Soup – Live Cuts

Foran meg ligger det en 180-grams tallerken i blåmarmorert vinyl. Måltidet på tallerkenen er en full buffet helt etter min smak. Av utseende er det hele lekkert dandert slik man forventer av et produkt fra Crispin Glover Records.

Det dufter… Eh. Allerede her ser jeg at min gastronomiske tilnærming faller i fisk, man serverer selvsagt ikke SOUPe på tallerken. Ikke til hverdags i hvert fall. Men så er det så absolutt ikke noe hverdagslig med SOUP. Denne SOUPen kunne vært servert som buljongterning, den ville fortsatt smakt fantastisk. Jeg mener ikke at det er en terning altså. Dette er i aller høyeste grad flytende, smakfullt og appetittvekkende.

Det er vanskelig for meg å ha noen formening om hvor store SOUP er, altså hvor godt kjente de er, for allmenheten. I Trondheim er de en slags lokale undergrunnshelter, men når jeg skal anbefale en liveskive så er det ikke lokalpatrioten i meg som anbefaler. Dette er rett og slett en helt enormt bra plate. Så derfor, tilgi meg for min tvil om SOUP har nådd dere med sin musikk tidligere. Jeg tar meg tid til en kort introduksjon.

Live Cuts er en feiring av bandets ti år som turnerende orkester.

De fem sporene på platen er opprinnelig gitt ut på tre ulike album, spilt inn i perioden fra 2007 til 2017, og viser med det et representativt tverrsnitt av SOUPs katalog. Whore finner du på Come on Pioneers (2007) som regnes som et soloprosjekt av Erlend Viken. Clandestine Eyes er fra albumet The Beauty of Your Youth (2013) hvor Paul Savage (Mogwai) bidro som produsent. De tre siste, The Boy And The Snow, Nothing Like Home og Sleepers, er alle fra deres siste studioinnspilling Remedies (2017). Den ble for øvrig kåret til årets beste album i kategorien «Indie / Alternative Rock» av Independent Music Awards. Det er også selvsagt mulig å lese Wilhelmsens egen anmeldelse av Remedies.

Som en aprikos kan det nevnes at et album som ikke er representert er Children of E.L.B. (2010) med Motorpsychos gitargud Snah som medprodusent. Og når vi først er inne på aprikoser så ønsker jeg å legge til en av Children of E.L.B.s sterkeste låter, In Memory of Richard Wright. Som den over gjennomsnittet musikkinteresserte leser allerede har forstått så snakker vi om den Richard Wright som var en del av Pink Floyds originalbesetning. Selveste Richard Wright som var en vesentlig bidragsyter til Pink Floyds lange og episke komposisjoner.

Så hvor skal man plassere SOUP da?

Prøv kanskje å forestille deg at spacerock er psykedelisk og progressiv, desertrock er hardere og mer riffete, så da er dette kanskje en organisk og nordisk tundra-rock? Det er litt kjølig, det smaker skarpt, det er på en måte klinisk og det biter. Og ikke minst er det tydelig blått og melankolsk. De har blitt godt mottatt i progrock-miljøet, og selv om jeg godt kan forstå hvorfor, så er SOUP først og fremst for meg et jævla bra postrock-band.

Så da begynner vi å nærme oss noe. Som søtt, salt og syrlig kan vi i SOUPa tilsette en klype Motorpsycho som rocke-alibi, en klunk Mogwai som postrock-referanse og til sist drysse litt tidlig Pink Floyd over det hele som progrock-krydder. Den fjerde smaken, bitterhet, den finner du ikke på denne platen. Jeg ser derimot ikke bort fra at noen vil kjenne på denne smaken når det går opp for dem at de fortsatt ikke har vært på en konsert med SOUP. Den femte smaken, umami, er en smak som det er vanskelig å konkretisere. Det er smaken som gjør at det smaker komplett. Hva som er umami i denne SOUPa vet jeg ikke. Jeg kan heller ikke konkretisere eller sette ord på det. Men det er der, reseptorene mine trigges av det.

