Rocken er ikke død

Jeg ble, som så mange andre, oppmerksom på Ånon da han i 2018 som fjortenåring framførte The Stooges sin klassiker "I Wanna Be Your Dog" på Trygdekontoret på NRK. Tassen blåste meg av krakken med sin originale og dritstilige versjon av låten, og da jeg kort tid senere fikk høre fra hans far Asgaut (White Trash Blues Band) at han hadde et band som allerede hadde spilt sammen i årevis, skjønte jeg at det måtte sjekkes ut. Det var ikke spesielt enkelt, i og med at det var lite tilgjengelig, men allerede året etter kom altså Hayeminol ut med debutalbumet Hayemania!. Tretten låter, jevnt fordelt med norske og engelske låter, og solid punk i beste Jokke-stil gikk unna på 26 minutter. At kidsa var femten år da gjorde selvsagt skiva latterlig bra.

Hayeminol ble døpt allerede i 2013, og navnet skriver seg fra Ånon sitt fiktive band tilbake i barnehagetiden, og det engelsklignende språket han brukte når han sang; hayeminolsk. At begge foreldrene hans driver på med musikk har selvsagt preget ham, og nok vært drivkraften bak hans ønske om å spille og lage låter. Såpass mye at jeg tror han kan spille på det meste som finnes av instrumenter. Det er ikke ofte jeg slenger rundt meg med geni-erklæringer, men at Ånon tilhører det segmentet av musikere skal jeg lett kunne stå inne for. 

Oppfølgingsalbumet Kollektivt Selvmord kom ut i verste corona-periode i 2020, og fulgte samme mal som debuten. Halvparten av låtene ble sunget på norsk, resten på engelsk, kjapp punk og tolv låter på 32 minutter. I etterkant av den utgivelsen så jeg Hayeminol tre ganger - på Bastard i 2021, på Arnemoen Gard året etter, og i vår på Moen Kulturlåve - først som trio, de siste to gangene som kvartett. Har du ikke sett dem live bør du gjøre noe med det, særlig om du setter pris på energi og ungdommelig pågangsmot.

Ånon er og blir som sagt en imponerende gitarist og frontmann, og har hovedansvar for å jobbe fram låter. Når det er sagt så har de en formel for låtskriving som er inkluderende. Ofte er det Lasse som kommer drassende med en bassgang han synes er stilig, og så tar de det derfra. Da er det rom for innspill fra Alvaro og Thora, og plutselig har Ånon nok til å ferdigstille en låt. Så må det óg nevnes at Alvaro har utviklet seg voldsomt som trommis i løpet av de fem siste årene, og sammen med Lasse utgjør han et komp som virkelig er tight og spennende. Jeg tror de som beveger seg til Kafe Hærverk 1.september vil skjønne nøyaktig hva jeg mener. 

Natural Born Failures ble spilt inn i perioden april 2021 og oktober 2022, og er produsert og mixet av Ånon, mens mastringa er gjort av Fridtjof Lindeman. Maleriet på coveret er malt av Kofi, en kunstform han også holder på med. Tegninger og malinger legges ofte ut på hans Facebook-side, så er dette interessant for deg - sjekk ut.Det grafiske står Ånon og Lucas Escobar Fjeld for, sammen med The Wilhelmsens-favoritten Paul Daniel, trommisen i Quarter Wolf og White Trash Blues Band. På takkelista finner vi bl.a. Bulle (Popcorn Explosion, Matchstick Sun, Lost-O-Rama), Marius Kromvoll (Thee K-Otics, Quarter Wolf), Sindre Fjelstad Gujord (trombone på "Moonview Highway) og Lukas Hjermann (nesten bandmedlem, gitar på et par spor). I tillegg takker de Jørund Fluge Samuelsen (Trang Fødsel) spesielt for uvurderlig hjelp og gode råd. Skiva gis ut av Ånons egen label, Tarmkylling Records. Haha!

Nok en gang lager de et album med tolv låter, seks på hver side (side+ og side-), men der stopper likheten med de forrige skivene. Nå synges det utelukkende på engelsk, og den kjappe punken har blitt foredlet. I tillegg beveger de seg i en rekke musikalske landskap, og introduserer en flere nye instrumenter i lydbildet. Ånon har dessuten tatt store steg som låtskriver (står oppført som komponist på sju av låtene, mens fire er skrevet sammen med Thora og en med Lasse), og Thora sine lyder har skapt en dybde som ikke var der før. Og, som nevnt, så har Alvaro og Lasse blitt ekstremt mye tightere i løpet av de tre årene som har gått siden Kollektivt Selvmord.

