Ekte Hattrick Fra Alexander Pettersen

Trønderen Alexander Pettersen bør være kjent for et stort publikum her til lands, etter å ha frontet The South gjennom tre album i perioden 2019-2014. I tillegg har han vært gitarist i livebandet til Odd Nordstoga, og samarbeidet og spilt gitar med artister som Ida Jenshus, Jonas Brekke og ikke minst Øyvind Holm. At han har koret på album av The Wilhelmsens-favoritt Stein Torleif Bjella er heller ikke noe som beskjemmer hans musikalske CV.

Supply/Demand er spilt inn i Brygga Studio i Trondheim, og produsert av Pettersen selv, i tospann med hans musikalske makker gjennom "alle" år, Pål Brekkås. Brekkås spiller bass, Wurlitzer, Glockenspiel, syntherseizer og perkusjon, i tillegg til å synge og kore. Ellers bidrar Siri Gjære og Kirsti Huke med vakker koring der det er nødvendig, mens Øyvind Holm korer på tittelsporet. Holm har dessuten gjort den lyriske jobben sammen med Pettersen på tre av låtene. Mari Perssen spiller fiolin på et par sanger. Videre spiller Even Granås trommer (The International Tussler Society og Sugarfoot) på to låter, en jobb Stian Lundberg (Moving Oos) gjør på tre låter.

Alexander er selv litt av en multiinstrumentalist, noe han beviser til fulle i løpet av Supply/Demand. Synge vakkert som fy vet vi alle at han er i stand til, og gitarer kan han. I tillegg spiller han på syntherseizere, alskens keyboards, piano, perkusjon, orgel, vocoder, trommer og balafon. Balafon var nytt for meg, og er altså et vest-afrikansk melodisk slagverkinstrument, særlig brukt av grioter, tradisjonelle yrkesmusikere og historiefortellere. Så vet dere det.

Coveret er det Marthe Amanda Vannebo som står for, en fotograf vi i The Wilhelmsens ofte har bitt oss merke i. Denne gang er det ei dame som ligger utstrakt på ei solseng helt ned mot vannkanten på ei sandstrand. Hun sørger for at brunfargen er tipp topp, mens to skapninger dupper i havet. Et artig fun fact er at Marthe kjøpte et kamera fra USA på E-bay, og da kameraet kom til Oslo var det ladet med en filmrull. Denne ble fremkalt, og coverfotoet var altså et av bildene fra feriefilmen. Sånne historier elsker jeg, men dere må love å ikke si noe til hun dama på bildet!

Pettersen har latt seg inspirere av ulike perioder i livet, følelsene han sitter igjen med fra forgangne tider. De ulike behov og menneskelige lengsler som har oppstått, men som livet ikke alltid byr på. Så har han gjort den noe uvanlige øvelsen å gjenskape de forskjellige tidene i lydbildet. Konseptet ligger dermed i at soundet og instrumenteringen skal sende oss til de ulike tidsepokene i musikkhistorien, og med en slik idé på bordet ble jeg oppslukt umiddelbart. Og på en mimre-jakt etter artister og band Alexander har latt seg inspirere av. Det har vært en skikkelig festlig og interessant øvelse. Særlig når musikken er så innihelvete kul, solid, fin og steintøff som den er på Supply/Demand.

Åpningen "Dance Again" sender meg rake veien tilbake til midten av 80-tallet. Nærmere bestemt til The Cure, og enda mer presis til albumet The Head On the Floor, og pinlig nøyaktig til låten "Close To Me". Nå snakker vi selvsagt ikke om et plagiat her. Neida, Pettersen og hans musikalske kumpaner er altfor drevne og dyktige til å drive på med sånt noe. Låten er av sorten som vi lett kan døpe for en "lykkepille", med de vakreste harmonier, uptempo-komp, spretten tangentføring og interessante perk-innslag. Så er det umulig å ikke tenke på at David Bowie slapp Let's Dance to år før The Cure slapp nevnte album, og at Alexander rett og slett synes at det er på tide med mer dans. Like umulig er det å tro at han ikke elsker Talking Heads. Selvsagt elsker han David Byrne & co. 

Det fortsetter i samme lette, poppa sfære med "Smile". Selv om jeg håpet at det skulle bli et nikk til Beach Boys, noe det ikke er, så kan jeg ikke si at jeg ble skuffet da låten åpenbarte seg for meg. Dette er musikk jeg elsker, det er smaken av tidlig 90-tall og bølgen av band som introduserte meg for powerpop, en sjanger jeg så absolutt elsker. Det gjør definitivt Alexander óg, som har lyktes med å beskrive sin musikalske oppvåkning gjennom epokedefinerende låter. Jeg elsker eklektiske skiver som Supply/Demand når det ligger et solid håndverk bak, og en tanke om å spre det glade musikalske budskap. Han skriver det best selv i omslaget som følger med LPen: "I have always been a great lover of songs, but they have always been, to me, one piece of a larger puzzle". Og et puslespill er virkelig denne skiva. Liker du for eksempel Matthew Sweet, Teenage Fanclub og Velvet Crush så blir du fort hekta på "Smile". Det Alexander gjør med syntherseizerne sine er forøvrig så sprekt at det pynter opp låten fra å være lekker til å bli uimotståelig.

