Back To the 90s

Fuckleberry Hinn er den interessante historien om duoen som ønsket å spille inn ei punkskive, men endte opp som kvintetten som spiller den mest eklektiske pop du kan tenke deg. Om du har 90-tallet som utgangspunkt, vel og merke. Resultatet er for meg en reise ned Memory Lane, låter som får tankene til å fly tilbake til studietiden, famileetablering og barnefødsler. Musikk har sterkere kraft enn krutt, som en viss tromsøartist en gang sang hvis vi legger godviljen til. 

Øystein Megård (vokal, elektrisk og akustisk gitar, keyboards, mandolin, banjo, trekkspill, bass, trommer) og Øystein Ulvund (vokal, elektrisk og akustisk gitar) er kompisene med punkdrømmen som skjønte at det ble med drømmen etter kort tid i studio. Etter noen singler skjønte de to herrene at de trengte mer mannskap, og at uttrykket som føltes riktig var langt mer i pop- og rockgata. Inn kom Tord Nyheim Hovde (bass, bass VI, kor), Ole Jørgen Slungaard Kristensen (elektrisk og akustisk gitar, bass VI, kor) og Hallvard Løberg Näsvall (trommer, perkusjon, kor), og med det svært så pønka bandnavnet begynte de å jobbe med låtmaterialet i Dora Pil & Pub og Megårds Sitt Eget Studio.

Trekkspill ble lånt av Solveig Flaa og Kåre Flaa og er lagt på enkelte låter. De innspillingene ble gjort innerst i Tingvollfjorden, nærmere bestemt i Sunndalsøra, hjemplassen til Trondheimsbaserte Megård. Innspillingen og miksingen ble styrt av Megård, men mastringen ble overlatt til Magnus Kofoed hos Øra Mastering. Det kule og kollasjaktige gatefoldcoveret er det Megård og Elin Stømner som har sørget for, mens selve designet er Logan Miller sitt verk.

Alle låtene er forøvrig skrevet av Ulvund og Megård, med hele fjorten låter på Ulvunds samvittighet. Låtrekkefølgen på det fysiske albumet skiller seg veldig fra Spotify-utgaven, av en eller annen grunn. For eksempel så er åpningssporet på Spotify-versjonen, "Perfect Haircuts", avslutningssporet på Side B på vinylutgaven. Jeg har valgt å lytte til rekkefølgen du finner når du streamer, da WAV-filene kom i den varianten.

Cold hearts and perfect haircuts
Dead eyes and well dressed pets and no regrets and
This is life in perfect harmony, no nuiscance
That’s just life in perfect order, no translucence

"Perfect Haircuts" åpner som sagt ballet, og vi sendes rake veien tilbake til 1995 og lyden av Smashing Pumpkins og "Mellon Collie and the Infinite Sadness". Det er dronete, det er seigt, vokalen er drømmeaktig, vi får lag på lag med gitarer pyntet med keys, vers og refreng går mer eller mindre i ett, og det hele er utført på mesterlig vis hvor eierforholdet aldri kan trekkes i tvil. Dette er Fuckleberry Hinn. "Yes to All" er mer rocka pop i samme gate, med grep av typen tromsøbandet The Modern Times likte å pynte låtene sine med - lekker Beach Boys-koring og overraskende gitarlicks.

Med "Low Bar" skrur de enda mer til på pop-knappene, og de fem herrene låter plutselig som et sprekt The Apples In Stereo. Det deilige popbandet fra Denver, Colorado leverte tre album på 90-tallet som jeg nærmest spilte ihjel, og Fuckleberry Finn fikk meg til å børste støv av de skivene. Så legger de til noe Guided By Voices-krydder til "eplene" når de skal ut på dans. "Disco Dancing" er gladpop som gladpop skal være i mine ører, med skakke gitarer, taktskifter og drømmeaktig vokal. Fuckleberry Hinn kan sin pop.

