Nye doser sonisk medisin fra Akkerhaugen

Bluesmaestroen, bassisten og legenden Jens Olav Haugen ble for noen år siden hentet inn av den fabelaktige vokalisten/gitaristen Fredrick Kaasa, og sammen med gitarist Jan Birger Akkerhaugen, tangent- og blåseransvarlig Anders Hefre og trommis Arne Steinar  Myrvang, har de endt opp som en imponerende kvintett. På tittelsporet har de til og med fått med seg The Pretty Thing-gitaristen Dick Taylor, mens saksofonistene Jon Øystein Rosland og Olav Tveitan spiller på lag med Anders Hefre innimellom. Jobben i studio gjorde bandet sammen med Tobias Flottorp Helzer, som også står for miksing og mastering. Coverfotoene er tatt av Jens Olav Haugen og Anne-Marte Sperre Kaasa, mens John-Halvdan Olsen-Halvorsen står for designet av omslaget.

De er virkelig ikke enkle å plassere i bås, Akkerhaugen Raid, for her blandes sjangre over en lav sko. Mer eklektisk album enn Red Filipino Viper blir det vanskelig å finne i 2024, noe jeg ikke er spesielt overrasket over etter at jeg ble kjent med debutskiva Nite Owl Method som ble sluppet på tampen av 2021. Albumtitlene er av det spesielle slaget, og så langt jeg kan se snakker vi om heftige medisiner som hjelper mot fatigue, Nite Owl, og Red Filipino Viper som stimulerer det sentrale nervesystemet, og sørger for kjappere muskelreaksjoner. Ofte brukt på haner når de skal inn i en cockfight. 

"Friday Night" åpner ballet, en funky og stilig låt som inkluderer en snasen trommeintro, lekker gitarplukking, ymse saksofoner, en liten gitarduell i begge kanaler, og et dødstødig og lekkert komp. Jeg vil gå så langt som å si at dette er en låt som kan lokke danserne ut på gulvet. Vokalist Kaasa har litt James Brown-schwung over synginga her, og jeg utroper han lett til å ha en av de fineste stemmene her på berget. I "Get On Top" er det litt mer Chris Robinson over stemmeprakten, og bandet fortsetter i det funky hjørnet. Jeg får litt The Black Crowes-vibber, naturlig nok med Robinson-referansen, mens tonene smyger seg elegant og behagelig avgårde. Hefre gjør en strålende jobb på orgelet, og er sammen med bassist Haugen helt sjef her. 

Albumet varer i drøye tre kvarter, og består av elleve låter. Ganske mye musikk samlet på ei skive, og langt mer enn de 30-35 minuttene jeg ofte hører på og foretrekker i albumform, men Red Filipino Viper føles langt fra langtekkelig, og de kunne definitivt ikke utelatt noen av låtene. Dette er helstøpte og gjennomarbeidede saker, spilt inn av virkelig dyktige musikere, noe som ofte gjenspeiler seg i at alle bidrar på låtskrivinga. Som i The Beatles har alle bidratt med sine låter, bortsett fra bandets Ringo, noe som selvsagt gjør sitt til den enorme spennvidden i sangene.

Things are not like they used to
Time is running fast
I got no place to stay now
Try to keep my past away

Akkerhaugen Raid er som nevnt et eklektisk band, men det som går som en rød tråd gjennom begge albumene de har sluppet så langt, uavhengig av om de legger seg i soul-, pop- eller rocksegmentet, er at de alltid leverer ei skikkelig staslig feelgood-stemning. Lytt til "Happy Anyway", og du skjønner hva jeg mener. Låten oser av Steely Dan, hvor Kaasa synger som en potent Donald Fagen, trommis Myrvang koser seg sammen med bassist Haugen de 5:12 det hele varer, Hefre pynter låten på fineste vis med glitrende og behagelig tangentarbeid, og som sammen med blåserne skaper et rikt og fyldig lydbilde. For ikke å glemme at det legges på en elegant gitarsolo, i tillegg til det behagelige riffet som ligger andektig plassert som bakteppe. Så må det nevnes at jobben Flottorp Helzer har gjort i studio er imponerende. En ting er at det hele låter strålende når jeg spiller av albumet på mobilen og har anstendige hodetelefoner, men med vinylen plassert på platetallerkenen høres det hele tilnærmet perfekt ut.

