Sonisk – 2023 – Cinemateket

Etter å ha vært i diverse sammenslåings- og samlokaliseringsprosesser i yrkeslivet, er det med undring jeg ser på hvilke tanker en fra administrativt nivå har om synergier, og hvordan de oppstår. Som representanter for sammenslåtte fagmiljøer i dette tilfellet har noen fra byens filmmiljø møtt noen fra byens musikkmiljø, og de har samsnakket rundt popcorn-automaten. Den fantastiske synergien som har kommet ut av dette er Sonisk Musikkfilmfestival som ble arrangert i slutten av oktober, i år for andre gang.

Det er ikke fritt for at et gammelt mellomfag i filmvitenskap med fordypning i dokumentarfilm sitter som et filter langt fremme i pannebrasken. Jeg regnes nok som over middels interessert i både musikk og dokumentar, men de typiske konsertfilmene har ikke fanget interessen min i særlig grad. Kanskje er det fordi de stort sett er konsumert fra Youtube med dårlig PC-lyd? Kanskje kan det også være at jeg får mettet konsertbehovet mitt ved å gå på konsert? 

En utfordring med å delta på festival i egen by er at man ikke nødvendigvis er fritatt fra de domestiserte forpliktelsene, så det blir med tre filmer denne gangen. Selvsagt burde jeg ha fått med meg alle 16 filmene, men av og til må en klare seg med det man får. De utvalgte filmene blir derfor et slags kompromiss mellom de filmene jeg ønsker å se og de tidspunktene der det passer å se dem. 

Første post på mitt program var American Rapstar fra 2022, som beskrives som en film om det de kaller Soundcloud-rapscenens største stjerner. En kan jo bli forvillet til å tro at filmen handler om digital musikkdistribusjon, men det gjør den egentlig ikke. Filmen handler mer om fenomenet der stjernestatus oppnås gjennom en cocktail av hemningsløst opprør, ekstremitet, dop og utvisking av skillet mellom musikk og musikker (kunst og kunstner) for å bidra i en merkevareproduksjon egnet for sosiale medier. Artistene portretteres i all sin dysfunksjonalitet (i et like dysfunksjonelt samfunn), preget av angst, depresjon og ulovlig overselvmedisinering på reseptbelagte legemiddel som fentanyl og xanax. Filmen blir som en etnografisk reise i et for meg ukjent landskap, og som guide på veien får vi kommentarer fra journalister, managere og perifere deltakere i dette samfunnet. Artister som Lil Pump og Lil Xan bidrar i filmen, mens artister som Lil Peep og XXXTentacion danner et bakteppe som viser hvordan disse karrierene typisk ender. Man kan vel ikke si annet enn at dette for det meste er en hjerteskjærende trist fortelling på alle nivå. For meg var det en interessant og lærerik film om et fenomen jeg bare så vidt har stiftet bekjentskap med gjennom en «skandalekonsert» med Lil Pump på Pstereo 2018. På den ene siden kunne jeg ønsket meg litt mer musikk og litt mindre prat, men på den andre siden så fungerte det greit som det var.

Det passet bra at den neste filmen, Getting It Back: The Story of Cymande, sannsynligvis var den feteste feelgood-filmen på hele festivalen. I motsetning til i American Rapstar møter vi her en gjeng musikere som til tross for systemisk motstand på 70-tallet, ender opp med en solid hjemmeseier nesten 50 år etter. Filmen gir et herlig tilbakeblikk på tidlig 70-tall i Balham og Brixton på sørsiden av London. Jeg kunne skrevet en avhandling om disse fantastiske bydelene, men kortversjonen er at mange fra «west indies», eller Karibia som vi gjerne kaller det, ble plassert i disse fullstendig utbombede bydelene da de ankom i årene etter krigen. Men alt var selvsagt ikke like fantastisk. Bydelene ble til smeltedigler der ulike uttrykk oppsto rundt blant annet rastafari, og systematisk rasisme og klassekamp etterhvert førte til opprør og allianser med punken. Men denne filmen handler ikke om punk, den handler om calypso, funk, soul, reggae, jazz og afrikansk musikk. Og, den handler om en musikkbransje som lukket sitt rasistiske øye for svart musikk, og var sterkt medvirkende til at bandet til slutt ga opp.

If it wasn't for songs like this, there would have been no hip-hop

Men musikken lever videre, så uten å avsløre for mye, så kan jeg garantere at også du har hørt Cyamande. Snurr film og hør om hvordan musikken fant veien til størrelser som Grandmaster Flash, De La Soul, MC Solar og The Fugees for å nevne noen. Siste del av filmen er så rørende at man nesten begynner å tro på en bedre verden igjen.
 

Så langt så har jeg sett et par musikkdokumentarer. Det er med andre ord på tide med en konsertfilm, nå må det store lerretet og fete anlegget få bidra. Så hvorfor ikke ta klassikeren The Last Waltz fra 1976? Avslutningskonserten til The Band, et av tidenes beste band. Kanskje den mest bejublede av alle konsertfilmer. Ikke bare er filmen regissert av Martin Scorsese, men han regisserte også konserten slik at filmen skulle bli så bra som mulig. Første «gjest» i salen er Kristian Krokfoss fra Rockheim som gir en detaljert og akkurat passe nerdete introduksjon til filmen. Og så, hvilke heldige gjester det er som får en siste anledning til å spille med The Band som backingband! Neil Diamond, Eric Clapton og Muddy Waters. Bob Dylan selvsagt, for ikke å glemme Van Morrison. Høydepunktene kommer tett, hva med en Canadian Bacon med Neil Young som blir koret av Joni Mitchell i silhouette bak scenen? This film should be played loud står det i introen, og det ble den. 
 

Noe av det beste med Sonisk er at man kommer til dekket bord, det er deilig å bli tilbudt et kuratert utvalg filmer. Det blir for dumt å sitte igjen etter en festival og angre på de filmene en ikke fikk sett. Musikkfilminteressen min er vekket, så fremover skal jeg fortsette å bruke Sonisk som kurator og se de gjenstående filmene på programmet. Jeg tror kanskje jeg begynner med Mutiny in Heaven: The Birthday Party om Nick Caves tidlige musikalske liv. Deretter tar jeg muligens Have You Got It Yet? The Story of Syd Barrett and Pink Floyd. Vi får se. Musikkfilm er i hvert fall best på Sonisk, vi sees til neste år.