Et siste farvel

Frank spilte dessuten og deltok på utallige plateutgivelser gjennom sin tross alt lange karriere, så det er lett å si at han satte dype musikalske spor etter seg. Mitt møte med hans musikalske kvaliteter kom da jeg kjøpte Pogo Pops debutalbum, Pop Trip i 1992, en flott pop/rock plate som ble mye spilt. Min favoritt fra Pogo Pops er dog det siste albumet, Daylight, som ble sluppet i 2022. Jeg anbefaler det på det varmeste.
Frank jobbet iherdig med de 10 låtene på The Ocean Sleeps Alone Tonight etter at han fikk kreft, men han rakk ikke å legge sang på to av låtene. Disse synger henholdsvis Marte Wulff og Petter Folkedal (aka Sergeant Petter) på etter ønske fra Frank. Han mistet stemmen en uke før han gikk bort. 

Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en viss tristhet når jeg lytter til dette helt nydelige albumet, selv om mange av låten er temmelig oppløftende. Jeg synes det er så jævlig trist hver gang jeg hører om unge mennesker som må gi tapt for den helvetes kreften. Jeg har selv mistet familie og venner til denne faensmakta, og tidligere i år truet udyret med å berøve meg min eneste bror. Det så stygt ut i lang tid, men så snudde lykken i siste liten, og han er nå helt friskmeldt. Jeg snakker selvsagt om min kjære bror Johnny.

Som jeg nevnte så er denne skiva ganske så oppløftende, den er faktisk mer oppløftende enn den er trist, og det tenker jeg avspeiler Franks personlighet. Jeg møtte muligens aldri mannen, men fikk vekslet noen mailer med han for noen år siden. Det er mulig jeg traff på han da han jobbet på Big Dipper, en av hovedstadens platesjapper, men det kan jeg ikke påstå at jeg husker. Jeg var jo stadig innom der de årene jeg bodde i Oslo.
Hammersland var en skikkelig musikknerd som kjente de fleste musikkfolka i både Oslo og i hjembyen Bergen, han var en multiinstrumentalist og en kløpper på å skrive fete pop hooks. Med andre ord, han var en komplett musiker og låtskriver - en artist i ordets rette forstand. Dette kommer tydelig fram på dette siste albumet. Det finnes ikke et svakt spor på denne plata, og det er rørende vakkert å sette seg ned med den flotte gatefold utgivelsen mens man lytter og leser tekstene. Du vet sånn det er meningen at man skal gjøre for å få best utbytte av musikken.
Det er umulig for meg å trekke fram noen enkelt låter per nå, for jeg liker de alle sammen. Det er mulig noen vil utkrystallisere seg når jeg har fått mer tid med plata, sånn er det jo ofte. Hvis jeg likevel skal våge meg på et par, så er "The Wheel Inside The Wheel", "The Drive to Paris" og tittelsporet gode kandidater.

Frank er ikke alene på denne skiva. Han har med seg en hel rekke med utmerkede folk - og jeg nevner i fleng: Bjarte Jørgensen, Vidar Ersfjord, Jørn Raknes, Ørjan Liavåg, Thom Hell, nevnte Marte Wulff og Petter Folkedal, Yngve Sætre, Christine Sandtorv, Harald Frode Unneland, Martin Holmes, Lars Arne Lindland og Per Arne Fjeldstad.
Frank har selvsagt skrevet alle låten selv.

Til slutt vil jeg bare takke alle som har vært med på å gjøre denne skiva til en virkelighet, og dette sier jeg som musikkentusiast. Det er viktig å få servert perfekt pop med jevne mellomrom. Noe som løfter oss ut av hverdagen. Uten kultur generelt, er det ikke så alt for mye å glede seg over mellom kriger og generelle trusler som vi lever med hver eneste dag.

Hvil i fred Frank Hammersland - Takk for musikken.