Grønske på knærne er et adelsmerke blant ungdom på fylla om sommeren, sier jeg beklagende til Esben, som står øverst og venter på meg i Ladehammerens bratteste bakke. Jeg har hatt besøk av en gjeng ungdommer med juicedram i hagen, fortsetter jeg i en sur tone. En tone som møtes av et søtt smil, for Esben blir nostalgisk og lurer på om vi skal på epleslang. I så fall er vi tidlig ute, sier jeg i en mildere tone, men vi er jo egentlig litt for sen. Ja, vi går nemlig glipp av de fire første bandene ved Ladehammerfestivalen.

For ordens skyld, så kan vi meddele at Ladehammerfestivalen gjør comeback etter ett års pause. En pause som har blitt brukt godt, slik vi vurderer det. Tidligere var festivalen helt og holdent drevet av frivillighet. Den var gratis og med fri alder, som jo førte til nokså flat fyll blant bydelens fjortiser. Bandene som spilte var ofte nylig etablerte, men med mye potensial. Bokassa kan nevnes. Et band som fikk sitt gjennombrudd kort tid etter å ha spilt der. I år er festivalen fortsatt drevet av frivillighet, men nå er det en symbolsk pris for festivalpasset og 18-års aldersgrense. Således har festivalen klart å tiltrekke seg noen mer etablerte band. Vel, plakaten domineres fortsatt av mye potensial, og vi tenker at flere band er modne for et enda større publikum. Altså, på plakaten er det sjangerspredning, up and coming og etablerte musikere fra både alternativt ungdomsmiljø og konservatoriet. Slik vi forstår det, så går inntektene fra festivalpassene til å honorere artistene.

Den bratteste bakken er ikke den siste bakken for å komme til topps. Det er fortsatt noen meter igjen til vi rager 71 meter over havet. For festivalområdet ligger på toppen av Våttåhaugen, som i sagatiden var et vardefjell. Med særdeles god utsikt over byen og inn over fjorden, var dette et viktig område for ladejarlen. Mektig og ambisiøs tok den gamle jarlen, som den nye, med seg formuen ut av landet. Den eneste forskjellen er vel kanskje at Northumbria i gamle England er blitt byttet ut med Sveits? Forøvrig er både den nye og gamle jarlen sterkt knyttet til skaldekunst. Nok om det. I siste sving før vi kommer til topps, så er det tid for akkreditering. Esben får sitt pressepass påskrevet, mens jeg som ikke engang har fått svar på e-post, må kjøpe festivalpass. Litt gretten, så sender jeg noen tanker til ladejarlens formue som ikke lenger er her. 

Misantropien som har forfulgt meg hele veien, forsvinner som dugg for solen når gressletta på toppen åpenbarer seg. Nå ser alt så mye lysere ut. Været har snudd, køen for å kjøpe øl er kort, og Fälaren har akkurat entret scenen som ligger mot sør. Fälaren er et orkester som gjorde seg bemerket under årets Trondheim Calling, kan Esben fortelle meg som ikke var der. De utforsker et landskap mellom shoegaze, psychedelia, jazz og rock, men også med et tydelig innslag av folkemusikk, kan vaskeseddelen opplyse oss om. Esben synes det periodevis svinger voldsomt bra, og det må jeg si meg veldig enig i. Den gyngende bassgitaren og de harde slagene på skarptrommen utgjør et fantastisk komp, og når gitarene tar føringen i de instrumentale partiene, så får vi begge utslag på gåsehudskalaen. Ja, dette er faktisk så bra, at nå kan vi melde om en raskt stigende festivalform.