What do I write when there is nothing left to say
I’m drowning in cliché, and now I feel like I just fade away
What can I sing that I have not already sung
Trapped both on the inside and the outside of my iron lung
I’ve got nothing to say
I just feel lost and astray

Så roes det ned med "Nothing", det lyriske kretser rundt det å ikke strekke til og føle litt på manglende kreativitet, og melodien er mollstemt så det holder. Vokalinnsatsen er strålende, med innfløkt koring, gitarene nærmest gråter på Magnolia Electric Company-vis, og jeg tenker at dette er en sang Elliott Smith kunne ha lagd om han hadde besøkt Paul MacCartney og John Lennon i et melankolsk øyeblikk i 1966. Men, karene befinner seg ikke lenge nede i den lett deprimerende bølgedalen, og klasker til med lystige "Dawg". Her handler det om de enkle tingene i livet - skaffe seg hus, dame/mann og hund, og det synger de ut om til en melodi i samme avstøpning som det Ween drev på med. Stemningsendringen er bemerkelsesverdig, og forteller oss i klartekst at vi har å gjøre med et eklektisk album. 

"Kind Rewind" er en alvorlig nydelig liten sak for oss som liker 90-tallet litt småskeivt og nedpå. Vi snakker altså om en deilig miks av Smashing Pumpkins, Motorpsycho og Elliott Smith her, og da kan det ikke bli feil. Gitarplukkingen er utsøkt, det samme er vokalen. Less is more, som man sier på Senja."Stone Cold" tar oss ut i den alternative rockeverden med brask og bram, med bandet i full Jane's Addiction-modus. Disse herrene har 90s-soundet i blodet, og har nok gått på Motorpsycho-linja på konservatoriet. Jeg lurer dessuten på om jeg har hørt et mer eklektisk album på denne siden av tusenårsskiftet? For når de på neste låt ut, "Argh, Argh" låter som Ween på sitt mest mollstemte, noe som vel må til når man lager en sang som handler om at denne ensomme melodien er den eneste vennen han har. 

am I depressed or just lazy
is my mind playing tricks
or am I going crazy
and now I'm rambling

Det lyriske er hele veien "på stell". Det er lite tanketomt å finne på Neither/Nor, og med "Nobody" får vi en sang om slitet med å være menneske. Teksten er av sorten man forventer fra en countrysanger med mye på hjertet, men våre karer har pakket epistelen inn i en svært så poppa og lystig melodi. Her er det nok dosene av britpop de har utsatt seg for fått utløp, som Cast og The Charlatans. Så gjør de selvsagt noe helt annet, på alle mulige måter. Det blir shoegazing, elektronikk og ikke minst sang på norsk. "Ein Dram i Timen" er rett og slett Fuckleberry Hinn i ei slags drømmetilstand, og de minner ikke rent lite om et av mine virkelige favorittband her på berget; Ryanbandet. De slapp et vanvittig bra selvtitulert album i 2012, et album bestående av 21 låter og som selvsagt kom ut på dobbel vinyl. Ryanbandet pakket óg inn passe alvorlige tema i litt fjas der det var nødvendig. Her synges det rett og slett om å oppføre seg, og da er det greit å huske at en dram i timen fort blir til fem. Et velkjent fenomen for noen og enhver.

Karene serverer litt meta-lyrikk med "Work In Progress". Teksten kan lett tolkes som jobben som ble gjort da de avgjorde hvilke låter som skulle med på albumet. Når de synger "I've got it figured out, it's this or that or those", så er det mye som tyder på at de ikke klarte å bestemme seg. Alt kom med, og det er jeg glad for. Nå handler jo selvsagt denne lekre pop-perla om noe helt annet, men det må nesten karene selv si noe om. Haha! Jeg digger tekster som kan brukes til akkurat det jeg vil bruke den til. Mer gladpop blir det med "Daybreak". Gitarøs som Doug Martsch (Built To Spill) ville vært stolt av å ha drevet fram, feedback som Sebadoh på sitt sterkeste, og en melodi som kunne ha vært på Grand Prix av Teenage Fanclub. Jeg havner pinadø i referanse-bonanza når jeg spiller Neither/Nor, og jeg elsker det.

