Back to the 70s

Svaret på spørsmålet i ingressen er et rungende og klokkeklart "NEI". Ingen verdens ting. In Technicolor har blitt et formidabelt album, noe som er spesielt imponerende med tanke på at dette er bandets første "ekte" fullengder. De har forsåvidt sluppet en LP, Watching the Blue (2022), som bestod av EP'en The Impossible Green (2020) og noen singler. Det de har gjort tidligere er virkelig fine saker, og vel verdt å sjekke ut, men årets låtmateriale og sound er noen solide knepp opp. Så har jeg jo hørt fra veldig kredibelt hold at kvartetten er ubegripelig bra live, og at låtene vokser enda noen hakk i live-format. Det høres ut som om det er for godt til å være sant, men om så stemmer så har vi rett og slett et nytt frontband her til lands.

At bandet er svært vanvittig finkalibrert i studio tar det kun sekunder å konstatere. At de stortrives i hverandres selskap kan man slå fast før åpningssporet fader ut. Og at karene kan sin rockhistorie kan man konkludere med og sette to strek under når de ni låtene er spilt. Dette er varierte saker, selv om det er tydelig at de har hentet mest inspirasjon fra den amerikanske 70-tallsrocken. Her er det klare spor fra vestkystpopen til Canned Heat og Little Feat, psykedeliarocken til Grateful Dead og countryrocken til The Band, samtidig som det er lett å høre at de fire herrene har sansen for nyere artister som Daniel Romano og Cordovas.

The Impossible Green er en kvartett som på sett og vis ledes av vokalist og gitarist Mathias Angelhus, men for alt jeg vet har de en paddeflat struktur hvor bassist Markus Margido Drazkowski Teksum som korer og spiller litt akustisk gitar, Johannes Konstad Brevik som spiller gitar, korer og tar seg av pedal steel og banjo der det trengs, og Adrian Ahtola som spiller trommer og perkusjon, alle har ledende roller og betyr like mye. De har i alle fall skrevet låtene sammen i øvingslokalet, låter de har spilt inn live på gammelmåten i studio.

At de har samarbeidet tett med Brynjar er det ganske lett å høre, for slektskapet til El Cuero er ganske så åpenbart. Produksjonen er lett og luftig, samtidig som det hele låter så varmt og fint at det nærmer seg kokepunktet innimellom. Her har musikerne fått lov til å utfolde seg ganske fritt, det er gitt rom til soloer og innspill på de rette stedene, noe som skaper den fine stemningen. Den tekniske jobben i Nyhavna studio i Trondheim er gjort av Åsmund Arnesson, miksingen er utført av Øystein Frantzvåg i Nabolaget Studio i Oslo, mens Karl Klaseie har sørget for at det hele er mastret riktig så fint hos Øra Mastering i Trondheim. Coverdesignet er Håvard Winther Gjelseth sitt verk, mens fotoet er tatt av Sigrid Erdal.

For oss som er barn av 70-tallet så er det noen farger som sender tankene tilbake til det tiåret. Brun, grønn, oransje og gul. På den tiden var alt farget i disse fargene, gjerne av det dunkle slaget. En brun Ford Taunus, grønne gardiner, ei gul kjøkkeninnredning og oransje bukser. Så det første glimtet av coveret på "In Technicolor" sendte meg rake veien tilbake til 1977. Ikke til Ramones, Sex Pistols eller Stranglers, men til fadern sin gule Vauxhall 416 og ikke minst The Band. Det er de samme fargene som går igjen på det stilfulle og kule coveret, med karene i The Impossible Green kledd som Robertson, Hudson, Helm, Danko og Manuel. Så må jeg jo legge til at jeg har savnet cover der låtene er ramset opp på frontsiden, delt inn i side A og side B.

