70s rock anno 2022

Oslo-trioen startet allerede i 1999, og platedebuterte med Villa Exile i 2004. Så ble det som nevnt en lengre pause, men de dukket opp igjen i 2011 med Confessions, med samme besetning og minst like skarpe som sju år tidligere. Originalmedlem Karl-Joakim Wisløff sluttet etter det femte albumet, Battles (2014), men den ti år yngre Hallvard Gaardløs har med tiden erstattet ham på mer enn strøkent vis. Gaardløs er en hyperaktiv bassist som bl.a. spiller i Spidergawd, Svankropp og Woodland, samt at han bidrar i ymse bandkonstellasjoner, fra jazz til folkemusikk. Karene byr på klassisk 70s rock'n'roll, ispedd solide doser blues, og byr aldri på annet enn det de selv definerer som kult. På mange måter vet vi hva vi får når Orango slipper nytt album, og det er aldri dumt når det vi får bestandig er stilig. Altså er Mohican ei stilig skive.

Helge Bredeli Kanck og Trond Slåke har vært med siden den spede start, og er naturligvis hjertene og hjernene i bandet. Da Karl-Joakim Wisløff var med i bandet kranglet de så jævlig at Kanck sparket Wisløff fra Orango pga kronisk forsentkomming. Wisløff svarte med å sparke Kanck for å være kjip og sur. Da fikk Slåke nok og sparket både Kanck og Wisløff, men da han skjønte at han da var alene igjen hentet han dem inn igjen, og de fortsatte under lykkeligere omstendigheter. I dag er Wisløff historie, og Gaardløs langt mindre konfliktskapende, og de fungerer utmerket sammen i studio og ute på veien.

I 2020 slapp Orango en reissue av Battles, en utsøkt LP alle burde ha i samlingen sin, og hadde booket en rekke konserter utover våren og sommeren. Som alle levende vesener vet i dag gikk 2020 til Helvete, og det samme gjorde 2021. Det ble lockdown og lite spilling for Helge, Trond og Hallvard, og så ille og uholdbart ble det å være rocketrommis at Trond kom fram til at han ville ta en pause fra hele greia. Det endte faktisk med at Helge gikk i studio med trommis og lydmann Kai Christoffersen, en kar de som følger oss kjenner til. Ikke bare har han vært med på tidligere Orango-utgivelser, mannen har dessuten hatt en finger med i utgivelser til kule band som Mother Trudy og Razorbats, for å nevne noen. To av låtene, "War Camp" og "Wild River Song", er faktisk spilt inn med tanke på at det ikke skulle bli et Orango-album, men ei soloskive med Helge Bredeli Kanck. Heldigvis for rock'n'roll-verden ombestemte Trond og Hallvard seg, og de har ved hjelp av småtricks og vokal gjort låtene om til erkeekte Orango-låter, og dermed sitter vi i dag med ti spillernye låter signert Orango.

Alle låtene er skrevet og komponert av Bredeli Kanck, og finkalibrert og arrangert av bandet og Christoffersen. Låtene er primært spilt inn i fabelaktige Ocean Sound Recordings på Giske, og i Calmeyer Studio i Oslo, der mixingen er gjort. Mastringen er gjort av Georg Tanderø. Tegningen på coveret har Monica Haugen Bersaas gjort, mens selve albumdesignet er Lasse Bryggmans verk. Så dukker altså Karl-Joakim Wisløff opp her og der med ansvar for orgel, keys, mellotron og ymse strengeinstrumenter. Ella Kjellberg Kanck korer på "Hawkeye In Love", Pål Elnan spiller trompet, kornett, trombone og tuba på "The Creek", og Asgeir Slåke sørget for gode vibber og utsøkt matlaging ute på Giske.

There's a creek, it runs down the hillside
with a sound softer than clouds

Mohican åpner med ei behagelig og neddempet basslinje, kun akkompagnert av Helge Bredeli Kancks krystallklare og sterke stemme. Det tegnes et vakkert, nasjonalromantisk bilde, etterhvert ispedd Kancks gitar og blåsere, og til slutt ei marsjtromming. Så, halvannet minutt inn i herligheten braker det løs, og det hele er umiskjennelig Orango. "The Creek" våkner til liv, og 70-tallet åpner seg. Jeg er tilbake på gutterommet, der jeg og brodern konsumerte enorme mengder rock på stereoen, med stort sett 70s hardrock i fokus. Grand Funk, Deep Purple, Free, Ten Years After og Lynyrd Skynyrd, for å nevne noen. Musikk er mektig på dette viset. Evnen til å sende en halvgamling mange tiår tilbake i tid, denne nostalgiske kraften som henter fram lukter, følelser og stemning fra den gang man hørte på musikk iført stillongs og hadde en dårlig hjemmesnekret sveis. Et riff kan være nok, eller ei takt, og denne spesielle egenskapen har Orango. Ikke rart at man elsker dem. Kanck har lagt på flere lag med gitarer, Gaardløs og Slåke er tighte som Glover/Paice, og koringen er som vanlig av det ypperste slaget. 