Dette er ikke SOUPe på en spiker selv om oppskriften tilhørelatende er enkel. Spør hundre kokker om en god oppskrift på ostesmørbrød. Du vil sannsynligvis få hundre ulike svar. SOUP mestrer å gjøre det kompliserte enkelt, og det er en kunst. I god postrock-stil handler mye om komposisjon og dynamikk, det bygges og bygges og bygges og bygges og bygges. Eller for å vende tilbake til kjøkkenterminologien. Det øses og det øses og det øses. Som regel i bakgrunnen, men ikke alltid. I forgrunnen ligger det tilhørelatende svært enkle melodilinjer mens det i mellomgrunnen settes fullt trykk som gir seismologiske utslag når låten er blitt moden for det.

Jeg har ikke et vokabular rikt nok til å kunne beskrive de fem sangene på Live Cuts, men jeg skal gjøre et famlende forsøk på å dra ut noe av det som for meg er essensen i dem. Når det er sagt så kan jeg ikke understreke tydelig nok hvor avgjørende det er å lytte til dette albumet i sin helhet. Selv om sangene har sin egen indre dynamikk, så er summen av sangene større enn enkeltdelene. Og når jeg skriver lytte til så skal ikke det forveksles med å høre på. Dette er ikke bakgrunnsmusikk. Dette er en hypnotiserende og introvert berg- og dalbanereise.

1. The Boy And The Snow

Første spor på plata starter litt famlende, eller kledelig beskjedent som vi trøndere liker å si. Det føles litt som når et symfoniorkester stemmer, bløter opp fliser eller hva de enn gjør som forberedelser. Det er en liten kakofoni, men ikke uten effekt, det tar et par minutter så er vi synkronisert, både bandet og vi som lyttere. Umiddelbart så treffes en melankolsk nerve, det er kjølig, men på ingen måte kaldt. Det bygges sakte men sikkert, og når vi passerer 12 minutter får vi en forsmak på hva vi har i vente den neste knappe timen.

2. Nothing Like Home

Dette er en nydelig og rolig liten sak som ved de første gjennomlytt kan oppleves som en liten transportetappe. Det er den selvsagt ikke, selv om et viktig bidrag også er å gi lytteren en pustepause før neste sang. Det kan vel kanskje også sies at det er i denne jeg først og fremst nikker gjenkjennende til noen 70-tallsinspirerte progrock-partier. Er det ikke muligens noe tidlig Genesis her?

3. Whore

Av en eller annen grunn så sammenfaller mine favoritt-live-album ofte med konserter jeg har vært på. Om jeg ikke var på nøyaktig den samme konserten så var jeg i hvert fall på en av turne-konsertene. Så også i dette tilfellet. Whore ble tatt opp på Byscenen i april 2017, altså et godt stykke tid før resten av turneen i 2018. Selv satt jeg oppe på galleriet og tok en stund for meg selv. Ingrid Skanke Høsøien bidro med en magisk lyssetting som det var vanskelig å ta øynene bort ifra, samtidig falt jeg for fristelsen til å lukke øynene for å føle musikken ordentlig. Whore er en instrumental rysare, en kraftpakke, og for et midtpunkt den er for denne platens dramaturgi. Her viser SOUP seg frem på sitt mest voldsomme. Det ulmer i Hammond før jeg får en fysisk reaksjon. Du vet når man får et knips på nesetippen? Et slikt som ikke nødvendigvis gjør så veldig vondt, men som gjør at øynene fylles med tårer. Det er en fysisk reaksjon som ikke lar seg kontrollere. Det pulserer i mellomgulvet, huden trekker seg sammen og hårene reiser seg. Hodet faller fremover og munnvikene trekkes oppover. Men jeg skal ikke slippe unna så lett. Jeg narres inn til noen sekunders pusterom i et kort mellomspill før det blir fullt frislipp av voldsomme krefter. Det er så monumentalt. Er det noen del av menneskets hørbare register som ikke blir massivt angrepet og utfordret?

