Fuzz, Fesk and Fette

I 2016 slapp KBT albumet Suck More Piss, fire år etter debutalbumet Bulls, Bullets and Blues. At de serverte låter som "Habaneros", "The Lot" og "Lobby Loyde" gjorde at de fikk en instant blodfan langt oppe i nord. Siden har det bare gått én vei. We're Not Here to Fuck Spiders (2018) var rett og slett årets album og sementerte min holdning til bandet - de er landets beste rock'n'roll-band.

Jeg har dessuten vært så heldig å få se bandet live ved flere anledninger, og i tillegg booket dem til konsert her på Senja, og på ei scene er disse karene virkelig i sitt ess. Magne Vannebo er en trommis som er født til å hamre ut takter, noe han gjør på utsøkt vis for KBT og The Good the Bad and the Zugly. Bassist Vegard Holthe er brytemesteren som ofret ei potensiell karriere som verdensmester på brytematta for å få spille med KBT, Brenna er allerede nevnt, denne to og en halv meter høye vokalisten som kan skremme vannet av Fanden på flat mark, men som med sin gudbenådede rock'n'roll-stemme er venere enn Mor Theresa, og ikke minst Herr Rock sjøl, Morten "Mormone" Lunde, utgjør bandet på denne utgivelsen. I tillegg bidrar gitaristene Erik Melstrøm (som har sluttet i bandet, og er erstattet av selveste Eivind Staxrud!!!), Kenneth Storkås og Petter Baarli.

- Let's Rock the Fuck Out !!! Vol. 2 - har den meget beskrivende undertittelen "Fuzz, Fesk and Fette", som er så beskrivende at jeg måtte stjele hele greia og bruke den som overskrift. Med andre ord - jeg tar ikke en Terje Kilen! Som vanlig synger KBT om kvinnfolk, de bruker mye fuzz på gitarene, og det er mulig de tenkte på fisk mens de spilte disse tolv låtene. På toppen av dette har de en hilsen til selveste Satan i åpningssporet "Hello Satan", en cover av Robert Johnsons "Me and the Devil Blues". Morten spiller på kassegitar og synger med sin fineste stemme, og gjør absolutt ikke skam på den gamle mesters klassiker, selv om han neppe solgte sjela si til Lucifer da han spilte låten.

Alle lyder som kommer ut av herremennene i KBT er verdt å få med seg. Med andre ord er det bare fete låter å høre her. Men, selv om det bare er godlyder her, så er det óg låter av typen som får deg til å tenke "dæven døtte, dette var fett!", mitt oppi alt det fete så klasker de til med låter som løfter skiva til noe djevelfett. Som "My Pal", debutsingelen til det svært så bortgjemte og oversette, australske bandet GOD. Originalen er gåsehud levert i lydform, og KBT klarer å bevare intensiteten og coolnessen på et vis få, om noen, fikser. Kudos til Kenneth Storkås for et ekstra lag med gitar. Låten er alene verdt det dobbelte av prisen på vinylen.

Ellers er det et deilig gjenhør med "I've Had Enough of You" fra We're Not Here to Fuck Spiders. Jeg stod foran scena Little Henrik i Telegrafbukta de de fyrte av låten i 2018, etter å ha sprintet opp fra hovedscena der Backstreet Girls nettopp hadde spilt. At Petter Baarli etterhvert kom ruslende opp og fyrte av litt boogiegitar sammen med karene hører forøvrig med til historien. Det andre live-sporet er den fiffige sammenslåingen av "Living a Dream" og "Habaneros" fra Suck More Piss. Fiffigheten er at de har byttet på rekkefølgen fra studialbumet, noen som virkelig gjør seg og bare føles sømløst og riktig. Melstrøm spiller forøvrig gitar på liveopptakene. Live er forøvrig dritstilige "Lobby Loyde", men spilt inn i NRKs studio K15.

KBT er jo rause karer, så med på skiva er "Heads Down No Nonsense Mindless Boogie", låten som ble sluppet som singel utpå nyåret, og som jeg regner med blir å finne på det kommende studioalbumet. Som seg hør og bør spiller Baarli boogiegitar som den gitarhelten han er, og resultatet er bare strøkent. At de har funnet plass til en lengre og hakket fetere versjon av traktor-boogie-rock'n'roll-knallerten "Looking Out for #1" gjorde meg varm om hjertet. Og det er visstnok en bra ting.

Kosmik Boogie Tribe, altså.