Musikk For Sarte Fyllanerver

Alle kjenner til Bremnes-navnet, og Inge er en del av denne svært så musikalske familien. Han er sønnen til Ola, og kaller Lars for onkel og Kari for tante. Helle Larsen kjenner vi fra Jadudah, og sammen utgjør de duoen Feber. Med Can I Get Some Adult Supervision? tramper de rett inn i den norske eliten av popband. Det er en imponerende sterk rekke av låter de byr på, produsert av Bendik Brænne, mikset av Øystein Fratzvåg og mastret av George Tanderø, eliten av lydfolk her til lands. Hvorfor ikke bare gjøre det beste ut av det, liksom? Låtene har de stort sett skrevet sammen, med god hjelp av Brænne, i tillegg til en Patrick Jaklin som medsammensvoren på tre av sangene. "Adult Supervision" er dessuten Helles sang, mens Inges låt heter "Rumbling Through the Wheats".

Helle synger på alle låtene. Det samme gjør Inge, i tillegg til å spille elektriske og akustiske gitarer og litt piano. Brænne legger til alskens lyder der det er nødvendig, som perkusjon, piano, synth, gitarer og bass. Ja, så korer han på sitt vakre vis gjennom hele albumet. De låtene som trenger trommer bidrar Andreas Voie (Jonas Alaska, Mikhael Paskalev) på. Andre som bidrar er Kaja Fjellberg Pettersen (cello på "Elephants" og "We Settle"), Adrian Danielsen (piano på "Rumbling Through the Weats") og Martin Moland (bass på "Back In a Minute"). Coverarten har Bremnes og Larsen sørget for selv.

Mitt eneste musikalske møte med Inge Bremnes, og faren Ola for den del, er som reisende i Den Kulturelle Skolesekken. De har begge besøkt min skole i Gryllefjord, og det med stor suksess, så jeg visste at han er en veldig dyktig musiker. Min bror Ole Morten har derimot omtalt hans musikk, samt hatt han som gjest i vår gamle spalte "Sju Kjappe". Helle Larsen og hennes Jadudah har jeg aldri sett, og kun hørt sporadisk i Spotify. Med andre ord ble jeg ekstremt positivt overrasket da jeg fikk en mail fra Magni Sørløkk, som vel må omtales som duoens manager eller bookingansvarlig, og oppdaget disse vakre melodiene, framført på sart og nydelig vis. Musikk som før fungerte perfekt en søndag formiddag etter en skikkelig innsats ute på byen. Sånt driver jeg ikke på med lengre, men jeg har jo fortsatt en liten del av minnet inntakt.

If I could be an elephant
Wouldn't that be nice
Cause I'd remember everything
You could be a memory
That’s stuck behind my eyes
But I really don't remember anything

Åpningssporet er like greit albumets høydepunkt for min del. Her er det bare tull å spare på kruttet, så de leverer det som lett blir årets fineste duett. Jeg elsker disse låtene der det synges fra hvert sitt ståsted, og det viser seg at mann/dame bak den vakre fasaden er alt annet enn kompatible. Den vakre fasaden består her i utsøkt instrumentering, en elskbar cello i refrengene (jeg ble solgt på dette instrumentet da Luke Haines og hans Auteurs ga meg mersmak på tidlig 90-tall), og de fineste, veneste stemmene. Kort fortalt så forteller "Elephant" oss at Inge ser lyst på det å bli transformert til en elefant, med et langtidsminne av en verden, mens Helle mener at det kun ville ført til knuste omgivelser og kløning. Så mye for det idylliske forhold, og her kan vi vel lese inn alt fra kjønnsrollemønster til ulike syn på livet. Forskjeller er det tematiske perspektivet, åkke som.

"Extrovert" er mer av det samme, en vakker duett hvor Helle beroliger Inge med sine trøstende forsikringer. Lekkert og smart utført, og ikke veldig ulikt det Hollow Hearts gjør på sitt beste. Mental helse er tema, og de kommer med en advarsel mot å tro på alskens internett-eksperter. Her er det nærhet og riktig ekspertise som er rett medisin. "Hightower" er en av disse låtene som bare sitter umiddelbart, med sin behagelige jazzvisping og ei koring som er så behagelig at man ønsker at den aldri skal slutte. Her minner de meg om den særdeles oversette mann/kone-duoen Gifts or Creatures, et band som anbefales om Feber er noe for deg. Her synges om den hårfine balansen mellom alenetid og behovet for å ha noen i livet. Vi er tross alt sosiale vesener.

