En kveld i november

Jeg går med sakte lange skritt langs det mørke fortauet i Elverums hovedgate. Det er høst og snøen glimrer med sitt fravær. I mitt hode snurrer "Misery Is the River of the World" denne novemberkvelden. Tom Waits har en tendens til å bare dukke opp under hatten min. Sånn er det, og sånn har det alltid vært.
Publisert: 4. november 2024

200 meter mot vest seiler Glomma forbi med ganske stor fart. ustoppelig og bestemt. Det er umulig å se den fra der jeg går. Elva kan heller ikke høres fra Storgata, men hvis du er oppmerksom, kan du føle at den farer forbi på sin tur mot havna i Fredrikstad og inn i Oslofjorden. Vibrasjoner i lufta. En bevegelse som avslører uendelige kubikk med iskaldt vann. Og her går jeg å nynner stille på nevnte Waitslåt. Jeg går aldri rundt med musikk på øret. Jeg liker å høre, og jeg liker å føle omgivelsene jeg befinner meg i til enhver tid. Det er noe av det fine ved å være et levende menneske. Være tilstede i øyeblikket. Musikken den dukker opp i meg likevel. Den finner alltid en unnskyldning for å bryte ut i mitt indre uansett hvor jeg går eller står, sitter, ligger eller farter rundt i en eller annen farkost.
Jeg tenker at jeg skal spille noen plater når jeg kommer hjem. Jeg skal ikke bo der jeg har bodd i snart seks år særlig mye lengre. En drøy måned. Tankene raser litt rundt hvis jeg stopper opp et øyeblikk, så jeg bare fortsetter å gå. Det dukker en ny låt opp i skallen... Eller er det like mye i hjertet. Jeg er usikker. Kanskje det er en kombinasjon. Et samarbeide mellom hjerte og hjerne, omgivelser og dagsform. Det er mulig. Låten som dukker opp er Guy Clark-låta Rain In Durango. Selv om det er stille og klokkeklart dukker låta opp. OK, så elsker jeg den låta... Eller er det den som elsker meg. Umulig å vite med sikkerhet.
Jeg styrer ned mot elva. Nå kan jeg høre den dype sangen den synger i det den flyter så upåvirket avsted. Det er mektig. Jeg føler også elvas puls. Friksjon mot jordas grunnvoller. Det er musikk i mine ører.

Kategorier