"Hello" er en veldig nedpå sak, med et aldri så lite indisk preg. Det skulle ikke forundre meg om det er en sitar inne i bildet, og at George Harrison har vært en inspirasjon. Igjen er Fuckleberry Hinn kjapt innom den rolige melodien, for med "Fortuna" blir det rett tilbake til den deilige poppen, med fuzz på gitarene, litt brumlebass, og en melodi man havner i godstemning av. En poplåt skal liksom ikke vare i mer enn tre minutter, ifølge ekspertene. Tull, sier våre karer, og dobler det uten at låten føles lang. Det sier litt om meloditeften til Øystein & Øystein, og ikke så rent lite om hvor bra disse karene spiller sammen. Ja, så er det siste minuttet en gitarsolo etter mitt hjerte, noe som gjør låten til en av mine favoritter på albumet.

Johnny took a loan, decided to invest it wisely
Found a penny stock he liked, returns were highly likely
Mary left him, took the kids and asked him not to reloan
Didn't go as planned, now Johnny's shopping for a tombstone

Du husker fortsatt at Fuckleberry Hinn startet ut som en punka duo? Vel, "Dead Man's Hand" er en av låtene som nok hadde endt opp i det prosjektet, selv om den her er noe pop-polert. Jeg skulle gjerne hørt Øystein x2 ta punkerne i seg helt ut til denne låten om Johnny som tar de dårligste valgene og ender opp iskald i rennesteinen. Og så fortsetter berg- og dalbanen med rolige "Assumptions" og denne drømme-popen de er direkte flinke til. Mye ekko og klang, og ikke minst den behagelige vokalen som er påkrevd i denne sjangeren.

"Redshift Memories" er en liten perle på Neither/Nor, med sine taktskifter og nostalgiske nikk til tidlig Motorpsycho. Og så treffer den meg når de bøyer gitarene og riffer som Built To Spill. Jeg lar meg imponere av at musikere mer enn tjue år yngre enn meg klarer å sende meg tilbake til da jeg var i 20-årene. De treffer forøvrig meg hjemme med meldinger som at "our best days are behind me", og forhåpentligvis er det ikke en selvbiografisk låt. Med "Calm Before the Storm" blir det mer av det behagelige slaget. Trekkspillet i den droneaktige låten gjør seg (!!), og skaper en atmosfære av typen David Lynch skapte med Twin Peaks. Og det stemmer jo veldig greit med 90-tallsreferansene som gjennomsyrer albumet.

how do I do? I can’t complain
I found an easy way to numb the pain
I just stay out of your acid rain
block out the social nausea to stay sane

Så åpenbarer pønkerne seg når killeren Robert Dyrnes brukte på samleren Party Terror 4 åpenbarer seg. "Stay Down" er gitarøs, hardt arbeid for Nyheim Hovde og Løberg Näsvall, og ilter vokal. Mye energi, ganske så mye aggresjon, og patos i massevis. Jeg er glad for at Megård og Ulvund bestemte seg for kvintett-prosjektet, men jeg kjenner at jeg er veldig nysgjerrig på hva pønkeidéen kunne ha blitt. De har i hvert fall nok aggresjon i seg om de bare ønsker å gå ned den veien. Semi-pønka er "Never Better" óg, om enn mer i gata til band som Pavement og Jane's Addiction. Feedbacken tyter ut jevnt og trutt, og instrumenteringen gir en følelse av å være rusa og litt fjern. Jeg vil tro at det er akkurat det de forsøker å si med tittelen.

Så rundes det hele av med "No Cover", og en time og atten minutter musikk er unnagjort. Og hva er vel 90-tallet uten Dinosaur Jr og J Mascis? Ganske kjedelig, skal jeg si dere, og det er tydeligvis våre venner i Fuckleberry Hinn enige i, for her blir det J Mascis-vokal, fete gitarer, en vanedannende melodi, og små, lekre gitarsoloer innimellom. En suveren måte å avslutte albumet på. 

Har du bare et snev av forhold til rock og pop fra 90-tallet så tenker jeg at du vil elske dette albumet. Jeg gjør i allefall det, og har funnet et nytt dobbeltalbum fra Midt-Norge som kommer til å få spilletid her i heimen jevnt og trutt i årene som kommer. Som Ryanbanden sitt Ryanbanden. Og det er et nikk herfra til Fuckleberry Hinn som definitivt er av det fine slaget.