Det ble en slow festivalstart på meg denne torsdagen, hverdagens plikter måtte prioriteres før fest og moro kunne begynne. Som den ivrige The Wilhelmsens-leser kanskje erindrer fra Neon 2023, så er det fullt mulig for meg å synse om aktiviteten nede på E. C. Dahls-tomten også fra min egen hage, men det skal jeg forholde meg for god til denne gangen. Jeg gikk glipp av første band ut, The Raven Age, som ifølge mine undersøkelser spiller en ganske tradisjonell britisk heavy metal. Den neste jeg glipp av var Danko Jones, men han er det jo ikke så lenge siden Håvard og jeg fikk en svett, energisk og punkete bakoversveis av på Byscenen. En annen gjeng som relativt nylig spilte på Byscenen er Wig Wam, som jeg gledelig lot spille uten meg denne torsdagen. Jeg har jo litt problemer med glamrock, og selv om Åge Sten Nilsen og gjengen sannsynligvis er supre representanter for sjangeren, så var det et enkelt valg å få gjort ferdig mine huslige sysler. Fjerde band ut var The Good The Bad And The Zugly, og selv om også de spiller i trønderhovedstaden med jevne mellomrom, så tenkte jeg at det var de som skulle få kickstarte festivalsommeren 2025 for meg. Jeg angrer ikke på valget, for GBZ serverte som forventet knalltøff energisk scandirock pepret med kule riff, absurde tekster, forrykende sceneshow og gode forsøk på provosering mellom sangene. Det siste lyktes de bare sånn delvis med, da det først og fremst var de første radene som fulgte med på konserten. De skal uansett ha for forsøket, og for de som ville være med på dansen så ble dette full utblåsning. 

Og så, over til noko heilt anna, som Sølve Grotmol ville ha sagt. CC Cowboys er vel det snilleste bandet denne kvelden, og selv om Marius Grønneberg og Per Vestaby med kompani garantert er reale karer, så er det først og fremst musikken jeg tenker på. Til tross for en real fuck you-finger som truende sier «Nå kommer jeg og tar deg», så bidrar publikum med allsang på norske klassikere om «Harry» som har rotet seg bort, alle oss som er «Vill, Vakker & Våt» og en «Tigergutt» som er litt redd. Ingen skal si at det ikke er god stemning i godværet foran den lille scenen i hvert fall. 

Lzzy setter også pris på godværet tydeligvis, så varmedressen ble igjen backstage. På den store scenen følger Halestorm opp med sin knalltøffe hardrock, eller alternative metall om du vil. Lzzy Hale er bare utrolig knalltøff, spiller gitar som en gud, og kan vokalmessig minne om Chris Cornell til tider. Hun kan være sår og tander, men også med noen voldsomme rockevræl. Kveldens favorittlåter spenner fra den energiske «Uncomfortable», til den rolige og mer progressive «Darkness Allways Wins», og til den tunge «Freak Like Me». Det er også vanskelig å komme utenom lillebror Arejay Hale som driver sitt eget show bak trommesettet der han sjonglerer stikkene på alle tenkelig og utenkelig måter. I tillegg har han et par stikker som er lengre en overkroppen hans, og med diameter som en ølboks, ja det er nesten små flaggstenger han dundrer av gårde med. 

Over på den lille scenen er det finske Battle Beast som tar over stafettpinnen, og det meldes om god lyd. Førsteinntrykket når vokalisten entrer scenen er at dette er ganske skumle greier, men sjelden har jeg vel sett et band kose seg mer på konsert. Smilene går hele veien rundt på samtlige, og med tanke på det finske grunnhumøret, så kan det tenkes at det er noe muffens her. Uansett, finsk melodisk powermetall er ikke noe for meg, selv om humøret og spillegleden er smittende. Jeg sniker meg av gårde før jeg blir omvendt. 

Run to the hills
Run for your lives

Nå skal jeg ikke bruke spalteplass på å skrive om musikk jeg ikke liker, men la meg bare si at 80-tallet ikke er mitt favoritt-tiår. Heavyrock var bedre på 70-tallet synes nå jeg, og jo nærmere man nærmer seg glamrock med tupert hår, eyeliner, tights og primalskrik, dess mer stiger aversjonen. Når det er sagt så har aldri Iron Maiden krysset den grensen for meg, men samtidig så er det de første platene jeg holder høyest. I mitt musikkunivers er selvtitulerte Iron Maiden (1980) og «Killers» (1981) favoritter der punken også er en viktig ingrediens. Ellers er det flust av gullkorn på The Number of the Beast (1982) og Piece of Mind (1983) også, men så begynner det å tynnes ut. Seventh Son of a Seventh Son (1988) er den siste jeg forholder meg til, og der mistet de meg. Men, siden turneen Run for Your Lives Tour markerer 50 år siden Steve Harris grunnla bandet, så må de jo ha gjort noe riktig også etter 1988. Uansett, denne torsdagen spiller de i nabolaget, og jeg gleder meg til å høre kompliserte rytmer, doble gitarer i soloene, galopperende bass og fantastisk vokal. 

