Motorpsycho? - Yay!

En psykonaut, dette ordet som tillegges tilhengere av bandet Motorpsycho, hva er det egentlig? Psyko handler jo om topplokket, eller samspillet mellom fornuft og følelser, vil jeg mene. Naut handler ikke om storfe, hvis du skulle tro det, men om navigering. Med en slik forståelse kan man kanskje si at dette er en gjeng folk, som har stilt kompasset sitt etter fornuften, eller er det følelsen? Retningen er iallfall bestemt. La oss heller si at det er begge deler, eller kanskje det er en slags magnetisk tiltrekking? Hva vet jeg. Om jeg selv tilhører denne gjengen, er det litt vanskelig å svare på. Et eventuelt svar vil måtte bero på hvem som spør og hva vedkommende legger i disse ordene. Uansett, å karakterisere seg selv er en tilnærmet umulig oppgave. Du som leser får bedømme selv.

Jeg er fristet til å skrive at Motorpsycho alltid har vært der, for det føles litt sånn noen ganger. Ja, det er som om de utkrystalliserer akkurat det jeg liker ved musikk. Men slik er det jo ikke alltid. For jeg skal innrømme å ha mistet interessen ved en konsert for en del år tilbake, og bare begynt på veien hjemover etter halvspilt. Slik er det visst med ting man elsker. Det tar bare et øyeblikk før det er snudd til hat. Mitt forhold til Motorpsycho har ikke alltid tilhørt elsk/hat-kategorien, for jeg har lenge hatt et slags uavklart forhold til bandet. De har liksom bare vært litt i bakgrunnen, og av det slaget som man ikke mener så mye om. Slik er det ikke lengre. For i 2015 ble de løftet frem fra bakgrunnen gjennom en julegave. Sikkert fra en som vil kalle seg for en psykonaut. Jeg fikk nemlig en dobbel-cd med tittelen Supersonic Scientists, som er en ung persons veileder til Motorpsycho, som det proklameres på omslaget. Denne platen ble på en måte mitt kompass inn i den psykonautiske sfæren, selv om jeg kanskje ikke er så ung. Merkelige greier, gitt. Den er et destillat av 25 års musikkproduksjon, og derav en representasjon full av kompromisser som produsenten selv skriver. Den fremviser en variabel sonisk koherens og har såvisst inspirert til flere dypdykk i den mangslungne katalogen, som snart ligner en god gammeldags telefonkatalog. Svære greier, altså!

Det er ikke denne gamle samleplaten som er mitt ærend inn i den psykonautiske sfæren denne gangen, selv om det synes slik her helt innledningsvis. Det som opptar meg, er deres siste utgivelse med tittelen Yay!. Før jeg går i gang med en kronologisk gjennomgang av nevnte album, så er det vel riktig å starte med en beskrivelse av bakgrunnen til utgivelsen. Den ble nok ikke utgitt for at jeg skulle ta den korte turen ned til Crispin Glover Records, og handle skiva av den mest hyggelige innehaver. Men jeg synes jo det er fint å nevne det, fordi vi har faktisk ei jævla kul platesjappe her i byen. Og det er ingen selvfølge i disse dager. Men nok om meg selv og alt som er rundt. La oss komme inn til kjernen. Denne skiva ble altså unnfanget under pesten, eller covid-19 som noen sier. Om noen år, så kaller vi kanskje denne perioden bare med benevnelsen av et spesifikt land, eller kanskje vi bare finner en farge og slenger på døden, og kaller fenomenet for det? Det er vel fortsatt litt for nærme til at slike spekulasjoner har noe for seg, men denne perioden har satt sine spor på godt og vondt, mest vondt kanskje. Helt ærlig, så er jeg drittlei av å snakke og skrive om dette, men må vel kanskje innse at vi aldri blir helt ferdig. 