En låt jeg er hekta på er tittelsporet. "Supply/Demand" tar ned tempo mange hakk, samtidig som den drar opp vakker-nivået tilsvarende hakk. I sum burde det bli like knall som åpningssporene. I tillegg så får vi nydelig koring servert av Øyvind Holm og Kirsti Huke, og ikke minst tangentføring som skaper det dramaet denne epoken i musikkhistorien krever. Vi befinner oss fortsatt på tidlig 90-tall, med en miks av sjangere som nok i sum kan kalles indierock eller dreampop, Slowdive paret med Beach House, sånn cirka. Vakkert er det åkke som, og jeg drømmer meg i hvert fall bort et par ganger i løpet av de drøye seks minuttene låten varer. Jeg kjenner at jeg får dekket mange av mine soniske behov i løpet av side A, noe som må kunne kalles valuta for pengene.

19.oktober 2017 oppdaget Robert Weryk et såkalt interstellart objekt som passerte i vårt solsystem. Dette var den første oppdagelsen av denne typen, altså at et objekt fra et annet solsystem kom inn i vårt. Forskerne er ganske klare på at dette objektet, som fikk navnet Oumuamua, var en steinformasjon som hadde blitt revet løs fra en planet langveis fra. Dette inspirerte Pettersen såpass at han komponerte åpningssporet på side B, naturligvis kalt "Oumuamua". Og her har han virkelig slått seg løs i studio med synthene sine, mens Brekkås får herje litt med sin syntherseizer. Her skapes det støy, det skurrer heftig, og det store dramaet skapes med Alexanders tunge trommeslag og Brekkås sin drøye bassgang. I tillegg ligger det et fett og seigt riff som et teppe over det hele. Vi er midt i shoegaze-epoken, My Bloody Valentine og Ride er klare referanser, men det er pinadø våre egne helter i Motorpsycho óg. Herlig låt.

Så blir det lystig i monitor, og Alexander henter fram sin veneste stemme. Karen synger utrolig fint, ikke veldig ulikt Bendik Brænne, for å ta en norsk referanse. Melodien står å fokus når "On the Water" kommer ut av høyttalerne. Kirsti Huke og Siri Gjære korer vakkert, og Mari Perssen sin fiolin kler inn det hele såpass at vakkert blir et for snevert adjektiv. Jeg tenker at dette grenser til å kunne kalles kammerpop av typen The Decemberists, Broken Social Scene og Sufjan Stevens serverte på tidlig 2000-tall. "Never Die" er mer av det samme, bare enda et knepp vakrere. Pettersen har kun Mari Perssen med sin fiolin som medspiller her, men samtidig lager han en grunnmur av akustisk gitar, Wurlitzer og synth som gjør jobben hennes til en kremjobb. Elliott Smith utstyrt med synther, tenker jeg kan være en grei beskrivelse.

Så runder Pettersen av Supply/Demand med låten jeg spilte i en time i strekk da den ble sluppet som singel i midten av februar. "Sympathy For the Drivel" heter låten, anledningen var ei hvalbiffgryte jeg styrte med på kjøkkenet, og sangen var så catchy og fin at jeg lot den spille på repeat. I en time. Vi er nok en gang i kategorien lykkepille-låt, og jeg synes låten oppsummerer all lystig indiepop vi har fått i løpet av 2000-tallet. Litt Rilo Kiley, en anelse The Shins og et snev av The New Pornographers tenker jeg er en grei pekepinn på hva vi får. Men, selv med en referansebonanza som kan tyde på ran på åpen gate, i dagslys, så er alle de sju låtene potente, klokkeklare Alexander Pettersen-låter, med hans signatur skrevet med feit skrift over det hele. Han har tydeligvis lært et og annet av sin gode kollega og popkonge, Øyvind Holm.

Faen, det skjer mye bra der nede i Trøndelag. Det er forsåvidt ikke noe rart, med en ildsjel og rockekjenner som Torgeir Lund i kulissene. Hans Crispin Glover Records gir ikke bare ut fantastisk musikk fra de fineste artister - selve albumene er rene kunstverk som er verdt hvert eneste øre. Den mannen fortjener snart en statue ved siden av Olav Tryggvason. Og Alexander Pettersen må han holde godt på, for den mannen er ikke ferdig med å lage lekre poplåter. Supply/Demand er en kruttsterk femmer.