Thomas Dybdahl - Nidarosdomen - 13 feb 23

Gjør porten vid og døren høy, var mantraet ved forrige anledning her i Nidarosdomen. Det kunne kanskje ha passet i kveld også, for det er jo en storhet som har sluppet innenfor døren. Det er sågar en av landets fremste popmusikere, vil mange mene. Han startet tidlig som gitarist, men endte fort opp med mikrofonen, slik som i The National Bank. Siden har det blitt seks soloplater, hvor han såklart bruker denne umisskjennelige stemmen sin. Ja, han er glad i denne stemmen, for skravla går som besatt i mellom låtene. Han har mye på hjertet må det sies, eller i hodet kanskje? Det er ikke lett å si hva det er, der han står i skinnet av fullmånen.

Det er muligens jeg som er blitt litt månesyk, for det er da ingen fullmåne som skinner i kveld. Dog, Thomas Dybdahl er født under fullmånen. Det er visst noe spesielt med disse menneskene, som blir født under slike forhold, når månen står på motsatt side av sola, hvis det er mulig å si noe slikt. Men dere forstår vel hva jeg mener, vil jeg tro. Det er ikke spesifikt denne varulv-myten som interesserer meg mest, selv om jeg synes han ser litt ulveaktig ut med dette skjegget og den karakteristiske fremtoningen han har. En slags dissonans mellom hode og hjerte, er det som er det interessante. Denne opplevelsen kan vel alle skrive under på. I forsøket på å finne balanse eller kompromiss, så kan store ting skje. Når denne innflytelsen er kraftfull, så slipper man visstnok ikke unna. Den trenger seg på. Den graver og gnager på deg, inntil du får forløsning. For vår eksistens krever en helhet. Slik forestiller jeg meg at Dybdahl strever i sin kreative prosess.

Det er ikke tilfeldig at jeg velger å rotere rundt fullmånen gjennom denne omtalen, for symbolikken tangerer årsaken til at Dybdahl er på besøk her i byen. Han er her i forbindelse med den viktigste festivalen Trondheim har å by på, nemlig ISFiT. Verdens største internasjonale studentfestival som tiltrekker seg viktige folk fra alle verdens hjørner. Denne biennalen, som hadde sin første festival i 1990, har i år valgt seg polarisering som tematikk. Som en arena for diskurs, oppfordrer de oss om å våge og møte seg selv i noen andre. Vi som lever i et land i polart strøk, skulle kanskje ha en ekstra innsikt i denne problematikken, eller er vi kanskje bare i den ekstreme enden av skalaen? Uansett hva det måtte være, så har vel alle noe å gå på i forhold til å reflektere over eget bidrag, til denne polariseringen. For det er en økende avstand mellom oss og resten av verden, og vi er ikke skjermet eller vaksinert for å ende opp i ekkokamre her heller.

Polariseringen i dagens verden ryster i selve fundamentet til demokratiet skal vi vite, og derfor må vi diskutere dette. Hvordan kan vi bygge bro til våre naboer? Slike spørsmål ligger nærme hjertet, eller skal man si hodet?, hos årets festivalpresident Åse Håtveit. Hun peker på noe viktig, når hun forteller om hvordan årets tematikk ble valgt, i sin spalte til magasinet som utgis i forbindelse med festivalen. Det er en frustrasjon og kanskje irritasjon, over at debatter som oftest ender i et for eller mot, et ja eller nei, eller om noe er rett eller galt. Finnes det ingenting i mellom, eller er det ingen gylden middelvei man kan ta, for å parafrasere Aristoteles. Ja, dette bringer på bane mange filosofiske tanker hos meg, og jeg spør meg selv om de gamle dydene er gått ut på dato. Har vi ingen epistemisk dyd noe lengre, undrer jeg.

Nå ble det mye utenomsportslig i denne omtalen av konserten til Thomas Dybdahl, og jeg er fortsatt ikke kommet til det jeg synes er mest interessant og kanskje det viktigste med denne festivalen. For det er Studentenes Fredspris som er stjernen i denne festivalen, hvis du spør meg. Her er det også mye som skulle vært sagt, men jeg skal være kort og hoppe rett til årets vinner. Doxa Magazin, falt årets valg ned på. Dette russiske magasinet, som er en plattform for meningsutveksling, spesielt for å gi unge en stemme i offentligheten. De skriver om viktige saker som sosial urettferdighet, trakassering, korrupsjon og studenters rettigheter. Deres eksistensgrunnlag er for tiden under sterkt press. De blir utsatt for trusler, de blir nektet sivile rettigheter, og blir kategorisert som en ekstremistorganisasjon av det nåværende regimet i Moskva. Om kort tid så skal Doxa Magazin også komme i en engelsk utgave på internett, så da jeg vil oppfordre alle nysgjerrige til å ta turen innom https://doxa.team/

