Babylon Badlands til jeg dør

Babylon Badlands er et vaskeekte band, og Levi er et av medlemmene. Kanskje til og med det viktigste i og med at han fronter bandet, skriver alle låtene, og synger. Akkurat som Tom Petty & the Heartbreakers, er Levi Henriksen & Babylon Badlands (uten sammenligning forøvrig) et band, og jeg er sikker på at nettopp det er grunnen til at dette albumet henger så utrolig fint sammen fra start til mål, og at bandformatet fortsatt betyr noe i en verden fullpakket av mindre og mindre rock'n'roll - i hvertfall hvis vi kaster et blikk på hitlistene rundt omkring. Greit nok. La oss ikke dvele for lenge ved det.

Jeg leste et sted at når Levi og trommeslager Finn Lilleseth diskuterer musikk, er det som de blir 17 år igjen. Dette kan alle som har levd en stund og som har viet mye av sitt hjerte til musikken kjenne seg igjen i. Det er det fine med denne lidenskapen. Den holder oss akkurat passe unge til enhver tid uten at vi trenger å oppsøke kosmetisk kirurgi. Dette føler jeg er relevant når vi nå snakker om denne siste utgivelsen, for selv om den tar for seg døden og det å miste folk rundt seg, så låter den i mine ører så full av liv, ja nesten frisk som ferskpresset appelsinjuice en tidlig morgen. Purung, men moden.
Sånn er det, og livet må fortsette uansett hva som skjer. Vi må bare aldri glemme de vi gikk her sammen med en stund. De som i dette tilfellet hylles i låten "Alle Mine Døde". 

190 Decibel Kjærlighet henger som sagt veldig godt sammen. Låtene bare flyter inn og ut av hverandre helt uanstrengt. Melodilinjene er lyriske, og lyrikken er av beste Levi Henriksen merke - også de to Levi ikke har ført i pennen er av beste merke - skrevet av henholdsvis Henning Kvitnes og Harry Steen (Baklengselvas Blues og Emilie Flygare-Carlén). 
Det er dessuten på sin plass å rope ut at bandet aldri har hørtes bedre ut rent teknisk - i alle  fall i studio - som de beviser her, og sikkert også live. Gitarene ligger perfekt plassert i landskapet, kompene går som de bør og soloene som finnes her er følt og lagt perfekt i sporet. Koringa er utmerket. Og Levi synger bedre og bedre med alderen.

Det er vanskelig å ikke bli både rørt og berørt av disse sangene. For de handler jo så grundig om livet og folk, om relasjoner og følelser. Jeg for min del finner det så godt som umulig å trekke frem noen favoritter her jeg sitter. Sangene hører liksom sammen - selv om de kanskje ikke var ment å gjøre det, hva vet jeg. Så lenge de har havnet her sammen på 190 Desibel Kjærlighet så har jeg om ikke annet muligheten til å føle nettopp det hver gang jeg spiller plata. De er der, og vil forbli der i all evighet, og det er en fin tanke i og med at det føles så riktig denne gangen. I alle fall mer enn tidligere. Balanse og harmoni.

Det jeg forsøker å antyde er at Levi Henriksen & Babylon Badlands har laget sin beste plate til nå med 190 Desibel Kjærlighet - som jo er en litt merkelig ting å kalle et album. Eller kanskje ikke hvis man skal tro på det faktum at vi mennesker dør om vi blir utsatt for såpass voldsomme lydbølger. Jeg skal i alle fall ikke guffe skiva opp på et slikt nivå, selv om det er fristende når åpningssporet "Idiot" velter ut av høyttalerne. Tenk å få så mye kjærlighet at man dør av det..? Det hadde vært noe. Ja, jeg tror det.

Levi Henriksen & Babylon Badlands er:
Levi Henriksen - sang og akustisk gitar
Finn Lilleseth - trommer, skrammel og kor
Anders Bøhnsdalen - elektrisk, akustisk og slidegitar, mandolin og kor
Morten Andreassen - bass og akustisk gitar

Dette er en plate jeg lett anbefaler til folk som liker rock i hjertelandskapet alá Petty, Springsteen, Steve Forbert...etc. Eller uansett hva du liker.
Jeg klarer ikke helt å finne noen andre norske disse gutta kan minne om, men det er heldigvis ikke så farlig når de ligner mest på seg selv. Dette er rett og slett et utmerket album.