Men det er når musikken starter at den mentale ferden tilbake til 70-tallet blir fullført. "My Heart Says Mary Jane" åpner med et fett riff, lette anslag på en symbal, før hele bandet klasker til. Angelhus kommer inn med sin semi-mørke stemme, kledelig "ustødig" i verset før den strammes inn i refrenget. En killeråpning som rett og slett er så bra at jeg igjen blir minnet på hvor vanvittig mye bra norsk musikk som finnes der ute. The Impossible Green var ukjent for meg for et halvt år siden, og den bakoversveisen jeg fikk da jeg hørte singelen "Do You Wrong" ble til en permanent 50s fettsleik etter at hele skiva ble konsumert like over jul. Karene er så vanvittig dyktige på sine instrumenter, arrangementene kan sammenlignes med hvem det måtte være på planeten vår, og låtene så sterke at de trygt kan klappe hverandre på skuldrene dagen lang. Vi har fått et nytt norsk flaggskip inn i den norske musikkfaunaen.

Når fortsettelsen "Ruby Red Roses" kunne vært en glemt perle fra Grateful Dead sitt mesterverk Workingman's Dead så tenker jeg i mitt stille sinn at dette er teit bra saker. De har selvsagt lånt og latt seg inspirere av gamle storheter, som alle andre gjør, men disse typene gjør det med en finesse som vitner om en enorm musikalitet, og på et vis som gjør at det låter 100% som eget verk. Og det er det jo. Alle riff er spilt, alle takter hamret ut, bassgangene er brukt opp, og korarrangementer gjort før. Det handler om å sette dette sammen til en helhet som er kreativ og skaper noe nytt og friskt, og det skal gudene vite at Mathias, Markus, Johannes og Adrian har lyktes med. Jeg elsker anslagene og taktskiftene til Adrian, hvordan han og Markus bygger det deilige kompet, et komp Stian Lundberg (Moving Oos) bidrar med perk til, gitarene til Mathias og Johannes som fyller hverandre ut på strøkent vis. Jeg kan nesten ikke få nok av denne skiva.

Det var en kar som sa at "Green Pastures" åpnet kjedelig, noe jeg forøvrig ikke er enig i da låten gir et lite brekk og litt pusterom, men han endret fort mening etterhvert som låten gikk. Koringen baller på seg, ei koring Johanna Reine-Nilsen gjør mektig sammen med Sara Fjeldvær, Lundberg kjører på med mer perk. Vegard Bjerkan (tangentvirtuos som har spilt med bl.a. Cobra Kraft, Thomas Dybdahl og El Cuero) får herje greit på orgel, og totalen ender med å bli grandios uten å bli slitsomt et eneste sekund. En mektig og herlig låt.

The music's over
People have all gone somehow
Those boogie bells
Ain't tolling at all no more now
I don't know what I'm doing
But someone's gotta do you wrong

Så er det altså tid for "Do You Wrong", låten som åpnet øynene mine for denne fabelaktige gjengen. Vi snakker om boogie, vi snakker om spilleglede, mer orgel fra Bjerkan, lystig koring, fest i skrotten, herlig koring, og en småfrekk video som bør sjekkes ut under her. Jeg elsker låter som minner meg om musikk jeg har glemt, og denne rakkeren fikk meg til å hente frem et par gamle skiver av The Kentucky Headhunters. Side A rundes vakkert av med balladen "Never Get Off My Mind", en låt som for min del er bekreftelsen på at Mathias Angelhus er en alvorlig god vokalist. Her snakker vi innlevelse og ektefølte meldinger, meldinger som blir enda sterkere med koringen til Brynjar Takle Ohr. Sånn skal det pinadø gjøres. Brevik trakterer banjo som en gammel hillbilly, Lundberg er en perk-mester, og trommis Adrian takler rolige melodier like bra som bassist Markus. Da må det bare bli snadder. Nevnte jeg at koringen til Brynjar er vakker? Noen ting kan ikke nevnes ofte nok. 

