Beachheads – Moment of Truth (Fysisk Format)

unnamed-11

Jeg falt rimelig fort for det Stavangerbaserte powerpop-bandet Beachheadsda jeg hørte det for første gang for et par uker siden. Et par strofer inn i denne singelen, og jeg var solgt, for å si det sånn. Jeg tenkte at; her ligger det noen gamle ungdommelige rester etter Paul Weller da han var på sitt mest kreative med The Jam, og at disse gutta, sikkert uten å vite det selv, har brodert disse Wellerske kreasjonene inn i det vi kjenner som ’90-tallets powerpop. Min oppfatning, selvsagt.

Det er alltid vanskelig å finne de rette sammenligningene. Det synes i alle fall jeg. Men når jeg hører synth-pop vokalist Børild Haughom (for et fabelaktig navn) komme stormende frem med sitt ærlige og direkte uttrykk, i både stemme og ikke minst, lyrikk, kjenner jeg blant annet noen The Jam-vibber her jeg sitter. Sammen med Kvelertak-medlemmene, Marvin Nygaard og Vidar Landa, med stram bass, masse deilig fuzzgitar, og nydelige melodilinjer, óg med den popglade metal-trommisen Espen Kvaløy (nå også Oliver Hohlbrugger f.eks) i full vigør, er Beachheads en gammel drøm som nå har gått i oppfyllelse, og som virker som et friskt pust i det tunge høstmørket.

Beachheads kommer med sitt debutalbum 11 februar i 2017, og jeg er stygt redd for at dette kommer til å treffe meg midt i trynet. Redd, som i HIPP HURRA! Yeehaw-HEY!!

Børild er en poet. Han er en poet av det ærlige og rett fram direkte slaget. Og hans poesi er utvilsomt en faktor som setter et veldig særpreg på dette bandet. Mannen mistet sin far for ikke så lenge siden, og hans sorgbearbeidelser kommer nok til uttrykk i noen av låtene som vil være på finne bandets selvtitulerte debutalbum, når det dukker opp litt ut på nyåret. Børild beskriver verden på en utilsminket, sterk og åpen måte, og er selvsagt hjertelig velkommen inn på en arena som etter min mening ikke kan få nok av nettopp sånt.

Selve låta “Moment of Truth”, virker inspirerende på en gammel Jam-fan som undertegnede. Den er så jævla full av deilig energi, herlig melodi og digge riff, og den spruter sine vitaminer som en fontene i edens frukthage.
Selv om mange nok vil mene at det er et godt stykke fra Beachheads til The Jam, og det kan hende de har helt rett i det, er det likevel sånn at når jeg hører Børild & Co, tenker jeg tvert på Weller & Co. Ko-ko, eller ikke. Det er sånn det er.
Det viktigste er uansett at denne låta er et friskt pust i en norsk/sørlandsk powerpop-tradisjon, selv om den tradisjonen muligens er aldri så fraværende. Hva vet jeg. Det bobler kanhende under overflaten der nede ved vestkysten..?

Vurdering: Det eneste jeg kan si, er at jeg gleder meg som faen til debutalbumet dukker opp, og at jeg med jevne mellomrom vil måtte komme til å klemme på denne strålende singelen. Beachheads kan fort bli en musikalsk livsledsager her på bruket. Det er i alle fall den soleklare mistanken. Jeg har klokkertro på dette bandet.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert