Tuva Halse Quintet – Two

Tuva Halse Quintet kom med albumet Two ifjor høst, og spiller konsert på Dokkhuset 25 januar dette år. Plata har lyriske kvaliteter proklamerer plateselskapet Jazzland Recordings, og ikke nok med det, den er også tuftet på eksistensielle tanker og følelser. Oi, så spennende tenker jeg umiddelbart. Dette må undersøkes nærmere. 

Tuva Halse er en ung musiker som nylig ble skrevet ut fra Jazzlinja i Trondheim. Hun synger og spiller piano, men først og fremst så trakterer hun fiolin. Før hun tar frem den, så driver hun med komposisjon. Dette gjør at hun kan tituleres som komponist/kapellmester, og det vil jeg påstå er hakket over den gylne tittelen som singer/songwriter. På tross av sin unge alder, så noteres hennes kvintett i forbindelse med band som Bento Box Trio, I LIKE TO SLEEP, OJKOS, tuvahalseband og Miriam Kibakaya Concept. Sammen med tidligere medstudenter er Halse navet i kvintetten. Eikene i hjulet består av:

Oscar Andreas Haug – trompet

Benjamin Gisli Einarsson – piano

Gard Kronborg – bass

Øyvind Leite – trommer

Min egen eksistens er plaget av kronisk sykdom, noe som gjør at jeg til stadighet må innfinne meg på et laboriatorium, eller ved ei stue hos det lokale sykehuset. Helsa må visst gå foran alt. Tilogmed konserter. Derfor blir det ingen omtale med et konsertgrunnlag denne gang, dessverre. Omtalen vil kun basere seg på Tuva Halse Quintet sitt siste (og første) album. Ja, planen var å nyte musikken i levende live hos Dokkhuset. Beklageligvis, så er det slik at når kroppen plages, så blir tankene opptatt med å håndtere feilsignaler. Jeg har merket meg at slike kroppslige plager tilsynelatende ligger lagvis. Når en plage forsvinner, så dukker det bare opp en ny og litt mindre plage. Altså, hvis du eksempelvis skulle plages av kløe på ryggen, så kan du ta hammeren og smelle til stortåen. Da kan jeg love deg at oppmerksomheten til ryggplagene forvinner til fordel for et sterkt fokus på stortåen som skifter farge. Dog, slike drastiske tiltak er ikke alltid nødvendig. Av erfaring, så har jeg funnet ut at god musikk også kan fungere som en hammer. 

Platealbumet Two er spilt inn hos Musikkloftet i samarbeid med Vidar Lunden. Det må ha gått veldig bra, for lyden er upåklagelig. Temaet gjennom albumet er relasjoner. Med et filosofisk snitt, så hevdes det i presentasjonen av albumet, at uten den andre kan vi ikke forstå hvem vi selv er. På en måte, så er vi alltid tilknyttet noen andre. Derav albumets tittel Two. Med slike ord åpnes det for å plukke noen kirsebær fra tunge bøker jeg har liggende, som omhandler denne tematikken. For når man tar et ord slik som eksistansialisme i sin munn, så ringer det umiddelbart ei bjelle hjemme hos den franske filosofen Jean-Paul Sartre, som er best kjent for å kikke på andre gjennom et nøkkelhull. Den andre er helvete, sier Sartre. Søkke ta, så bombastisk han er da. Halse derimot er mer nyansert i sin beskrivelse av andre, eller rettere sagt vårt forhold til andre. Hun forteller at relasjonene ligger i et spekter mellom det platoniske og det romantiske, og at tilværelsen ofte er preget av en følelse av ensomhet eller ambivalens. Jeg liker at Halse forteller litt om idé og bakgrunn for sine komposisjoner. For det kan ofte være vanskelig å koble seg på eller bryte gjennom bobla til andre, og dette gjelder nok mer for jazz enn andre stilarter. Med litt veiledning så evner jeg å leve meg inn i universet som skapes fra første stund.

Altså, eksistensielle tanker og følelser ligger tilgrunn for dette albumet. Noe av det som møter meg i en av disse tunge bøkene som omhandler eksistansialisme, er påstanden om behovet mennesket har til å være autentisk. For vi vil ikke være som alle andre. Vi vil være oss selv. Leve et liv med en følelse av hvor viktig mitt eget prosjekt er. Der jeg ofrer alt og aldri gir opp. Ja, vi har hørt om disse skapningene før. De som ofrer alt for kunsten. Sagt på en annen måte, så er det selveste meningen med livet vi har å gjøre med. Uten mye tvil, så mener jeg at Halse tilhører disse skapningene. Hun fremstår som ekte for meg, selv om jeg aldri har sett henne i levende live, merkelig nok. Ja, så sterk er formidlingsevnen til musikk, at jeg får en følelse av å kjenne artisten bare gjennom å lytte. 

