Rocken er faen ikke mye død

Thee K-Otics er noe så uvanlig som et norsk superband satt sammen av det fineste vi har av garasjerockere her til lands. Fire menn og ei dame som lever og ånder for riffbasert rock som går unna, vrenges og er kul. Coolness er faensteike en viktig ingrediens i rocken, noe som tidvis føles som en tapt sak i dagens musikkverden. Heldigvis har vi Marius Kromvoll (Quarter Wolf), Thor Erik "Signor" Havn (Los Plantronics), Silje Dybedahl (For the Love of Ivy), Geir Fredriksen (The Franks, Mobsmen) og Pelle Enebro (For the Love of Ivy, Cables) som holder coolness-fanen høyt.

Bandet har blitt en del av den allerede sjukt bra porteføljen til Westergaard Records, plateselskapet til Kari Westergaard og Robert Dyrnes. Det i seg selv er et kvalitetsstempel, om denne gjengen trengte det eller ei. I tillegg er skiva spilt inn i Velvet Recording, med Christer Krogh ved spakene og knottene. Da  vet alle som bryr seg om rock'n'roll her til lands at lyden er i de tryggeste hender og nøyaktig så bra, fet og kul som den skal være. Kul musikk må dessuten ha et kult omslag, og det har Swedish Adult last Minute Solution Agency (!) sørget for. Frontcoveret er resultatet av Signor Havns lek med ei bokstavtavle, fra da han satt i hytta si på fjellet og grublet på hva bandet skulle hete. Baksiden er en tidsreise til 70-tallet, da jeg og brodern drev på med å klippe ut hodene våre fra bilder, og gjerne plasserte dem på kroppene til kule musikere og Liverpool-spillere. Og så er det selvsagt et stort pluss at de (Marius) har sørget for å få på plass en boks Isbjørn fra Mack. Hører dere Mack! Gi gutta og Silje gratis øl ut livet.

Marius Kromvoll spiller gitar og synger i Quarter Wolf. Her konsentrerer han seg fullt og helt om vokaljobben, og det gjør at han faensteike tar syngingen til nye høyder. Mer om det senere. Signor Havn er riffmesteren som er bandets musikalske kompass og låtskriver. Den mannen kan sine riff. Dæven som han kan sine riff. Ny i bandet siden jeg så Thee K-Otics på Bastard for to år siden er Silje Dybedahl. Jeg har sett henne et par ganger med For the Love of Ivy (Blårock og Revolver), og visste selvsagt at hun er kul som fy. I Thee K-Otics har hun tatt kulheten et steg videre, med sine stilige melodilinjer og licks. Og, når jeg er inne på kulhet. Geir Fredriksen. Bassisten som oser av kulhet spiller selvsagt så kult som man forventer, og sammen med Pelle Enebro er de maskinrommet i dette garasjerockmonsteret. Pelle har jeg kun sett sammen med For the Love of Ivy, i og med at han ikke var med opp til Tromsø i 2021. Da steppet Ånon Bakkjen (!!) inn for han, gitaristen og vokalisten i Hayeminol.

Et hvert superband har selvsagt med seg en rekke celebriteter på sine innspillinger, og Thee K-Otics er intet unntak. Christer Krogh banker perk på samtlige spor, og bidrar dessuten med litt gitar og congas på et par spor.  Didrik Lund er nærmest å regne som "den sjette k-otic'eren", i og med at han spiller keys på alle låtene. Bandvennen Paul-Ronney Angel spiller munnspill på tre låter. Bendik Brænne spiller baritonsax på to låter, mens Mama Kromvoll, aka Vigdis aka Viggi Pupp, har sax-ansvar på tre låter. I tillegg spiller sønnen til signoren tuba på "Interlude". Nevnte Ånon bidrar dessuten med koring på åpningssporet "Coastal Girls", samt at han sørger for mellotron på "I Need That Record".

Forsiktig klimpring, et fett riff, kompet som smeller inn i samme øyeblikk, en gitarsolo før låten er skikkelig i gang, og Marius som synger som en blanding av Elvis og Jon Spencer, med ispedd vræling som om han er Gerry Roslies norske kjærlighetsbarn. Åpningssporet heter "Coastguard Girls" og er er en høyoktanrocker av sorten som får føttene til å røre seg taktfast, hjertet til å slå 100 slag ekstra i minuttet, og tankene til å rase rundt i skallen. Dette er fett som fy, men hva minner det meg om? Svaret er at det ikke er viktig, for dette minner om all fet rock'n'roll fra 1964 til 1985, og kunne ha vært en glemt perle av The Sonics, The Kinks, The Saints eller The Cosmic Dropouts. Saxen til Bendik Brænne er det snasne krydderet som gjør at låten fort skiller seg ut fra mengden av kule garasjerocklåter, som tar det intense og nærmest hysterisk heftige tempoet i låten det lille hakket opp til superhysterisk fett nivå. Nå gjør Signor og Silje en utmerket jobb med melodien, soloinnslagene er strøkne, og måten de utfyller hverandre på er sexy-deilig, men av og til er en sax det som mangler. Det har Thee K-Otics gjort noe med. Trenger du en definisjon på hva som ligger i begrepet "en tight låt" så er svaret "Coastguard Girls". En briljant åpning på We The Thee, denne nyinnspillingen av a-siden fra 2021-singelen.

Så stuper vi rett inn i MC5-land. Her riffes det som om det er 1971, og jeg må bare innrømme at jeg allerede er solgt, en låt og et riff inn i albumet. Nå kan resten av skiva være dårlige coverversjoner av de svakeste låtene i Sputnik sin diskografi, spilt av Toto med Olga Marie Mikalsen på vokal, og allikevel lande trygt. "Baby Doll" er av disse låtene som du føler du har hørt siden bleiealderen, samtidig som den tilfører noe nytt og friskt. Jeg elsker stakkato piano i garasjerocken min, gitarene som nærmest angriper ørekanalene - hør på de gitarene, da! - og et komp tettere enn det som ikke er lov å skrive i 2023, men som har å gjøre med et forplantningsorgan. Jeg elsker trommeherjingen til Pelle, og Fredriksens frenetiske jobb for å holde følge, noe han virker å gjøre med letthet. Og hva fanden er det Herr Kromvoll driver på med!? Her synger han pinadø som en rockegud fra Detroit anno 1969 kombinert med en rockehelt røsket ut av Sydney i 1977. Ja, etter at han har mumlet og pratetsunget som sine helter Jon Spencer og Elvis Aron Presley.

For oss platenerder er det viktig med låter som "I Need That Record", og det er på ingen måte overraskende at et band med Signor, Marius og Geir har spilt inn en låt som dette. Når de i tillegg har med juniorleksikonet Ånon på mellotron gir det enda mer mening. Her er det full spiker som gjelder, nok et av Signor Havns dritstilige riff, kule inputs og minisoloer signert Silje, feit traktering av munnspill av Angel, og selvsagt samkjørt bass og slagverk på høyoktan. Som om ikke partystemningen allerede tyter ut av høyttalerne, så klasker de til med koring som nærmest beordrer meg bort til kjøleskapet for å hente en boks Isbjørn fra Mack. Faen, rock er gøy. Og livsviktig.

Jeg skrev noen ord om låten "Lovin' Kinda Rocket" da de slapp videoen til låten for et par uker siden. Da brukte jeg ord som "inn-til-beinmargen-rocker" om Marius, "lett den barskeste rytmegitaristen vi har her til lands" om Signor Havn, "to skikkelige ringrever" om Fredriksen og Enebro. Det jeg glemte å nevne var Silje sine absurd phete fillers, licks, soloer og øre for å putte inn akkurat det som trengs av deilige, små melodilinjer i låten. Sammen med rytmegitaren til Havn blir det ekstremt mye godlyder fra seksstrengerne. Eller akkurat passe, som det også heter. Marius går forøvrig JSBX-bananas innimellom her, noe jeg hadde forventet fra en felles Jon Spencer-head. Her snakker vi om en låt jeg skal drikke mye øl til når den tid kommer.

Med fire feststemte, kjappe og kule låter under beltet og side A som skal avrundes er det ofte lurt å roe litt ned. Og det er akkurat det som gjøres med "Stuck On My Mind", en låt som nesten må kunne kalles en ballade. Låten er skrevet av Silje og Marius, og skiller seg veldig fra resten av låtmaterialet. Her oser det av soul, det stinker gospel Elvis-style, og bandet har definitivt tatt sine doser Ritalin og Concerta før innspillingen. Marius nektet tydeligvis medisinering. Heldigvis, for her snakker vi om mannens største vokalprestasjon til dags dato. Hvis ikke denne låten blir spilt ihjel i norske radiokanaler så skjønner jeg lite. Didrik Lund gjør en fenomenal jobb som stemningsskaper, det samme gjør koristene som skaper et stilfullt bakteppe til Marius sine vokale herjinger. Snakk om å vrenge sjela og putte hjertet utpå skinnjakken. Denne trengte jeg personlig, med et satans fitteår med sykdom og dritt bak meg. 

