod på et nachspiel hjemme hos han. En god kompis av han, Alexander Lange, en kar jeg har vært lærer for på Gryllefjord skole på Senja, spiller gitar i bandet. Keyboards tar Lisa Magnussen Bakkelund seg av, ei ung dame som gikk i samme klasse på barneskolen som min mellomste sønn. Bassisten heter Christian Skallebø Karlsen, og jobber sammen med dattera mi (og eldstesønnen min) på Blårock. På gitar og vokal er en annen Blårock-ansatt, samt bookingansvarlig på Bastard, Sindre Kielland, sønn av "faren" til Pitbull-Terje. Han som tok jobben til sønnen min på trommer, heldigvis vil jeg tro, heter Kristian Lamvik. Han jobber, selvsagt, på Blårock. I tillegg har Alexander flippet burgere på samme rock'n'roll-sted i noen år, mens Lisa jobber der og på Bastard, byens andre rockepub.

Det var derfor ikke unaturlig at bandet kalte seg Edd's Spacemen, i hvert fall ikke for oss som har frekventert Blårock i noen år. Edd Sivertsen er i dag medeier og daglig leder på rockekaféen, og har jobbet der i en mannsalder. Han har tidligere vært namedroppa av The Modern Times sin låt "Motörhead" i verselinja Give me a Motörhead, Edd, så det var på høy tid at hedersmannen fikk et band oppkalt etter seg. Men, nå har altså karene (og Lisa) i ettertid endret bandnavnet til Aromatic Ooze, og det passer dem aldeles perfekt.

Bandet består altså av bartendere og pub-sjauere som ikke er stinne av dollar, så innspillingen skjedde i kåken til Alexander sin bror på Finnsnes. Innspillingen ble gjort av selveste Karl Pedersen i Heave Blood & Die, og han har definitivt satt sitt preg på lydbildet. At de klasker til med en strøken og særdeles profesjonell video er da lite naturlig, men desto mer artig.

Carl Christian Lein Størmer, denne usaklig begavede herremannen som er filmregissør, rocketrommis Rumblin' Reatards, frontmann i NORD MOT NORD, og av og til hjernekirurg (eller, lege i det minste) lagde dokumentarfilmen Bukta Sessions i vinter, en film som hadde premiere under årets Tromsø Internasjonale Filmfestival. I denne episode-dokumentaren om nordnorsk rock som består av seks deler er en av delene fra Gryllefjord, hvor Carl Christian intervjuet undertegnede i forbindelse med Leirvaag Musikkfest. Alle disse episodene ble avsluttet med et musikalsk innslag, og innslaget fra Gryllefjord var da med Aromatic Ooze og låten "Questgiver". Resultatet? Storslaget, selvsagt.

Låten åpner med et droneaktig komp i gata til Joy Division, med fuzzy gitarer og monotont tangentspill. Det er lett å ende opp med et fett glis allerede fra starten av, et glis som bare blir bredere når melodilinja blander seg inn. Det er repeterende og altoppslukende, lystig som om hele bandet har proppet kroppen full av lykkepiller, og de serverer oss en låt som rett og slett fester seg midt i sentralnervesystemet og blir der. I månedsvis - tro meg. Under innspillingen gikk det ei kule varmt et par ganger. Kielland misset stygt, uten at det egentlig gjorde noe som helst, Lisa måtte justere inn tangentangrepet et par ganger, og bassist Christian måtte fyre seg selv litt opp etter en litt slapp (etter eget utsagn) første take. Kristian med K hamret stødig gjennom hele seansen uten å la seg affisere av noe, mens Alexander bare koste seg glugg ihjel i de tre timene de holdt på. Det tar på å bli rockestjerne.

See the light, the light that blinds you
Wish to keep, to keep you cool
Be the one, the one to find you
Drag your limbs up from the cruel
Deep down in the dungeons
You slept through their deadly bombs
Now leap up from your silence
Slice off their rotten tongue

Now I see the light
And I speak, in spite
Of your deadly might
It is time

Teksten er mørk og dyster, og selv om jeg ikke helt får taket på hva dette handler om - joda, det lukter krig og elendighet lang vei - så gjør det absolutt ingenting. Dette er musikk hvor det lyriske kommer i andre rekke, og de kunne for alt jeg hadde brydd meg ha sunget om tilblivelsen av Marius-mønsteret på 50-tallet. Det er drivet i låten som imponerer. Intensiteten bandet utviser på scena. Teften for den kule melodien. Gitarøset til Alexander og Sindre. Christian'er med Ch og K som kommer til å banke ut en rekke fete komp over et helt album. Lisa som trakterer keyboardet på samme kule vis som Marie Sofie Langeland (Heave Blood & Die). Vissheten om at rock'n'roll-æraen ikke er over. På langt nær. Vi gamlinger som nærmer oss AFP (til ungdommen - avtalefestet pensjon) kan trygt puste med magen.

Publikumet i videoen består av kids fra Gryllefjord skole, kona mi, mellomste sønnen min, og innehaveren av Leirvaag, Lars Torbjørn Stenholdt. Ja, og undertegnede. Limousinen er låt ut og kjørt av Inge Eide fra Torsken. Låten er spilt live på Leirvaag Brygge, regissert av Carl Christian, som filmet sammen med Daniel Mikkelsen. Lyden stod the one and only Ariel Josua for, innspillingsleder var Guttorm Sørensen, mens Isak Gustavsen stod for den heftige lyssettingen.

Kos Eder!