Før vi kommer til musikken eller innholdet om du vil, så har jeg noen ord om formatet. Jeg vil først fremheve innstikket, som er en melange av bilder og symbolikk på begge sider, mens den ene siden har fått plass til de faktiske ting, plassert langs den ene siden. Når jeg betrakter melangen på den andre siden, så ser jeg at litt av den består av sedvanlig Motorpsycho-symbolikk, ispedd et og annet portrettbilde og må ikke glemme et lite krigsfly fra andre verdenskrig. En artig referanse til Aleister Crowley springer også frem, når jeg leser «Music as Magick» i en liten rute av melangen. For jeg aner at det ligger mye vilje bak dette albumet, en vilje som grunner i kjærligheten til musikk. Selve omslaget er litt snedig fargelagt og gir meg en følelse av noe filtrert eller kunstig. Jeg skal ikke kikke på alle stjernene som blinker mot meg, men jeg vil veldig gjerne nevne, at den harde kjerne har satt sine egne merker med svart tusj på fremsiden. Ekstra fornøyd med det, er jeg selvfølgelig. Baksiden hoppes over, for jeg klarer ikke å vente på det som ligger innerst. Helt innerst er det noe uvanlig, ihvertfall for meg, som ikke kjøper vinyl så ofte. Dere får kjøpe platen og se selv. Jeg lover at det er kreativt.

Første låt, Cold & Bored, sender meg rett tilbake til tristessen som vi ennå ikke vet hva vil hete. Vi kan kalle den pesten inntil videre, så slipper narren i meg å boble over av ordspill. Det er jo likevel umulig å forholde seg helt ignorant slik som narren, til det som faktisk har skjedd med oss. Ja, for lyrikken i låta beskriver et liv som ingen skulle tro var virkelig. Det var en verden som bare forestillingsevnen kunne fantasere om. Ja, slik som på film, vet du. Når man sier til seg selv at det er bare film, fordi det er virkelighetsnær skrekkfilm på plakaten i kveld. Det er da man trenger noe solid å holde rundt, noe levende som avgir varme, men så var det den forbannede meteren og kohorter, som ikke engang den festlige statsministeren som absolutt skal håndhilse, klarer å overholde. Og når jeg først er i gang med å gjenoppleve denne tiden, så må man også kunne si at det var en kald og kjedelig opplevelse å sitte alene i sofaen og se på at svenskene ikke hadde fattet alvoret.

Fra skrekkfilm og over til spøkelseshistorie blir det når andre spor på side A snurrer igang. Med andre ord, så fortsetter tristessen i låta Sentinels. Oss levende vesener er stengt inne. Livet i gatene har forsvunnet. Det er litt som en spøkelsesby. Der åndene regjerer i gatene med sine uoppgjorte handlinger, som de aldri rakk å bli ferdige med når de hadde muligheten. Men blir man noen gang helt ferdig, spør jeg meg selv? Kanskje ender jeg selv opp som en sånn vokter av byen? Kanskje ender vi alle opp i denne mørke kvintessensen? Overveldet av for mye følelse, så får jeg kanskje et slags svar i tredje låt, Patterns. Ja, nå tar fornuften over plassen til følelsen. For det er et slags mønster i alt, og der du opplever bare kaos, er det også et mønster. Forskjellen ligger i at i et kaos, så er mønsteret skjult for oss. Man kan kanskje kalle pesten for kaos, men mønsteret vi alle opplevde var dørgende kjedelig. Det var lite nytt som skjedde, og det ble mye horisontal stilling i sofaen. Ja, man kan begynne og snakke om å kjede seg til døde. Jaja! Skal vi snakke om noe annet eller?

Men nei, for i neste låt, Dank State, så oppsummeres mye av den holdningen vi alle fikk til livet. Du vet, den litt apatiske tilstanden man befinner seg i, når man vasker innerst i kjøkkenskapet fordi det er mer enn ei uke siden sist man gjorde det. Rundvask hver lørdag i et år er rimelig begredelig underholdning, men man unngår kanskje å bli gal av kjedsomhet. Ja, lyrikken er dyster, men det skjer et lite musikalsk skift her. Det er et lite glimt av noe lys i enden av side A her, som Dank State gir inntrykk av med sin muntre rytme. Muligens, så er det et eller annet som skjuler seg her, hvis jeg lytter nærmere eller tenker litt lengre. Vel vel, det får ligge. Når siste låt på side A snurres, W.C.A som den så fint heter, så er pessimismen byttet ut med optimisme. Den får stjerne i boka med en gang. Det er gåsehudsfaktor når broen over til verset kommer. Den klassiske pop-formelen virker fortsatt. En favoritt altså, ingen ironi nå.

