Psychrock-høvdingene er tilbake

Karl Erik Djupnes (gitar, mellotron, vokal), Erik Sigurd Pettersen (gitar), Jon Andre Dalbakk (bass) og Roger Tunheim Jakobsen (trommer) har spilt sammen i bortimot ti år, og er muligens det bandet jeg har sett live flest ganger. De spilte på den første Leirvaag Musikkfest som ble arrangert i 2016, og har vel spilt her i Gryllefjord på Senja tre, fire ganger til. I tillegg har jeg selvsagt sett dem i Tromsø når de har spilt på Blårock, Bastard, Driv eller under Buktafestivalen, samt i Oslo ved et par anledninger. Det fine med denne gjengen er at de alltid leverer varene, aldri virker uinspirerte, og har så mange kruttsterke låter med seg i bagasjen. Med What Is Real? oppgraderes bagasjen fra håndbagasje du kan ha under setet til tung spesialbagasje som krever kranbil og vaktselskap for å håndtere. Sunshine Reverberation burde være klar for de største oppgavene i rock'n'roll-businessen nå.

What Is Real? består av ti nykomponerte låter, alle skrevet og jobbet fram av hele bandet. Albumet ble spilt inn i Arctic Lydstudio i Kårvika utenfor Finnsnes, det som lett er det fineste studioet i Midt-Troms. Det er eid og drevet av Rune Karlsen, som sammen med Karl Erik har mixet låtene, samt at Rune har vært tekniker og mastret herligheten. Han bidrar dessuten med piano og orgel (Rhodes, Wurlitzer og Hammond), noe som har gitt en dybde til låtene som virkelig har gjort seg.

Det er Robert Dyrnes og Kari Westergaard i Westergaard Records som gir ut albumet. Faktisk ble Westergaard Records til for at Kari skulle få gitt ut Sunshine Reverberation back in the days, sånn cirka i 2016-17. Så bra er disse karene. Coveret er av det minimalistiske slaget, noe som er direkte kult. Halvfeite fonter, rød sprift på sort bakgrunn, og bildet av bandet er kreativt plassert inne i spørsmålstegnet. I tillegg har de ikke for mye informasjon trykket på for- eller baksiden. Fronten består av bandnavn og albumtittel, mens baksiden forteller oss hva låtene heter og hvem som spiller i bandet, i tillegg til logoen til Westergaard. Innercoveret er svart som natta, uten en eneste bokstav. Tekstene holder de for seg selv.

Det første som slår meg etter å ha blitt skikkelig kjent med What Is Real? er hvor lekent bandet har blitt, og hvor variert låtmaterialet er. Tidligere har det vært enorme mengder psychrock, gitarøs av en annen verden, og ei velfungerende "oppskrift" som har blitt brukt. Både Sunshine Reverberation og Hive Mind er kule skiver, men der de var veldig tro til sjangeren har de denne gang utviklet seg i ei langt mer søkende og eksperimentell retning. Noen av låtene tenderer til å havne i pop-sekken, mens andre er mer straight rock enn jeg noensinne har hørt fra den kanten. Det gjør definitivt skiva mer spennende og utfordrende, og sånt noe liker jeg.

Første sniklytt var "Light Rays" som ble sluppet som singel allerede 12.mai i fjor. Her snakker vi nok om den låten som er mest "gamle" Sunshine, i form, tempo og fremføring. Karl Erik messer som vanlig ut sine linjer, i og med at han er den eneste som "orker" å ta på seg vokalansvaret. Jeg er normalt veldig opptatt av tekster, og elsker å tolke og synse rundt det band synger om, men med Sunshine har jeg egentlig aldri brydd meg noe særlig om budskap og det de har å melde. Det er ofte Karl Erik og Erik Sigurd som serverer lag på lag med metaforer, veldig ofte personlige og noe ingen andre vil forstå mye av, så nok en gang fungerer vokalen mer som et instrument som fyller ut musikken. Og det fungerer som snus. Jeg får Built To Spill-vibber av låten, noe som nok skyldes at vi torpederes av de deiligste gitarlyder. Vi snakker om to gitarister som virkelig utfyller hverandre, ymse bokser får kjørt seg, det riffes over en lav sko, det males ut melodilinjer som veksler mellom å være nydelige og vakre til de røffe og barske. Når Roger (en av mine absolutte favoritt-trommiser på denne planeten) og Jon Andre (en bassist som kunne ha gått rett inn i alle band på jorda og gjort en knalljobb) jobber for lønna med å servere et komp som er skreddersydd gitarkameratene våre, så måtte det bare bli en perfekt låt å slippe på vårkåte rockere. 

Rett før jul, nærmere bestemt 15.desember, var den andre teaseren å finne i Spotify. "Four Weeks" er en leken og rytmetung låt som sørger for at enkelte av kroppsdelene mine settes i bevegelse. Jon Andre kjører på med ei smekker basslinje, Roger henger seg på med ei passe jazza tilnærming, og det sørges for reverb fra gitarene. Psychrock som psychrock skal være, med et lite nikk i retning Roky innimellom, et snev av psycha progrock type CAN og Soft Machine, og en dæsj Beatles i "Taxman"-modus. En skikkelig fest av en låt, og en låt jeg vet at karene vil gjøre til et kalas når de kommer seg på scena. Ifølge bandet tar låten for seg ønsket om endring i en statisk og døll hverdag, så det må jeg bare tro dem på. Fett er det uansett.

