Tighte boogiefeller fra Halden

The Boogietraps er et forholdsvis ferskt band, om man ser på utgivelsene og tiden de har operert under dette navnet, men her snakker vi om noen skikkelig rutinerte rock'n'roll-røvere. Brødrene Nils og Ole Magnus Olsen har styrt med musikk alene, sammen og med andre i det som nærmer seg en mannsalder, og startet The Basement Brats tidlig på 90-tallet. Med seg hadde de den gang Ulf Larsen, og disse tre herrene utgjør i dag 3/4-deler av The Boogietraps. I tillegg har de med seg en trommis fra Ørje, Olle Hov, som har spilt sammen med Nils i The Twang-O-Matics. Med andre ord er det en sammensveiset gjeng som har spilt inn tretten nye låter i Espen Holtans studio.

Holtan har vært en viktig fyr i prosessen med å gjøre Trouble til den festen av et album det har blitt, med strøken produksjon og musikalske bidrag i sitt Holtan Hifi. Mastringen ble gjort av Daniel Husayn i North London Bomb Factory, mens Kari Siljehaugen står for det kule designet på coveret. I tillegg bidrar Gjermund Skogh med sitt, en musiker jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til. Låtene er lagd av hele bandet, men det går hardnakkede rykter om at det er Nils som er primus motor bak det meste.

Det er uansett de fire herremennene Nils Tempo (Olsen, gitar og kor), Magnum (Ole Magnus, vokal og vræl), Ulf Rasken (Larsen, bass og kor) og Olle Hov (trommer, perk og kor) som er attraksjonen her. De finner ikke opp kruttet, men krutt er krutt, og med kruttsterke låter så er den viktigste jobben gjort. At karene låter til å ha hatt det helt strålende hos Holtan er heller ikke dumt. Og, selvsagt, at boogierock'n'rollgarajepunk er i blodet og ryggraden til hele gjengen gjør at utførelsen står til laud, og vel så det. Jeg priser meg lykkelig for at vi har rockebyer som Halden, og fete band som The Boogietraps.

Trouble åpner med et brak, og i to-tre sekunder lurer jeg på om jeg har satt på ei Van Halen-skive, men så smeller ei kjapp pønktakt inn, Magnum kommer inn med sin hese og ru stemme, og Van Halen-linken blir helt meningsløs. "She's My Baby" er singelen fra albumet, en skikkelig fet gladlåt i beste boogiestil, og en halvtimes rock'n'roll-fest er i gang. Rutinerte herrer som The Boogietraps vet heldigvis hvordan et album skal kickstartes. Og, når de elegant stuper inn i en killer av en låt som like gjerne kunne ha dukket opp på Road to Ruin så er jeg solgt. De gjør ikke miner til å kamuflere at Ramones er malen som lå i bunn når "I Can't Get You Back" ble til. Magnum synger som Joey, Tempo lirer av seg sine tre akkorder, og kompgutta durer av gårde nøyaktig som de skal. Dette er raffinert old school-punk som varmer langt inn i hjerterota.

Hva gjør man når tempoet er skrudd opp? Jo, da øker man tempo to hakk til. Og "Have You Heard the News" er låten som tar festen videre, med litt allsangaktig koring, en seriøst skakk Magnum-vokal, og her dukker naturligvis The Devil Dogs opp i skallen min. Og litt Cosmic Psychos. Er det rart man koser seg med The Boogietraps? Hah! Midt i kosingen knaller de så til med en av mine favorittlåter fra Trouble - "I Just Wanna Be a Brat". Her er referansen The Basement Brats, bandet 3/4-deler av gjengen spilte i på 90-tallet, men det er heller ikke mulig å komme unna at Ramones-malen er tatt i bruk her. Gladpunk, elegant spilt og et budskap som framføres som et musikalsk julekort. Det må man selvsagt gjøre når man synger om frekke drittunger som sniffer og drikker seg gjennom dagene.