Neste band ut er Brækkækkel, som følger opp stolte UFFA-tradisjoner med sin punkete trash-metal. Dette går unna, det er raskt, sint og tøft, men også proppfullt av spilleglede og lekenhet. Og det er jo noe med navnet da. Er det kanskje ikke bedre å være brækkækkel enn bare ekkel? Det som i alle fall er sikkert, er at bassen er hverken eller, for den er bare lækker. Ja, det er en Epiphone Thunderbird vintage pro kan bassisten fortelle når vi møter han etter konsert, for på Ladehammerfestivalen er gjerne musikerne ordinære festivaldeltakere når de ikke står på scenen. Vi skal ikke påstå at gigens høydepunkt er når Trond Wiger (fra blant annet G.O.D.S) kommer og supplerer med sine rim, men det blir uansett ekstra god stemning i moshpiten av det. Ellers fra scenen, så var det fint å få siste nytt fra «Sagaen om Frode», som dessverre valgte å forlate oss… (han dro til Fetsund (Feittsuinn på Brækkækkel trøndersk) for å bli asfaltarbeider).

Energien som Brækkækkel tilfører festen kulminerer med Skulks høye sigarføring. Skulk med stil, roper Esben inn i øret mitt. Ja, det må vi kunne si når kveldens antrekk er svart dressbukse og lakksko, tenker jeg. Jeg orker ikke å rope tilbake, fordi jeg drukner i en fryktelig høy fuzzbass. Etter et par låter blir det faktisk for mye av det gode, og jeg er nødt til å svømme vekk gjennom mengden og strande foran lydbua. Da roer selvfølgelig bassen seg noe og de knallharde riffene må vike for mer melodiøse greier. Ferdig med fotojobben, så får jeg selskap av Esben ved lydbua. Kan de være inspirert av REM, spør Esben retorisk. Jeg mumler noe anerkjennende, men skjønner ikke referansen helt før Skulk igjen viser den melodiske siden. Helt tilslutt denne fredagskvelden, så registrerte vi at kompisen til Lars ikke dukket opp, men alle i Nea & The Regulars kom. De leverte som vanlig saftig og sjelfull funk. Kort oppsummert, så er kanskje det eneste som vi savner i kveld, litt flere folk å feste sammen med.

Siden vi kom i gang litt sent på fredag, så er vi ekstra tørst på lørdag. Derfor inviterer Esben til å leke i god tid før første konsert. Når jeg ankommer vorspielet, så kan Esben berette at han våknet i morges til lydprøven av Andreas Elvenes i Bingo Crowd. Samtidig som han resonnerer videre om årsaken til de tidlige lydprøvene, mistenker jeg at leken kanskje startet allerede da. Uansett, årsaken til de tidlige lydprøvene henger nok sammen med at det også arrangeres Barnehammeren på samme sted. En gratis barnefestival med både musikk, sjonglering og vitenshow, ifølge programmet. Vi droppet den delen til fordel for et svært hyggelig selskap i hagen til Esben. Et selskap som er skjønt enig i at Giant Sky er det mest interessante navnet på plakaten i kveld.

Ja, første band ut i kveld er Giant Sky, og her stiller vi med skyhøye forhåpninger når skalden Erlend Viken med band skal fremføre sine kvad. For å sette ord på forhåpningene, må jeg lene meg tungt på Esbens betraktninger. Han har nemlig fulgt med på Vikens virksomheter mye lengre enn meg. Det var såklart Esben som introduserte meg til SOUP for noen år siden. Det er lite aktivitet i SOUP for tiden, sier Esben. Derfor så kan han vel trygt betrakte Giant Sky som Vikens nye prosjekt, mener han. Altså, Giant Sky har så langt gitt ut en LP, en dobbelt-LP, og en trippel-LP er rett rundt hjørnet. Så helt nytt er det jo ikke. Ifølge Esben, så er det mange berøringspunkter mellom SOUP og Giant Sky. Det er ikke slik at Viken utforsker noe helt nytt her. Hos Esben så knytter det seg mest spenning til om konserten er like bra som på platespilleren i kjelleren. Selv om scenen er blottet for utstyr fra Tandberg, så kan jeg melde at han fikk akutte anfall av gåsehud. Ganske så lik min egen opplevelse, for jeg har notert gåsehud fra første til siste taktslag. Såvidt vi vet, så har Giant Sky aldri gitt en konsert før nå. Derfor føler vi oss utrolig takknemlig for å ha fått med oss denne. Vi krysser fingrene for at det blir flere i tiden fremover.