I løpet av vinteren slapp de tre singler, alle med b-sider som ikke er med på albumet. Det sier litt om låtmaterialet til bandet, for en låt som "Parasol" er det mange låtskrivere som hadde gitt levra for å kunne legge til CV'en sin. En av singlene, "Sunlight City", er første låt på side-, og er nok den låten jeg har spilt mest i 2023. Den duger som eksempel på utviklingen bandet har hatt, og framstår som en reise i rockens og popens historie. Jeg elsker eklektiske album, band som har baller nok til å bevege seg rundt i rockens mange kriker og kroker, og som har ferdighetene til å lykkes med det. Hayeminol har altså lyktes med å få det til i en enkelt låt som går unna på 3:19.

She packed her bags, went upstairs, fetched her car keys
Fell down the stairs on her way back out
She hit the gas, checked her mirrors, had to
Get out, get out, get out
Get out, get out, get out
Get out, get out, get out fast

Ånon har studert kunsten å synge ord på en kul måte, på litt jaggersk vis, som han gjør i det som må regnes som første vers. Dette minner meg om noe Sebadoh kunne ha gjort midt på 90-tallet, og da har de virkelig truffet meg hjemme. Etter Sebadoh-introen, som er full av fuzz og faenskap, naturlig nok når vi tross alt snakker om ei dame som rømmer kåken, flyter låten nærmest sømløst over i et parti som lett kunne vært en del av en Lemonheads-låt. Som om ikke det er nok så fortsetter låten inn i det jeg anser som en klassisk bridge, et utmerket harmoni-parti som snytt ut av en Ray Davies-komposisjon fra 1967 eller deromkring. Deilig og poppete, med Beatles-koring og Ånons mellotron-kosing. Før låten tar helt av i et crescendo av beste Beach Boys-merke, og rundes av med den deilige fuzzgitaren som åpnet det hele. "Sunlight City", altså.

Den første singelen som ble sluppet var "Nuclear Winter", og den låten åpner side+ som seg hør og bør. Videoen over her er lagd av Ånon og Erling Zahl Urke (White Trash Blues Band) i beste DIY-stil, og bør selvsagt sjekkes ut. Her snakker vi om en bunnsolid powerpop-rakker i beste Built To Spill-stil. Jeg får den berømte foten når jeg hører den elegante symbal-bruken til Alvaro, og storkoser meg med alle gitarene, taktskiftene og det organiserte kaoset som oppstår i løpet av de 2:43 herligheten varer. Så blir jeg direkte salig når meldingen "I'd die just to be there with you" repeteres i avslutningen, hvor morbid det enn må høres ut. En mulig forklaring er nok at jeg mentalt sendes rake veien tilbake til 1995, da jeg var forholdsvis ung, fryktelig forelsket, og lett og fin i kroppen.

"First Contact" er den siste låten fra albumet som ble sluppet som singel, mellom de to omtalte låtene. Jeg tenker umiddelbart sent 80-tall, Jane's Addiction, i hvert fall i versene. Skakt og vrengt, med en vokal som kan minne om en ung Perry Farrell. Så vender de den poppa siden til i refrengene, med fin-fin koring og noe mer forsiktig touch på instrumentene. Til og med marsjtrommingen til Alvaro er tander, og bassgangen lett og luftig. En styggvakker låt. Rolig går det også for seg i "Greenpath", men med ei 70-tallsinnpakning. Låten bæres 90% på Ånons skuldre, som trakterer akustiske og elektriske gitarer med fingerspill, spiller mellotron og orgel, og synger med sin veneste stemme. Albumets vakreste øyeblikk? Det tror jeg sannelig.