Jeg er ikke veldig godt bevandret i jazzens verden, men jeg har en liten følelse av at Halse allerede har funnet sin egen stil. Ifølge Nietzsche, så er nøkkelen til å leve med stil en radikal aksept av eksistensen. Med alle dens styrker og svakheter, alle dens hell og uhell, som har vært og som skal komme. Det kreves en enorm kraft for å bryte ut og leve med sin egen stil. Å våge og bryte med tradisjoner og sosiale konvensjoner. Å være fri til å være seg selv. En slik tilværelse er forbeholdt de få. Kanskje er Tuva Halse en av de? Når jeg leser videre i den tykke boken blir jeg opplyst om, at spørsmålet om eksistens, hvem er jeg?, ikke tvinger seg på bare ved tanken. Det må kraftige følelser til for at teppet skal falle, slik at veien til seg selv blir åpenbart. På den positive siden finner jeg følelsen av noe mystisk her, men det er ikke til å underslå at den negative siden virker mer dominerende. For der finner jeg følelser som angst, meningsløshet, tomhet, skyld og kvalme. Følelser som kan riste løs alle skruene i topplokket. Følelser som kan vekke oss fra dvalen. Fryktelig skremmende greier. Men hvis du virkelig vil vite hvem du er, så må du ikke lukke øynene eller snu ryggen til. Denne erfaringen kan være en stor mulighet til personlig utvikling, for ikke å si transformasjon. Erfaringen vil fortelle deg hva som er viktig i livet ditt, og hvilke prosjekter som betyr noe for deg i livet.

Som vanlig i lytteprosessen, så driver jeg med en assosiasjonslek, låt for låt. Det blir litt for personlig denne gang, og vil ta altfor stor plass, hvis jeg skal gjengi alle tankene og følelsene som musikken setter igang her. Men jeg har noen tanker jeg vil dele, som jeg synes beskriver hele albumet. For det første, så synes jeg samspillet er tett og eminent. Hvert enkelt bandmedlem har sin egen tydelige stemme som er med i samtalen. Bass og trommer blir jo ofte underlagt strenge konvensjoner i samspillet. De skal bare være et underlag og akkompagnere soloinstrumentene. Slik er det ikke hos Tuva Halse Quintet. For det andre, så er det gjennomgående et slags tempo rubato, som gjennomsyrer alle låtene. Jeg sier tempo rubato i mangel av å finne et bedre begrep. Det jeg oppfatter, er en slags bølge som slår mot land for å trekke seg ut i havet igjen. En slags puls som oscillerer, eller en intensitet som alternerer mellom å være frempå eller bakpå. Kan dette være kardinaltrekket til kvintetten eller Halse selv, undrer jeg. For det tredje, så er det noe med trompetlyden som vekker eksistensiale følelser hos meg. Denne karakteristiske lyden er ikke unik. Det er mange som favoriserer denne, når det er jazz på plakaten. Lyden skapes ved å bruke et munnstykke med stor dybde, såvidt jeg vet. Klangen til trompeten blir veldig myk da, men med en slags frieksos som bare høres ut som luft, som ikke ble til en klangfull tone på turen ut gjennom messingen. Altså, en slags frieksos som eksisterer før den får en tydelig essens eller tone. Nesten som et blankt ark, eller hvit støy.

De eksistensialistiske følelsene og tankene som dette albumet virvler opp i meg, spesielt følelsene av tomhet og meningsløshet, driver meg til å stille spørsmål om hvorfor og hvordan. Jeg trenger noen svar for å vinne kampen mot disse følelsene. Jeg må gjøre noen valg. Jeg må vite hvem jeg er. Det enkle svaret er musikk. Musikk er det sverdet jeg griper til, når eksistensen tvinger meg ned i kne. Jeg lærte tidlig, at når den mørke natten til sjelen kommer, så er det bare musikk som kan redde meg, og ta meg med til den lyse siden igjen. Musikk er noe av det som fyller min eksistens, og blir således en viktig ingrediens i min essens. For essensen ligger i de valgene man tar. Heldige er de som får være på konsert! Neste gang blir det min tur igjen. Vi ses på konsert snart.