Tilbake til konserten. Endelig vil noen kanskje si, for det er jo tungt å ta inn over seg all denne tristessen, som verden har å vise oss. Konserter kan være kjekke avbrekk, fra en ubarmhjertig og kald verden. Konserter gir oss styrke og følelsen av samhold. Slik er det i kveld også. Han er en varm type denne Dybdahl, og en god del sjarm utstråles, der han står i månelyset. Han ankommer scenen som er plassert midt i Domen, alene og litt nervøs, noe han raskt bekjenner etter første låt. Snakketøyet blåser vekk denne nervøsiteten umiddelbart, og det er ingenting som minner meg om nervøsitet, når han på andre låt får selskap på scenen. Dybdahl vil bygge stein for stein til et klimaks, som sikkert er ment å inntreffe på siste låt, men for meg er det allerede et lite klimaks på andre låt. Dybdahl tar sin plass i sentrum av scenen, men det er en annen som tar mye større plass. For på scenen har det blitt plass til både et flygel og et stort orgel. Det er jo nesten litt komisk å ta med seg et stort orgel inn i et lokale som er kjent for sitt store orgel. Men det er ikke bare tullball dette, for mange vil nok mene at Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen er noe helt annet enn et Hammondorgel. 

Gjemt bak en skranke på siden av scenen under andre låt, sitter han som tar så stor plass. Her er det ingen polarisering som finner sted, men derimot en kraftig konjunksjon som inntreffer. For det er en trønder Dybdahl har valgt å ta med seg, til å traktere disse tre store instrumentene. Det er selbyggen Vegard Lien Bjerkan jeg snakker om, utdannet ved jazzlinja her i byen. Med Steinmeyerorgelet lager han den pefekte sakrale stemning, som gir meg en gåsehudsfølelse sammen med den lavmælte stemmen til Dybdahl. Og når tredje låt dras i gang, så er scenen fullsatt, og vi får en ny vri over temaet polarisering. For det er stemmen til Silje Salomonsen som sørger for denne polariseringen, gjennom en duett med Dybdahl. Nå får Dybdahl noe å bryne seg på, når Siljes hviskende stemme tryller frem noen franske gloser lett smattende. Salomonsen er kanskje mest kjent som skuespiller, men hun bærer også tittelen musiker med rette. Hennes stemme står godt til Dybdahls. Herlig er det, når denne låten avsluttes på en dirrende grunntone av Steinmeyerorgelet.

Femte låt kommer overraskende på meg, fra en sømløs overgang fra fjerde låt. Kan det være at kompet trives bedre når de får en liten pause mellom låtene, og får høre den trygge stemmen til Dybdahl lire av seg noen betraktninger, for det er et eller annet merkverdig som skjer i starten av denne låta. Det er litt som et sublimt øyeblikk i kantiansk forstand, for lyden av kompet fyller nå hele kirkerommet. Det er et overskridende stort rom som fylles med lyd, og frykten slår i meg umiddelbart, fordi akustikken spiller meg noen puss, og får meg til å tro at kompet har mistet takten helt. Men denne frykten går raskt over i en fryd over å se at dette fenomenet bare frembringer de bredeste glis hos kompet. De storkoser seg nå, er jeg helt sikker på. Det er morsomt å se på Gard Nilsens ferdigheter bak trommesettet, spesielt når han prøver å nå de polare sidene av cymbalene med sine stikker, visper og klubber.

Halvveis ut i konserten kommer signaturlåta til Dybdahl fra hans første soloplate ...That Great October Sound. From Grace, hans mest spilte låt på Spotify, blir gjenstand for allsang etter litt prat på både norsk og engelsk, mens kompet fortsatt går. Det er slik de proffe gjør det, med en selvsikkerhet som vet at du vil synge med. Forsiktig og lett rødmende nynner jeg «it’s here that i’ll give you all my love». I fortsettelsen av konserten, så får vi kort oppsummert flere duetter, ei lita covid-anekdote og et par avsluttende knips øverst på gitarhalsen til Dybdahl. Godt på overtid er det også plass til et ekstranummer. Det er vel slikt som skjer, når både publikum og artist ikke ønsker at det skal være slutt allerede. Avslutningsvis vil jeg fremheve Dybdahl sitt siste album Fever, som vi får en utsøkt smakebit fra på tampen av konserten. Dette albumet er en kjærkommen utvikling i Dybdahls kunstnerskap for meg. Jeg liker når han er mer høyrøstet og funky, og jeg gleder meg til å høre mer fra denne retningen.