Åpningssporet er primært vakkert og melodiøst, og det samme er andresporet, "Bring You Back Home". Her tar de på seg de samme draktene jeg innbiller meg at Humble Pie brukte. Det er i alle fall et band som er samkjørt og spillekåte, som riffer og jager låten videre med samme intensitet og spilleglede som Marriott og Frampton bydde på 50 for femti år siden. Kanck har et riffrepertoar få her i landet kan matche, og kombinerer det ofte med melodiøse popelementer. Når dette spilles med en hardrockers innstilling, og Gaardløs/Slåke i ryggen, så blir resultatet den ypperste rock. Igjen er koringen av det slaget som får oss lyttere til å trampe takta og synge høyere, i stemmeleie og volum, enn vi strengt tatt behersker. Om jeg tar høyde for at du som sjekker ut skiva er som undertegnede, da.

Shakin', shakin', shakin' - the woman got a hold on me
Fryin', fryin', fryin' - the woman got a hold on me
I love you forever

Med albumet Battles (2014) fikk Orango et ry på seg for å være noe av det fineste Norge har å by på av hardrock, særlig i Tyskland, men også i Belgia og Nederland. Her hjemme har de beholdt denne statusen siden, og med "Fryin'" er de tilbake i 2014-modus. Bredbeint riffing, hardhendt tromming, og spinnvill bassføring. Her lurer dessuten Wisløff i bakgrunnen og herjer rimelig heftig med tangentene. Jeg mener lett at Kanck er en av landets barskeste gitarister, og når han bruker wahwah-pedalen tar han ofte låtene opp et par tre ekstra knepp.

Som nevnt ble Mohacin vurdert utgitt som et soloalbum, og "Wild River Song" gir oss en pekepinn på hvordan det kunne ha blitt. Her er det Kanck/Christoffersen/Wisløff som gjør mesteparten av jobben, med Kanck på bass og gitarer. Igjen er det  vakkert og melodiøst, Kanck synger med sin veneste stemme og byr på minst tre ulike lag med gitarer, alle partier spilt med eleganse og heftig innlevelse. 

Med "Cold Wind" får Orango som nærmer seg jazzmodus, med Slåkes lette behandling av trommeskinnene og Gaardløs sine mer avanserte basslinjer. At Kanck i tillegg trakterer gitaren med følsomme fingre skaper en veldig lett versjon av Orango, en versjon ikke helt ulik trønderbandet Sugarfoot. Lettjazza vestkystrock er muligens en merkelapp å bruke. Ellers må gitarsoloen til Kanck nevnes. Jeg elsker kort, presis og særegen gitarplukking, og det er nettopp det vi får her. En solo som Marc Ribot kunne ha kommet opp med, om han ble invitert til Giske og Tom Waits ikke hadde bruk for han akkurat da. En nydelig låt.

"Running Out of Reason" var singelen fra Mohican, en suveren gladlåt det dessuten ble gjort en fin-fin video av. Video er lagd Gunnar Knutsen/Tumblewine Films, med dronehjelp av Tor Anders Fevang. Flerstemt sang, gitarplukking type Tom Petty, et deilig komp, og Bredeli Kanck som synger som en helt. En låt jeg blir direkte glad av å høre, en melodi som er skapt for varme sommerdager med ei duggfrisk pils i lanken. Orango kunne gjort et album med 50 låter i samme støpning, og jeg hadde elsket den. Med "Hawkeye In Love" får vi koseversjonen av bandet, en låt som gjør seg med det spraker i peisen og varmen brer seg ut i rommet en hustrig oktoberdag. Kanck, Gaardløs, Slåke og Wisløff er usedvanlig dyktige musikere, og da høres alt så lettbent og luftig ut at man bare må la seg imponere. Kudos for leken koring av Ella Lovisa Signe Kjellberg Kanck. Med "War Camp" kjøres det på med rytmer, taktskifter og alskens overganger. Kai Christoffersen byr på congas, tamburin, udo-tromme, maracas og ymse perkusjon, mens sjefen sjøl definitivt skaper liv i låten med variert vokal og tidvis hårete gitartraktering. 

Orango kan sin 70s rock, og når de kjører på med boogierock er de virkelig i sitt ess. "Dust and Dirt" er låten som sender meg rett i boogiemodus, og referansene kommer på løpende bånd. Traffic, Grand Funk Rairoad og Humble Pie i 2022-innpakning, rett og slett. Men, mestrer karene boogierock så er det høvdinger når det kommer til ballader. De unngår alltid å virke platte, vi snakker aldri om svisker, og med sistesporet "Ain't No Road" har de levert en låt jeg bare må høre to ganger på rappen når jeg hører den. Herlige harmonier, Kanck tar fram finstemmen, og bandet storkoste seg definitivt i studio da låten ble tapet. Jeg tenker vi rett og slett sier at avslutningssporet er en av de fineste låtene bandet noensinne har levert. 

Omtalen var ferdig for nesten ett år siden, men ble av en eller annen ubegripelig grunn aldri postet. Nå skal det sies at jeg vel aldri har vært så lite påskrudd som jeg har vært det siste året, med sykdom og faenskap som kjipe ingredienser i hverdagen. Uansett så ble det et deilig gjenhør med et album jeg hørte vanvittig mye på i fjor høst, og det har bare vokst seg enda større siden forrige gjennomlytt. Orange/hjerte, hjerte, hjerte/.