Overgangen fra Giant Sky til Waste a Saint er voldsom. Vi går på en måte fra det sterkt introverte over til noe renspikket ekstrovert. Det litt mystiske og alvorlige byttes ut med åpenbar gøyal glede. Det tar ikke lang tid, så smitter energien over på oss også. Waste a Saint spiller stoner-rock blandet med energiske deler av post punk. Neste band heter Skræng. Det er et nytt bekjentskap for både meg og Esben. Sånn sjangermessig er dette litt all over the place, men det er jo en god dose punk, rock og metall i ulike subsjangre. Skræng er på mange måter et underlig band. Jeg henger meg raskt opp i navnet som jeg ikke skjønner noe av, og der blir jeg sittende fast med mine ordspill. Esben derimot undrer på om Skræng også inneholder en dose performance. Fattige på ord om opplevelsen, så må vi ty til festivalprogrammet. For der står det at «Skræng er de fire beste representativene fra den yngre generasjonens musikkverden. Som en inspirerende blanding av det nye og det enda nyere, er Skræng en forfriskende endring i en ellers inntørket og konservativ rocke-verden». Så da vet dere det…

Med Suncraft, som er neste på listen, får vi servert enda mer stoner-rock. Scenen fylles av kule gitarer som hyppig bytter hender. De har god stil og det synes som om de koser seg veldig. Det gjør publikum også. Kosen blir ikke mindre når Healthy Choices overtar scenen med sin energiske punk. Festivalen fortsetter med Leknes & The Layoffs, som virkelig må kunne kalles noe alternativt i rockelandskapet. Stian Leknes som er frontfigur og vokalist, spiller en type med voldsom patos og kanskje et tvilsomt etos. Jeg har bare såvidt skrapet litt i overflaten hos dette bandet, men jeg er allerede sikker på at her kan jeg finne mye dybde.

Lørdagskvelden på Våttåhaugen avsluttes med en stemme som minner meg mye om Leonard Cohen. Ja, stemmen er mørk og tindrende klar. Rett og slett fortryllende. Stemmen tilhører Andreas Elvenes i Bingo Crowd. Historien om Bingo Crowd er jo noe for seg selv, og er best gjenfortalt i Adressa. Skulle vi våge å ytre noe kontroversielt om BC, så må det være at det er deilig med et band med så lavt ambisjonsnivå for kommersiell suksess, samtidig som de er så dedikerte i uttrykket sitt. Dette er jo nokså introverte greier, og det går ikke nødvendigvis veldig godt sammen med festival i den lyse trønderske midtsommernatten. Trioen gjør sitt beste for å gjemme seg i solid baklys og overdrevne mengder røyk, og det er helt greit for oss, det holder i massevis med musikken. Det er også på sin plass å fremheve lyden på Ladehammerfestivalen i år, BC gjør sitt ytterste for å teste ut hele registeret, fra mørk dirring i magen til høy pirring i øregangene. Det hjelper nok litt at Tor Breivik har inntatt lydbua også.

Alt i alt, så gir vi Ladehammerfestivalens gjenoppstandelse utelukkende godord og skryt. Dog, vi stusser litt på at det var utsolgt på lørdag, for enten så var det mange som ikke kom, eller så tenker jeg at de er ganske langt unna vår idé om maksimal publikumskapasitet. Det kunne sikkert vært dobbelt så mange der arealet tatt i betraktning, og det var heller ikke kødannelser foran hverken toalett eller tappetårn.

Alle foto: Esben Kamstrup