Etter en kort og tydelig brief av Maidens turnémanager, og utdeling av alskens restriksjoner på bruk av bilder, får fotografene slippe til i fotograven. På første rad ser jeg flere av tvillingbrødrene til Eddie, og representanter for fanklubber i Argentina, Brasil og Polen. Aldersmessig spenner det fra ungdom til veteran, og det koker forventningsfullt. Og så, endelig får en nesten si, kommer godkarene ut på scenen. «The Ides of March» blir som en hymne som kjennetegnes av sitt emosjonelle og poetiske uttrykk, på de enorme skjermene tas vi med til de røffe nabolagene i Øst-London. Det gir selvsagt en ekstra dimensjon at Steve Harris er ikledd flere referanser til West Ham Ham United Football Club, som er deres fulle navn, og som gjerne kalles «The Irons». 

Og derfra følges det opp med en lang rekke personlige favoritter fra Killers, som i den grad det er nødvendig bekrefter hvilket legendarisk album dette er. «Murders in the Rue Morgue», «Wratchild» og «Killers», som får et ekstra dramatisk tilsnitt når en tre meter høy Eddie vagger rundt på scenen og økser ned bandmedlemmene. Enn at man kose seg sånn da, filmene på den imponerende skjermen konkurrerer med min egen indre filmfremvisning fra ungdomstiden. 

En ny runde gåsehud serveres når de begynner på «Phantom Of The Opera» fra debutplaten. Jeg må nesten le litt, dette er pur lykke, for her blir det stiv progressiv galopp. Selvsagt er jernjomfruene litt stivere i skjæret, de danser ikke lett som før, men samtidig høres dette imponerende velspilt ut. Kanskje er takten skrudd ned noen hakk enkelte plasser, kanskje sitter ikke alle de kompliserte overgangene bestandig, kanskje kan Dickinson bli noe kortpustet enkelte steder, men det sier vel først og fremst noe om hvilket vanvittig nivå de har vært på tidligere. Etter dette kan det vel bare gå nedover tenker jeg, så jeg starter ferden mot en drikkestasjon. 

Jeg kommer omtrent halvveis før den lett gjenkjennelige introen til «The Number Of The Beast» når meg. Jeg prøver å være karakterfast og bestemt, så til tross for en gedigen interessekonflikt, så opprettholder jeg den opprinnelige planen om å redusere faren for dehydrering. «The Clairvoyant», «Powerslave», og «2 Minutes To Midnight» skjemmer på ingen måte opplevelsen, men episke «Rime Of The Ancient Mariner» treffer meg atskillig bedre. Her må det også sies at videografikken vinner over den trønderske sommernatten, jeg kan jo bare ane hvor stemningsfullt dette kunne vært i stummende mørke. 

Med «Run To The Hills» er vi tilbake til materialet som er så kjent og kjært for meg, og i kveld hører jeg at det også er noe med «Seventh Son of a Seventh Son». Noe er det ja, men med gitarintroen til «The Trooper» er det mye. Jeg kjenner på en enorm barnlig glede, jeg trives altså så godt, så når «Hallowed Be Thy Name» kommer blir det litt vanskelig å styre seg. Jeg trenger en drikke til, jeg trenger å hoppe litt, jeg må kaste litt rundt på hodet, jeg bør vel også beholde litt av verdigheten. Til slutt får vi «Iron Maiden», selv om vi alle selvsagt skjønner at vi er ikke ferdige riktig enda. 

Første ekstranummer er «Aces High», deretter «Fear Of The Dark» og til slutt «Wasted Years». Ikke noe feil med dem egentlig, selv om de ikke er representative for det Iron Maiden jeg verdsetter høyest. Det like vell ikke særlig vanskelig å ri på bølgen hele veien inn i solnedgangen, klokka er 23.00, og jeg litt for oppspilt til å avslutte kvelden. Jeg må på Maiden-nachspiel. 

Foto: Esben Kamstrup

Setliste