Vinylen skal vendes, side B skal til pers, med mer deilig, spinnvill garasjerock. Men, her lurer det seg altså inn lyder fra en trommemaskin! Hva faen!? Og, har jeg hatt et drypp og lagt Suicide-debuten fra '77 på platetallerkenen? Så lurer det seg inn noen gitarlyder som høres kjente ut, og Marius kommer på banen med rockabilly-stemmen sin. Låten går mer og mer inn i The Cramps-land, tempo speedes opp til Stray Cats-nivå, Fru Kromvoll tråkker til med litt sax-snop, halvveis inn i "Mambo Fever" slippes Geir og pelle løs og verden er igjen i garasjerockvater. Bruksområde? To minutter lett oppvarming i treningsrommet, før det blir full biceps-pump i et par minutter, tenker jeg. Låten havner i hvert fall på min treningsliste.

Overgangen mellom "Mambo Fever" og "Kizz the Sky" fylles kledelig med et kromvollsk vræl, mistenkelig likt det Jon Spencer åpner albumet Now I Got Worry med. Her kjøres det på med alt det magiske MC5, The Stooges, New York Dolls, The Cramps, T. Rex, Radio Birdman, The Saints, Faces, JSBX.. gjorde i sin tid.r Ja, dere skjønner tegninga. Putt inn alle de kule banda som ikke spilte gitarsoloer som varte i et kvarter her, og du bommer ikke stygt. Det handler om rock'n'roll og det å ha det gøy, noe stort sett alle låtene kommer inn på. Igjen slår det meg hvor ufattelig tight bandet er, hvor mye Marius får utfolde seg med å vri ordene som en Jagger, og hvor utrolig morsomt de må ha hatt det i studio. Som lytter er det kun ei felle å gå i her, og det er å spille herligheten for lavt. 

"Hey Bernadette" er dame-alibiet på skiva. Et helstøpt album gjør seg med en låt som dette, og da tenker jeg ikke på "Living Next Door To Alice" eller "Rosanna", men mer på "Daisy Mae" (The Seeds), "Good Golly Miss Molly" (The Sonics, Little Richard), "Ann" (The Stooges) og "Georgia Lee Brown" (The Cramps). Bernadette har fått et fett soundtrack, og er definitivt høyt ønsket av Marius som vil bli "her guy". Silje spiller opp til dans med en lekker liten solo, Pelle hamrer intenst med i gitareskapadene til sin tidligere (og nåværende) bandkompis, og det sjette medlemmet gjør en kremjobb med tangentene. Så får vi servert en mystisk finurlighet som er døpt "Interlude". Som blodfan av Tom Waits er jeg mer enn godt vandret i mellomspill, og det er nettopp det Krogh og Havn har skapt her, med god hjelp av Signor Havns sønn Syver og hans tuba. Et artig lite pusterom.

Pusterommet trengtes, for det som slippes løs på oss som siste låt ut på side B er virkelig ei energibombe som krever sin mann. Marius åpner med en referanse til 1968, et kruttsterkt musikkår (Oddesey and Oracle, Beggars Banquet, The Beatles, White Light/White Heat, S.F. Sorrow, Nancy and Lee, Ogden's Nut Gone Flake, The Village Green, For the Sake of the Song), om ikke det beste, og det å være født for sent. Så fortsetter det med referanser til absurd sterke år for rock'n'roll, som 1976 (Ramones, Jailbreak, Johnny the Fox, The Modern Lovers, Dirty Deeds Done Dirt Cheap, High Voltage), 1977 (Marquee Moon, My Aim Is True, Lust For Life, The Idiot, "Heroes", New Boots and Panties!!, Kill City, Let There Be Rock, Bad Reputation, (I'm) Stranded, Radios Appear) og 1981 (Fire of Love, The Evil One, Living Eyes, Psychedelic Jungle, Rock'n'Roll High School, Night Of The Living Dead Boys, The Monkey Puzzle). Så, hvorfor denne oppramsinga av album? Jo, her finnes essensen av det som har inspirert Thee K-Otics til å lage We The Thee, albumet som skal bli vanskelig å få ned fra øverst på pallen når årets rockalbum skal kåres om kort tid. Låten "Born Outta Time" er lett en av de tøffeste jeg har hørt i hele 2023.

At albumet ble sluppet digitalt på min bursdag, 24.november, ser jeg som et omen. Jeg har lyttet til skiva siden jeg fikk lydfilene sendt 1.august, og har storkost meg med dem. Men, da vinylen kom i hus vokste lytteropplevelsen flere hakk, så om du er tom for julegaveidéer får du et servert her og nå - Thee K-Otics-We The Thee. Mer rocka gave finner du ikke på denne sida av Atlanteren. Jeg tror jeg ble frisk av de siste intense dagene med albumet på øret, så skiva fungerer til og med som medisin, av sorten du kun får på blå resept. Medisin for sjela, ryggraden og hjertet.