4. Sleepers

Sleepers er platas høydepunkt for meg. Det starter rolig med kirkeorgel og strengeplukking på gitar. Det føles godt å roe litt ned etter den voldsomme Whore. Etter hvert er det flere i bandet som skal få skinne. Erlend Viken får vist seg frem som vokalist, i starten nesten litt falsettaktig, før det etterhvert blir adskillig mer energisk. I bakgrunnen bygges det sakte opp, lag på lag. Ørjan Langnes´ enslige gitar får etterhvert drahjelp av Jan Tore Megård på bassen, og bakgrunnsveggen av ulike synther bygges stein for stein. Bak trommene venter Espen Berge tålmodig enn så lenge.

Så høres det kalde sus i bakgrunnen. Den fløyteaktige melodilinjen skapes sannsynligvis ved at Øystein Megård spiller med en fiolinbue på en gigantisk istapp. Men det er også varme toner. Som så ofte ligger det tilhørelatende veldig enkle melodilinjer lengst fremme, mens i bakgrunnen bygges et lydlandskap som skal vokse seg frenetisk og støyende. Og så kommer bassen. For en herlig funky bassgang. Jeg blir skikkelig kul bare av å høre den, skjortesnippene peker fremover og kragen løfter seg. Det suser kaldt i bakgrunnen, og i midten ligger pianoet enn så lenge. Det byttes etterhvert ut med orgel, og det er orgelet som er motoren som driver denne konstruksjon fremover. Bassen fortsetter med sitt, og i bakgrunnen støyes det mer og mer, det blir til en arktisk storm. Stormen blir til orkan, og vi piskes oppover i kastene. Heldigvis har SOUP medlidenhet til roe det sakte og sikkert nedover igjen i en outro som sender tankene til Echoes og Pink Floyd.

5. Clandestine Eyes

En rolig start med vokal og gitar gir tro på en behagelig avrunding. SOUP viser at de også behersker en mer klassisk pop-struktur med vers og refreng. Igjen slår det meg hvor effektive og enkle melodilinjene som ligger på toppen er, eller i framgrunnen, mens det i bakgrunnen endrer seg hele tiden. Det er et langt mellomspill, men pilen peker hele veien opp og frem. Og så... Plutselig serveres vi hele bouillabaissen. For en finale!

Så, er det noen hår i SOUPa?

Tja, på den ene siden så er måltidet kanskje litt kort, det er jo ikke en full konsert, men samtidig føler jeg meg absolutt god og mett. Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ville hatt mage for mer. Det knyttes alltid litt spenning til sanger i live-versjon kontra studioinnspillingen. Som en generell betraktning vil jeg mene at alle de fem sporene låter noe mindre «elektroniske» på Live Cuts, det kommer nok tydeligst frem på Whore som er fra den tidligste SOUP-perioden. En annen betraktning er at live-innspillingen føles som mer leken og med en større grad av improvisasjon, både i noen støyaktige sekvenser, men også når det kommer til dynamikken i sangene. Den kanskje største utfordringen et postrock-band har er å unngå å dra ut låtene for langt, da faller det hele fort sammen. Men der ligger også noe av spenningen live. Er det mulig å legge til enda et lag? Er det mulig å fylle på med noe mer? Kan vi skru opp volumet mer nå? SOUP balanserer dette, samtidig som de makter å gi mye mer trøkk i live-versjonene enn i studio.

Skal man se litt ut over dette albumet er det fristende å si at sjeldent har vel frasen «på høyde med det beste fra utlandet» vært mer treffende. Hadde SOUP vært britiske, så setter jeg en kasse øl på at de ville vært verdensstjerner, i hvert fall i sin genre. Etter denne utgivelsen har det vært stille fra SOUP, men godt informerte kilder vil ha det til at Visions, et nytt dobbeltalbum, kommer på nyåret 2021. Da sees vi kanskje på konsert?

Bildene som følger teksten er også Live Cuts, altså hentet fra ulike konserter. Foto: Esben Kamstrup.