Sara Parkman – Byscenen – 14.05 2024

Hva som egentlig er «folkemusikk» har jeg ikke svaret på, og verre blir det om en blander inn «folkelig musikk» «tradisjonell musikk», «tradisjonell folkemusikk», eller det engelske begrepet «folk music». Ja, så har vi jo «world music» også da. En grei tilnærming til begrepet kan være at det egentlig er mange sjangre og stilarter, men at det er musikk som opprinnelig ble videreført muntlig. På denne måten utviklet musikken seg både etter de utøvendes preferanser, mellom ulike geografiske områder og fra generasjon til generasjon. Hvorvidt folkemusikken må spilles i sin opprinnelige og tradisjonelle form blir diskutert, men det som er sikkert er at folkemusikken er høyst til stede i andre musikkstiler. I Sverige blir Sara Parkman sett på som en fornyer av folkemusikken, og det har hun fått flere priser for.

Det er ganske langt mellom ytterkantene i Parkmans musikk, og det reflekteres nok også i hennes valg av samarbeidspartnere. Først kan jeg jo nevne Karin Dreijer aka Fever Ray, som delvis teppebombet TV-serien Vikings med sin stemningsfulle elektroniske musikk. bob hund kan være representant for det rockete, rapperen Silvana Imam for hip-hop, Seinabo Sey for pop og Maria W Horn for det eksperimentelle. I kveld opptrer hun i et mer minimalistisk og nært format, der hun har med seg partner in crime Hampus Norén, og det jeg tipper er Anna-Tove Möller.

– Jag ropar. Ja, det er det som ropes ut i starten av denne konserten. Og, det er også det som er starten på albumet «Vesper» fra 2019. Aftenstjernen, eller en aftenbønn som fremføres syngende. 

Jag ropar ut mitt innersta hav
Jag ropar ut all min skit och mitt skav

Prestedatteren Sara Parkman er ikke spesielt bekymret for å være høylytt. Men det er selvsagt ikke bare en markering av selvet. Kyrie eleison er et gregoriansk bønnerop som ofte blir sunget. Bønneropet brukes ofte ved starten av høymessen, for å påkalle Gud, Jesus og Den hellige ånd, og uttrykker at en slutter seg til de bønnene som skal leses opp. Tittelen på platen «Jag Ropar» er hentet fra er Vesper, latinsk for aftenbønn. Vi døpes tidlig inn i den sakrale delen av denne messen. 

De neste låtene er «Björnen», «Till Salka» og «Neonljusen», fra platen «Eros Agape Philia» som kom i 2022. Hele denne platen har tunge elektroniske elementer i bunn, der tradisjonsmusikken møter klubbmusikken. Slik blir det ikke i kveld. Norén sitter og tramper energisk liv i reiseorgelet sitt, og selv om jeg mistenker at det nok er mer i den kofferten, så er det lite elektronisk ornamentering og klubbmusikk. Der platen ofte lydmessig er i det store rommet med klang og kor, blir det veldig nært og inderlig i kveld, så folkemusikken kommer enda tydeligere frem. Sara Parkman trollbinder oss med sin urkraft, og gir både bakoversveis, gåsehud og våte øyne. Det låter stort, men samtidig skulle jeg gjerne hatt med rytmene fra platen. Med «Vreden» oppfordres vi til å slippe følelsene fri, og vi blir velsignet med et vredens brøl som lar det gå kaldt nedover ryggen.

Må Gud välsigna dig med vemodstankar
Må Gud välsigna dig med törstens fötter
Må Gud välsigna dig med ursinnets händer
Må Gud välsigna dig med ilskans vrål

Det er mer enn nok som foregår i det minimalistiske uttrykket, og jeg har allerede mistet fokus på å notere ned tanker og inntrykk. Inn på scenen kommer Tuva fra Valkyrien, introdusert som et musikalsk forbilde. Jeg vet ikke helt hva en skal kalle det neste innslaget jeg, et slags stev kanskje, uten at jeg går god for egen kategorisering i de lyriske sjangrene. Eller er det kanskje en bønn? Sara og Tuva harmonerer vakkert, og uansett så blir dette til et glidende anslag til «Finnas, inte finnas». Det synges flerstemt, Hampus gir oss både bass og melodilinje, Anna-Tove fyller inn. Hva skal man si? Det er jo så vakkert, og vokalmessig briljerer Parkman, det er som aftenstjernen står foran oss. Jeg tror ikke dette lar seg beskrive med ord, man må nesten ha vært der for å forstå. 

Kärlek, under alla ting
Prata, sluta prata
Finnas, å sen försvinna
Lämna, och att lämna
Visa, visa kvinnor

«Interlude (Ode til Hildegard & Gunnel)» lever opp til navnet, og blir et kontrasterende mellomspill før «Öpna Spjäll». Det er som om vi går fra gregoriansk kirkesang til hedningens blot, fra høykultur til lavkultur. Det er lyset og det er mørket, det overjordiske og det underjordiske. «Öpna Spjäll» er det heller ikke så lett å beskrive, men tankene går til alt fra joik til mer slavisk folkemusikk. Det er heller ikke fritt for at tankene også går litt tilbake til Hedningarna, og den tidvis energiske vokalen de hadde. I en dramaturgi som hele tiden har puffet meg litt fremover og løftet meg gradvis oppover, så blir dette nesten en rammeslått. Den ramme demoniske slåtten som bringer både spellemann og tilhørere i ekstase.

Siste låt er «Eros, agape, philia», altså tittelsporet fra hennes siste soloplate. Det er mye filosofisk visdom å hente fra de gamle grekerne, som at kjærlighet kan være så mangt. Eros, den greske fruktbarhetsguden, det erotiske, galskapen og nyforelskelsen. Agape, den betingelsesløse kjærligheten. Philia, kjærlighet som gjør venner så nære som søsken, men platonisk og respektabelt. Kjærlighet er også aksept og inkludering, og konserten avsluttes med vi alle synger kveldens siste vers sammen, og det fortsetter etter at musikerne har gått bak sceneteppet.

På vår grav ska det stå
Som vi har älskat
På vår grav ska det stå
Som vi har älskat
På vår grav ska det stå
Som vi har älskat

Her var jeg ganske sikker på at konserten skulle avsluttes, alt lå liksom til rette for det, men Parkman vil gi oss mer. Hva med en «polska»? Vi takker for det, og det gir meg anledning til å ta fiolinen hennes litt nærmere i ettersyn. Med seks stemmeskruer er det jo noe som klinger litt annerledes. Etter litt research finner jeg at det er satt inn en ekstra C-streng og tre ressonansstrenger, det tenkes med andre ord nytt også her. Etter polkaen så samler trioen seg igjen, og Tuva inviteres nok en gang inn for å bidra på «Ing-Maries Vals». Jeg er litt usikker på om det er måten folkemusikken tas inn i andre moderne sjangre som har endret seg, eller om det er den moderne mannen, altså jeg, som er i endring. Resultatet av denne endringen er i hvert fall at jeg hører tilstedeværelse av nordisk folkemusikk oftere og oftere i pop, rock, jazz og metall, men sjeldent like vellykket som i kveld. Joda, jeg skulle gjerne hatt med noe mer av det elektroniske slik det er på platene, men samtidig ble dette veldig nært og organisk. 

Foto: Esben Kamstrup