Side B åpner med "Be the One", låten som gjorde meg til blodfan av bandet. Singelen ble sluppet i oktober, og jeg overdriver ikke om jeg sier at jeg har hørt den tjue ganger. Det er heller en underdrivelse. Jeg elsker The Band, og mener at ingen var i nærheten av det de gjorde fra 1968 til 1975. I sin sjanger, vel og merke, i og med at f.eks. Tom Waits eller The Stooges aldri prøvde å få det til, naturlig nok. Men, det er mange andre som har forsøkt, uten å helt få det til. Det gjør derimot The Impossible Green, og om ikke det er imponerende så er det lite som imponerer. Mathias synger som en ung Rick Danko, resten av gjengen, samt Johanna og Sara, korer alvorlig bra, gitarene er koblet til de stiligste boksene, og Bjerkan har hentet frem sin indre Garth Hudson. 

Litt mer countryrock blir det med "Scarlet", en låt Cordovas burde begynne å covre neste gang de legger turen til Norge. Den ville blitt et høydepunkt. Her får Herr Ahtola briljere, og gudene skal vite at han briljerer. Trommestikkene ruller imponerende taktfullt over tammene, takta kan vi stille inn klokka etter, og i det hele tatt er kompet det som gjør at låten bryter litt med resten av albumet. Igjen brukes det fete bokser på gitarene, og Mathias synger nesten på frenetisk vis. Hvis ikke dette er spilleglede så finnes ikke noe sånt.

Stort sett alle superlativer er vel tatt i bruk nå, men med en av mine favoritter fra skiva, "Carnivorous Arms", som neste låt ut må det hostes opp noen nye. Alt som er kjøttetende er som kjent farlig, det er bare å se på oss mennesker, og det er noe farlig med denne knallerten av en låt. Det synges og kores seriøst, riffet er enkelt og allikevel djevelsk fett, Mathias synger som en gud, kompkompisene er dønn presise samtidig som de legger inn små nesten umerkelige hooks, og gitarene, de deilige gitarene, er som fløyel i ørene. Og da tenker jeg at fløyel i ørene må være vanvittig godt og behagelig. Bjerkan driver med seriøst heftige saker på orgelet. Taktskiftene, de ulike partiene, er nøyaktig som jeg liker dem. Og som de var på 70-tallet. Herlighet, for en låt.

Det føles kjipt at In Technicolor er over etter "Great Divide", men lykken får være at det er albumets lengste låt. 6:36 er ikke et sekund for mye. For min del kunne de gjerne ha malt den ut til å vare et kvarter. Og hva vet jeg, kanskje de gjør det under konserter. Jeg håper det. Igjen gjør Brynjar manns jobb som medvokalist, og Adrian og Markus er dødsstødige i kompingen. Men dette er låten for oss som elsker gitarer. Johannes spiller pedal steel så bra at det gjør vondt i hjerterota, samtidig som han og Mathias gjør så mye flott med seksstrengerne at jeg ikke kan skjønne annet enn at dette blir årets låt for meg. Jeg kastes veggimellom i en referansekrig mellom Daniel Romano og Black Mountain, og det er pinadø en sterk miks. En bortimot ultimat miks, når jeg tenker meg.

Hvis noen topper dette albumet i 2024 så blir jeg svært overrasket, og ikke minst kokfornøyd, for da vil musikkåret 2024 bli ekstremt bra. De ni låtene The Impossible Green har servert oss er uten lyter, uten spor av kjedsomhet, og så bra spilt at jeg ikke kan skjønne annet enn at festivalarrangører rundt om i landet vil ligge langflate etter dem. At ryktene skal ha det til at de er bedre live er jo bare spinnvilt. Og jeg kjenner at jeg er overbevist om at det stemmer. Hvis jeg ikke har fått sett dem før listene skal settes opp i julestria så kommer jeg til å skjemmes. Gratulerer med et vanvittig bra album, karer!