The Tallest Man On Earth

Dere er så vakre sier artisten til stadighet, og det blir flere og flere av oss som viser perleraden. For hver gang vi møter hans blikk, så smiler vi enda litt mer inderlig. Som en frisbee fyker han inn på scenen, iført singlet og ankelkort bukse, nesten som en gammeldags turndrakt. Sommeren er fortsatt bare en fjern drøm her i Trøndelag, men på Byscenen i kveld er det ladet opp til å bli full vårløsning. Allerede varmet opp av Gordi, en australsk primadonna, tar det ikke lang tid før en full sal er svett. Muligens så må all svetten få skylda for at artisten sklir og faller for første gang i sitt sceneliv.

Artisten er Kristian Matsson, best kjent som The Tallest Man On Earth. Vi lurer litt på om dette er et bedragersk narrespill. Der narren med sang, spill og spillopper lurer oss inn i en forestilling, der The Tallest Man On Earth faktisk er det. Men i denne forestillingen er det narren som er kongen! Kristian Matsson befaler, og publikum lystrer. Som rottefangeren i Hameln trollbinder han sitt publikum. Fløyten ser unektelig ut som noe annet. Er det en akustisk gitar, en banjo, en elektrisk gitar, piano eller resonatorgitar? Her er nesten alt du kan forestille deg mellom fire og tolv stålstrenger. Eller er det den smått nashvillske og nasale vokalen, eller den kraftfulle og klokkeklare tenoren? Det oppleves som endeløst dynamisk og variert, til tross for at det kun er et enmannsorkester. For det er et orkester. Han trekker oss opp, og han hysjer oss ned. Med uberegnelig krumspring, både fysiske og musikalske. Han leker seg, og vi blir narret. Han spiller medleyer, han tar starten på en sang og slutten på en annen. Han starter på gitartemaet til Bon Ivers Stacks, men det slutter brått der. Han gjør seg ferdig med signaturlåter som The Gardener og Love Is All tidlig i settet, mens Where Do My Bluebirds Fly forblir halvspilt. Også dette er virkemidler som krever publikums fulle oppmerksomhet. Tenk at 800 personer kan være så stille samtidig.

Konserten som et kunstnerisk fenomen består ikke bare av ett tydelig medium. Lyden er jo såklart det som normalt er førende for opplevelsen, men jeg sitter da ikke i et stummende mørke eller lukker øynene. Stundom kan det skje i små øyeblikk av auditiv nytelse. Det kan sikkert skrives en lang liste over faktorer som spiller inn i denne helhetsopplevelsen som en konsert er. Men som innledningen antyder, så er det et betydelig visuelt element her, som jeg vil forsøke å begripe i det følgende. For Kristian Matsson er en sjarmør av rang, og har en karisma og tilstedeværelse, som kjennes godt allerede ved første blikk. Hvis karisma er en slags sfære som vi alle omgir oss med, så har Matssons den kvaliteten at den utvider seg raskt i møte med andres blikk. På kort tid har den strukket seg helt til den enden av galleriet hvor jeg befinner meg. Denne sfæren kan på en måte representere formen til opplevelsen. En relasjonell form hvor alle er inkludert. Ifølge en fransk kritiker er det vårt blikk som skaper formen, og enhver form er et ansikt som betrakter oss. Dette er fjeset til Matsson som nå tiltrekker seg alle våre blikk. Denne nye formen hensetter oss på en måte til der vi ikke er. En slags dionysisk eller umoralsk virkelighetsflukt tenker jeg det er, for det er på ingen måte en moralsk plikt å gå på konsert. Dog, hva hadde livet vært uten slike opplevelser. Berører ikke konserten ved noe essensielt i vårt liv som sosiale dyr?

Så fant vi formen i kveld også. Bare en vrang vilje kan la seg stå upåvirket av denne opplevelsen. Formen er oppslukende og altomfattende, og vi tror alle ble med inn i denne boblen.