Last night at Cafe Mono I felt it in my soul
When Morten Mormone lit the place a flame with rock'n'roll
Last night at Cafe Mono it felt so loud at first
With every single kickdrum I could feel my eardrums burst

"Last Night At Cafe Mono" er bandets Sex Pistols-øyeblikk. Beinhard tromming, støygitarer i alle kanaler, Thora som shaker på alskens duppedingser, og Ånon som vræler med schwung på annet hvert ord på beste Johnny Rotten-vis. Tøft som Fanden, og tøffere blir det midtveis i låten. Et taktskifte, dramatisk tromming, kubjeller, fete gitarer, og vi skjønner at noe skal skje. Og det som skjer er både overraskende og så tøft som bare tøff rock kan være. Låten transformeres til en skitten garasjerocker, og inn kommer den kuleste fyren som kan komme inn - Marius Kromvoll. Det blir automatisk full fyr i stolen her hjemme på Senja, festen tar helt av, og hvis jeg kunne ha drukket alkohol skulle jeg ha bælmet innpå en bunnsolid single malt. Og fyrt storsigaren. Dette er rock'n'roll fra øverste hylle, med en referanse til hedersmannen Morten Mormone (The Mormones, Backstreet Girls, Kosmik Boogie Tribe, The Gratitudes), noe som alltid vil løfte en låt de siste prosentene. Så gjør Hayeminol det bare virkelig gode band gjør best - de kjører på med noe helt annet, overraskende og overlegent. Tittelsporet "Natural Born Failures" kommer smygende inn i ørekanalene etter den brutale og brå avslutningen på Cafe Mono-låten, de 35 tøffeste og barskeste sekundene jeg har hørt i år. Ånon høres ut som en skikkelig påskrudd Howlin' Pelle Almquist, og bandet er så velsmurt at det er teit. Makan.

Så var det dette med variasjon, da. "Radio Silence" har noe grungeaktig over seg, med et seigt og fett riff à la det Alice In Chains drev på med, samtidig som refrenget er lettere i steget. Med headset på skallen og volumet på 10 så fylles hodet greit med musikalske inntrykk. Fuzzbass, gitarer i flertall, kubjelle, munnspill (!), maracas og mellotron kan fort bli for meget, men alt som skjer er nydelig balansert. På avslutningssporet er det mer av det samme. Fuzzbassen er er byttet ut med en oktavbass, kubjella og munnspillet er borte, men til gjengjeld byr både Thora og Ånon på tangentspill, henholdsvis orgel og piano. "Neutron Star" er albumets lengste låt, og i løpet av 6:32 rekker de å by på partier som er pønka, progaktige, rene popperler, og et midtparti som inneholder støy, seig doom og balsam for øregangene. 

You said: why do you treat med so unkind?
Well, I don't know how to help myself
So many questions on my mind and I don't wanna
Lose you so soon

Kommunikasjon kan være vanskelig, og det synger Ånon om i "Miscommunication", en kjapp punkrocker som er det nærmeste de kommer tidligere låtmateriale på Natural Born Failures. Hayeminol kan sin punk, så jeg tipper dette er en låt som fort blir en del av live-repertoaret. "Unconditional Crush" kan kategoriseres som garasjepunk, men av den mer moderne sorten som band som Schizophonics og CIVIC driver på med. Her øser de på med riff, energi og heftig koring, og så passer de på å lure inn disse korte, melodiøse partiene som gjør Hayeminol så særeget som band.

Den låten som skiller seg mest ut er definitivt "Moonview Highway". Her deler Ånon og Lasse på vokaljobben, alle korer, og så krydres det hele med Sindre Fjelstad Gujords trombone. Med tre tamburiner blir det fest i hodetelefonene mine, mellotronbruken til Ånon er av det dramatiske slaget, Lasse durer solid med bassen, og jeg elsker det jeg hører. Hvordan er det mulig å låte så forbanna moden ut i uttrykket når du er 19-20 år? Hvor mye musikk har du rukket å høre og bli påvirket av? Jeg må bare gjenta meg selv: Ånon Sørnæs Bakkjen er en genial, ung musiker.

Natural Born Failures er et album jeg vet at jeg kommer til å lytte mye til i tiden som kommer, og jeg er bombesikker på at jeg sitter med en moderne, norsk klassiker i nevene. Alle jeg kjenner kommer til å bli påprakket denne skiva når de kommer på besøk. Jeg skal spille låtene høyt ved enhver festlig anledning, og om du er en av de heldige som får en LP i julegave hos meg - du vet hva som ligger under juletreet i desember.

Gratulerer Ånon, Alvaro, Lasse og Thora med et album dere kan være mektig stolte av. Nå gleder jeg meg voldsomt til å se og høre dere live igjen, og jeg regner virkelig med at dere blir booket til alskens rockefestivaler neste sommer.