"Adult Supervision", som vel må regnes for å være albumets tittelspor, er som nevnt Helle sin låt. Ut fra det jeg hører vil jeg tro at hun har hørt sine doser med Great Lake Swimmers. Folkpop med et aldri så lite countryinnslag, med ei Brænne-bassesering som kler låten svært godt, og lekker gitarplukking av Bremnes. Refrenget er svært nynnbart og gir meg igjen assosiasjoner til Hollow Hearts. At låten kretser rundt det å tre inn i "voksenlivet" og alle dets utfordringer som legger opp til feiltrinn, kombinert med lengselen enn noen, er en elegant vri på et kjent tema. "Rumling Through the Wheats" er Bremnes sin låt, og skiller seg veldig fra resten av låtene. En ting er at den er pianodreven, med hele tre som trakterer tangentene, noe annet at den er veldig nedpå. Som noe Bon Iver kunne ha gitt ut. En fin og ettertenksom sang om hvor trøblete og kompliserte forhold kan være.

Let's steal the current now
Let's steal the waves now ooh
I'll be back in a minute
I've got your back in a minute
Show me your courage now
Show me your hands now ooh
I'll be back in a minute
I've got your back in a minute 

Refrenget i "Back In a Minute" er av det svært så allsangaktige slaget, og her snakker vi om albumets virkelige popalibi. Hadde noen sagt at dette er en Dagny- eller Sigrid-låt så hadde jeg blånektet. For å virkelig slå på stirtromme og skape et grandiost lydbilde så har de hanket inne et kor bestående av Isak Falch Alsos, Lars Haug Nilsen, Preben Sælid Andersen og Sjur Lyseid, i tillegg til at bassist Moland og Brænne bidrar med refrengvokal. Ja, så synger jo selvsagt Helle og Inge. Jeg innbiller meg at det synges med så mange stemmer for å få fram et budskap om at det ikke er alle forhold som er liv laga, eller verdt å kjempe for med nebb og klør. 

En viktig del av det å bli voksen, det å forberedes på oppgaver og plikter i livet, er å vokse sammen med en livspartner. Livet blir i hvert fall enklere å håndtere om man lykkes med det. I "We Settle" filosoferes det rundt dette. "And we've always grown i different tempoes. We sing the same damn tone, but it feels like an echo" synger Helle, og her ligger vel litt av nøkkelen for å lykkes i et partnerskap. Noe som er komplisert om en skal ta hensyn til egen vekst og utvikling. Låten har blitt en liten favoritt i løpet av helga, mye pga de særdeles vakre vokalharmoniene. Stemmene til Helle og Inge utfyller hverandre på strøkent vis.

I don't wanna be stuck where I'm at
Holding on to the inner nomad
Throwing away the roots that I had
Holding on to the inner nomad
And I thought no one could love me if I played it like that

På "The Nomad" toner de igjen ned, med Bremnes sin akustiske gitar som eneste lydkilde, i tillegg til stemmene til Helle, Inge og Brænne. Det føles som en outtake eller en øving de ble så fornøyd med at de tenkte at låten ikke kunne bli bedre - vi tar denne versjonen. Jeg får en slags Nick Drake-følelse, om Nick sendte strykere og blåsere på dør, og da tenker jeg at jeg har dratt på så mye som det er mulig å gjøre. Fintunet, tostemt sang om det å strides mellom det å holde på sine røtter og det å dra ut for å oppdage verden. Så har Feber gjort nok en smart vri med å plassere den andre virkelige favorittlåten min til slutt, "Hollow". På det viset blir det lett å velge en ny runde med Can I Get Some Adult Supervission? når låten fader ut. Før låten fader ut rekker de å bygge opp et vokalt crescendo som på et vis skriker ut dette er et album med store vokalprestasjoner. Jeg ser lett for meg at dette er en sang jeg skal klare å få mange til å legge inn i sine spillelister, for om ikke dette er en fengende låt så vet ikke jeg. Igjen handler om denne vanskelige voksenproblematikken rundt det å være i forhold. It takes two to tango, men det er ikke alltid lett å finne den rette å danse med.

Feber har definitivt kommet for å bli, og jeg blir svært overrasket om de ikke er å finne på en rekke festivaler til sommeren. Can I Get Some Adult Supervision? er et album for de store masser, i den forstand at det er klin umilig å ikke bli fascinert av låtene, stemmene og framføringen. En veldig sterk femmer, og jeg kan ikke annet enn se fram til å se Feber på en konsertscene. Noe sier meg at det blir mange muligheter til akkurat det.