"Oh Yeah All Right" er låttittelen sin, og bak tittelen skjuler det seg en koselåt om den fineste kjæresten. Kosing blir det nok på dama, i og med at Magnum kan berette at han "is really looking forward to see my girl tonite, she's gonna get all I've got". Stor poesi? Nja, men det er vel i bunn og grunn dette rock'n'roll handler om, eller? Så kommer låten min, den som skiller seg ut fra resten av låtene på skiva. De låtene ender alltid opp med å bli mine favoritter. "Do You Remember" er seigere enn alle de andre sporene, Magnum synger så skakt og skeivt at det grenser til å bli falskt. At han hele veien balanserer på den rette siden av "out of tune" gjør mye, men det gjør pinadø gitartrakteringen til mr.Tempo. Her er det følelse og strøkent håndverk. At Ulf og Olle maler og øser på er den berømte prikken over i'en. Husker du at alt var så mye bedre før? Ikke? Nei, for det var det ikke, og det husker heller ikke The Boogietraps. Herlighet rock er balsam for sjela.

Så må den turkise vinylen vendes, og side B åpner med et slags tittelspor, "I'm Trouble". Vi skal tilbake til røttene og elementær rock'n'roll, type Bo Diddley møter Ian Dury. Jeg tenker at denne rakker'n lett får de danseglade ut på parketten. Dansegulvet tømmes umiddelbart med "You're No Good". Her går det unna, og skal du bevege deg til denne up tempo-røveren så bør du ha en VO2max på over 60. Heldigvis tar det ikke gjengen mer enn halvannet minutt å hamre ut epistelen om ei dame som ikke er mye å samle på. Stjeler gitarer gjør hun pinadø óg. Så følger albumets depressive innslag. "Got You on Their List" er ikke låten du setter på når du jekker en pils og skal komme i feststemning fredags ettermiddag etter ei heftig arbeidsuke. Jeg får mixa følelser av herligheten, for dette er selvsagt fine, depressive saker. Innimellom tenker jeg The Kinks, for så å tenke at det er litt The Cramps på sitt roligste, og plutselig smeller The Gun Club inn. Da snakker vi pinadø om litt av et rocka Kinderegg, altså.

Om jeg fikk The Cramps-feeling av "Got You on Their List", så tyter det Lux Interior og Poison Ivy ut av "Destination Nowhere to Go". Magnum stotrehulker ut meldingene sine, og Nils Tempo vet hvordan man behandler en gitar når psychobilly er på menyen. Et klart høydepunkt på Trouble, og en låt som hører hjemme i garasjerocklista di. Men, dette er en fest av et album, og da må man ha mer up tempo, og det kommer som bestilt med "The Way She Walks", nok en hyllest til det fineste Gud hadde i ermet sitt - damer. Og her må jeg bare skyte inn at Ulf og Olle må være en fryd å spille sammen med for Nils. Her koser han seg med et par lekre soloer, og riffet han fyrer av er av sorten utmerket. Det kan han lett gjøre med sånne karer i ryggen.

I Halden er det definitivt bred enighet om at det er tøft, festlig og viktig å spille i band, hvis du er av typen som mener at livet skal være gøy. De typene er det mange av i byen Karl XII ikke klarte å innta, og to av typene som har gjort rock til en fest for haldenserne er definitivt Wilko Johnson (Dr. Feelgood) og Bo Diddley. Da måtte våre menn lage en låt om det, "Wilko & Bo". Rett fram rock, med fin-fine Ramones-innslag. Så rundes det hele av med "Rock Alliance", en herlig dose rockabilly, og jeg kan puste ut før jeg går på med en ny runde. De tretten låtene som utgjør Trouble er unnagjort på sympatiske 30 minutter, så da er det null stress å kjøre en dobbel dose.

Nå gjenstår det bare for undertegnede å få sett bandet på ei scene, for her snakker vi om låter som er perfekt i live-format. Sturer du med Trouble på øret så er du så godt som ferdig med denne verden, eventuelt så har du viet livet ditt til å studere navlelo.