What Is Real? åpner med "Ashes", en låt som bør få enhver lytter til å spisse ørene. Spesielt om du har kjennskap til bandet fra før. Det låter rett og slett annerledes. Det hører så djevelsk potent ut, noe som kan forklares med at låtene har ligget på langtidsdamping og godgjort seg, med nye inputs nå og da. Jeg mener det er mulig å høre at alle i bandet har fått gjennom sine idéer og innspill, uten at det låter kaotisk. De har jobbet fram et kjapt og semi-jazza komp som er strålende, mens Karl Erik og Erik Sigurd jobber på fra hver sin kant samtidig som de utfyller hverandre perfekt. En kremåpning som nærmest sømløst går over i småfunky "The Monarch". Karl Erik kjører full J Mascis med gitaren i åpningen, før en herlig, spretten og smått poppa låt åpenbarer seg. Det er fullt kjør med tangenter, vi får et kor som virkelig gjør seg, kompet er av sorten som får meg til å se etter et dansbart gulv, og i det hele tatt så blir det feststemning i kåken når Sunshine Reverberation er i så godt lune som dette.

Det kribler i høyttalerne når de kjører på med "Ants", noe som vel er som det skal være. Jon Andre klasker avgårde med bassen, og da må bare Roger henge seg på. Ei kjapp takt, akkurat passe ensidig og psykedelisk, noe som kler den monotone vokalen til Karl Erik. Med noen gitartriks som kan være rappet fra Eddie Van Halen, samt de obligatoriske melodilinjene som nærmest maser seg inn i skallen min, får jeg tilfredsstilt behovet mitt for gitarer. Og kan lett konstatere at Karl Erik og Erik Sigurd har blitt enda bedre gitarister siden sist jeg hørte dem, og da sprenges forventningsskalaen før konserten de spiller på Blårock i morgen, 11.januar. Der får vi garantert høre det nærmeste de kommer en ballade med "No Sorrow", avslutningssporet på side A. Denne låten kunne vært gitt ut av Lynyrd Skynyrd i 1973, om Ronnie Van Zandt tok vokaljobben. Gitarsoloen er så Gary Rossington som det er mulig å få det i 2024. At de i tillegg har lagt på nydelige keys-lyder rosemaler det hele såpass at man kan havne i koseform og savne siste dans på ungdomsklubben.

Side B åpner med "An Android", en låt som har alle ingredienser jeg trenger for å komme i godlune. Roger og Jon Andre serverer et heftig driv, mens gitarene fyller skallen med øs, riff, vreng og steike kule lyder. Så har de lagt på en mellotron som banker inn den samme tona, mens det jeg tror er Rune Karlsen kjører på med Hammond-orgel. Men det som virkelig gjør låten er den gitarfighten som pågår. De to gitarheltene gjør en absurd bra jobb. Når jeg så er i skikkelig godlune finner karene at de skal få meg hele veien inn til rock'n'roll-nirvana med "Unknown God". Her snakker vi lett om den feteste låten signert Sunshine Reverberation noensinne. Jeg hadde meg en liten prat med Karl Erik om akkurat denne låten, og han signerte min mening om den saken. Vi snakker om en psychpop-låt som burde bli spilt i filler på norske, og utenlandske, radiokanaler i løpet av 2024, for dette er smør for musikksjela, sukker for ørekanalene, øl for hjertet og single malt for ballene (eventuelt andre kroppsdeler om ballene mangler). Med andre ord; denne knallerten tilfører alt som er godt til musikk-kroppen. Jon Andre må være en av de fineste bassistene der ute, og den bassiseringen han gjør her er noe av det fineste han noensinne har gjort. Og Roger er så lett og fin i handleddene at det er en fryd, der han maler ut takta. Legg til at Karl Erik synger kulere enn han har gjort før, det er noe koring inne der som er utmerket, muligens gjort av Karl Erik selv, gitarene er som alltid suverene, og igjen er det orgel og keys som er med på å gjøre lydbildet perfekt. Et smykke av en låt.

Med "Crawling" får vi mer trad-Sunshine, i form av gitarøs, messende vokal og heftige takter. Samtidig så gjør Karl Erik og Erik Sigurd ekstremt mye kult med seksstrengerne. Riffinga er enkel og presis, sologitaren plasseres helt fremst i lydbildet når den kommer inn, og får meg som lytter til å rette meg opp i ryggen. De mener virkelig alvor denne gang, og absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Roger åpner "Fables" med ei stødig takt, før begge gitarene kommer inn med hvert sitt oppdrag, en med vreng og en med klang. Nok en rytmetung låt som byr på en rekke fine partier, en Karl Erik som forteller at han er en "sunshine eagle" mens Roger kakker frenetisk på trommeskinnene og symbalene sine, og klare referanser til all den kule psykedeliske rocken fra 60-tallet. Og, det må bare sies - Karl Erik har utvidet vokalrepertoaret sitt voldsomt. 

What Is Real? er albumet jeg har savnet i seks år, albumet jeg har visst at Sunshine Reverberation har i seg. Som nevnt digger jeg de to første skivene til bandet, men dette er noe annet. Dette er ti låter som lett kan matches med det fineste verden har å by på i sjangeren, for det er ikke mange som kan skryte på seg å gi ut et så helstøpt album som dette, kjemisk fritt for dødpunkt og svake låter. Nå må noen lykkes med å få dette bandet ut til rock'n'roll-interesserte rundt om i hele Europa, for dette trenger folk å høre. Og se. Det skal heldigvis jeg. I morgen, på Blårock. Og når karene gir alle The Wilhelmsens-lesere halv pris på billettene, så er det lite å fundere på om du er i Tromsø i morgen. Kom, og du vil dra hjem som et lykkeligere menneske.