"Don't Call Me Up" er noe så sprøtt som en miks av Prince og The Beatles. Igjen er det Kaasa som gjør en vanvittig fin vokaljobb, og er hovedgrunnen til Prince-vibbene. Her har vi en skammelig oversett vokalist som burde vært løftet opp blant de fineste vi har å by på her til lands. På samme vis er det mye Paul McCartney når han tar i i refrengene, og sammen med litt George Harrison-gitar blir det Fab Four-feeling innimellom. En låt jeg virkelig koser meg med. Kvintetten klasker så til med skikkelig nedpå og mollstemte "Havanna", med Hauge og Myrvang i seigt jazz-modus. Det hele drives fram vekselsvis av gitaren til Akkerhaugen og pianoet til Hefre, og minner ikke rent lite om noe Calexico kunne gjort i sine neddempa øyeblikk.

Red filipino viper
Quicker more
Pronounced
Power and coordination

Tittelsporet og "Rooster Time" gir oss anledning til å tenke litt på fjærkre, om enn i overført betydning. "Red Filipino Viper" er en blåser- og gitardrevet rocker i ånden til The Alabama Shakes, med innlagte The Doors-stemninger, og gir meg assosiasjoner til Dr. Blues sin mikstur for å bygge muskelrespons. Låten har i hvert fall nok baller til at jeg får energi nok til å trampe litt takt, i brukbart tempo, om jeg må si det selv. Sjekk ut det knalltøffe liveopptaket under, så skjønner du greia. Solid gitarinnsats av hele tre gitarister, inkludert gamlefar Dick Taylor, gjør dette til et av de store høydepunkt. "Rooster Time" er albumets Tom Waits-øyeblikk, og alle album med et slikt øyeblikk blir umiddelbart langt mer interessante for min del. Her skapes ei skikkelig fin New Orleans-stemning allerede fra hanen galer, Dr. John spøker litt i bakgrunnen, bariton-saxen durer deilig, den stakkato trommingen er både heftig og elegant, pianospillingen likeså. Med et aldri så lite mannskor skapes det ei feststemning, ei stemning som ikke akkurat blir dårlig av at Kaasa henter fram sin barskeste stemme når han melder "I'm back, I'm a rooster in a chicken shack".

On a day like this
You do not talk to anyone
Try to remember her kiss
Hope the feelings not gone

Akkerhaugen Raid er i nærheten av en formtopp på vakre "Riding Two Horses", en ballade som byr på deilig fele spilt av Johanne Flottorp, ei dame som i tillegg til å ha ei fin solokarriere er en del av The Northern Belle. Akkerhaugen kjører ekko inn i gitaren og skaper ei passe sakral stemning i introen, kompet er som på resten av låtene stødig som fy, tangent-trakteringen upåklagelig, og noe som kan minne om plystring skaper ei aldri så lita Morricone-/Sergio Leone-stemning her og der. Men mest av alt er dette en fantastisk fin Akkerhaugen Raid-låt. Nevnte jeg at Fredrick Kaasa synger som en helt? Selvsagt gjør han det. Med "Dazzle Me" få vi en mid-tempo-låt av det pene slaget. Igjen er det Steely Dan som renner meg i hu. Det synges både vakkert og med stor innlevelse, og igjen slår det meg at vi her snakker om en soulstemme av de sjeldne her til lands. Bandet spiller så bra at jeg i samme slengen tar meg i å undres hvorfor disse karene ikke er mer kjent ute blant folk. Dette er musikk som definitivt vil fenge store deler av det musikkinteresserte Norge, om folk bare blir eksponert for låter som denne. Så, hører dere NRK? P1 eller P13, dette vil folk høre.

Eating pasta and drinking wine
At the local pub
Got a glance of you, baby
While you were shaking your stuff
Whispering something in your ear
While I'm losing control
Thinking of all that we could have done
Building up the courage to tell you how it's done
Wining and dining all nite long

Så skrus tempo opp igjen, noe som føles naturlig når vi snakker om sjekking og dating. Her blir det hett i serken, det blir litt la-la-la-la-la-koring som Beatles var glad i på tidlig 60-tall, Haugen beviser hvorfor han er den anerkjente bassisten han er, blåserne får fritt spillerom, det børstes støv av kubjellene, Flottorp får tillatelse til å leke seg med knottene og skaper litt lyd av 80-tallet av trommene, før avrundingen av Red Filipino Viper setter inn med "Night Owl Flight". Det humper av gårde med blåsere, gitarer, og et lekkert komp i denne instrumentalen som igjen sender meg i retning Tom Waits og noe han kunne ha gjort i perioden rundt Small Change og Foreign Affairs. Et lekkert stykke håndverk som står som et passende punktum på et skikkelig bra album.