Det som kommer etter side A, er side B. Den åpner slik side A begynte, altså med enda mer tristesse. Vi snakker om et oppsving i sosiale media med negativt fortegn og at hjemmekontor ikke er noe som passer for oss alle. Lyrikken sender tankene i retning av en virkelighet der vi endelig kan klemme hverandre igjen. Låta Real Again (Norway shrugs and stays at home) er drømmen om en bedre verden uten virus. Jeg mener pesten såklart, beklager. Ja, denne pesten har vist at mennesket, hele den store flokken vår, er sårbar og kan hurtig knekke. Huff og huff. Låta er heldigvis ikke så lang, men vi er ikke ferdige med pesten og plagen ennå. For når Loch Meaninglessness & the Mull and Dull kommer klimprende som neste spor, så er det den skikkelig vonde tåa de prøver å stryke lyrisk. Jakten på kjærligheten fikk jo ekstremt trange kår under pesten. Den gjorde letearbeidet så utrolig vanskelig når sokkelen nesten ble helt nedstengt.Pytt pytt, men alt er ikke tapt kan lyrikken trøste meg, selv om man selv har gitt helt opp. For noen kan faktisk finne meg, synges det. I neste øyeblikk hikster jeg for meg selv, at det må jo være litt som myten om dette sjømonsteret. Det finnes ikke! Puhh, den var ikke så lang den låta heller. Den minnet meg om noe Simon & Garfunkel kunne gjort sammen, så kanskje vil den føles litt bedre om noen år. Må bare bli litt gammel først.

Neste låt, Hotel Daedalus, blåser bort følelsene og sender tankene i retning av den greske antikken umiddelbart, bare ved sin tittel. Derimot, når musikken når mitt øre, så gir det musikalske uttrykket en følelse av åpningstaktene til ei James Bond-låt med sine tunge strykesekvenser. Lyrisk, så er vi fortsatt under pestens klamme grep. Mer som stengt inne på et hotel, uten mulighet til å forlate det. Nei, det er ikke i California eller Rhodos, for den saks skyld. Vi er i det mytiske universet. Vi er kanskje i minotaurens labyrint eller en fiktiv by på nordkysten av Algerie. Uansett hvor man er, så er man heldig hvis man har en far. En far som kan lage vinger til deg for å unnslippe fangenskapen. Ja, her var det mange referanser som kom til meg. Bør jo ta med at denne låta også minnet meg om boka Pesten av Albert Camy. Ja, dette ble stjerne i boka. Ei lang låt er det også, med deilig gitarsolo. Jeg er fristet til å si at jeg er henrykt, men jeg må vente litt med det, fordi vi må først innom et slags hvileskjær. 

Nest siste låt, Scaredcrow, er en instrumental låt som maler et landskap for å berede grunnen til det som skal komme. Nemlig finalen titulert The Rapture, intet mindre altså. Men før den, så har jeg noen ord om hvileskjæret også. Det er et veldig fint et som sådan. Det virker som det skal. Jeg får roet meg nok på dette skjæret til å innta de bibelske proporsjonene som skal komme. Neimen, jeg klarer visst ikke å la være å skrive om henrykkelsen. Altså, det jeg ville si var at noe går tapt i oversettelsen av scaredcrow til fugleskremsel. For kråka er ikke hvilken som helst fugl. Den er tøffere enn toget og ikke redd for ørn engang, men den er redd mennesker med våpen. Tenk det! Folk med våpen! Jeg blir også redd. Dette leder jo fint an til å spørre om jeg er redd for henrykkelsen, den bibelske altså. Men jeg skal da ikke sitte her å skrive om bibelen, og derfor så trenger jeg heller ikke å svare på det spørsmålet. Derimot, så skal jeg svare på hva jeg synes om Motorpsychos henrykkelse. Ja, denne henrykkelsen er i motsetning til den bibelske som en vårkåt raptus vil jeg mene, litt som en okse som har stått på bås hele vinteren og får komme ut og se sola igjen. Ja, nå har jeg fanden meg ta helt glemt pesten. Godt er det.

The Rapture er en skikkelig lyrisk vårklisjé hvor vokalen løftes til det høye register. Den lager faktisk en høystemthet ved meg. Jeg kan kjenne gåsehuden vokse seg oppover ryggen og nakken. Man må bare takke sin skytsengel for slik vellyd, tenker jeg. Jeg som er så glad i synkoperte åttendedeler i bassgitaren får jo her så det holder. Jada, jeg mener jeg kjenner vibrasjonene av musikken i kroppen ennå. Slik kan man avslutte en lang reise gjennom pest og plage, ligge i gresset og håpe at dette som føles som en prima vera ikke er en ultimo.