Gøggs – Gøggs (In the Red Records)

GØGGS cover

Det å gjøre et forsøk på å få en noenlunde oversikt over hva hyperproduktive Ty Segall har gitt ut de siste syv-åtte årene, og hvilke album denne mannen har deltatt på, er en mildt sagt krevende idrett. Utgivelsesfrekvensen hans er ikke bare imponerende i mengde men også i hyppighet. Han har gitt ut plater under eget navn, med Ty Segall Band, har lånt bort gitar og trommekunster til et ganske ekstremt antall band og musikere, og har startet flere sideprosjekter hvor fjorårets album med Fuzz havnet på manges topp 10 lister når musikkåret 2015 skulle rundes av. Hans samarbeid med karer som King Tuff, Mikael Cronin og White Fence skal heller ikke kimses av, hvor Reverse Shark Attack sammen men nevnte Cronin er en personlig favoritt. I januar ga han ut plata Emotional Mugger, med «supergruppa» The Muggers, hvor man fikk høre en langt mer punka Ty Segall enn hva man har hørt tidligere. Og den trenden fortsetter han med i sitt siste prosjekt, Gøggs, og deres selvtittulerte debut. Heldigvis, etter å ha hatt denne ad/hd-infiserte punkbomba durende ut av anlegg og øreklokker den siste uka, blir forhåpentligvis ikke dette et prosjekt som legges på hylla altfor fort.

image

Denne gangen har den godeste Segall fått med seg Chris Shaw fra Ex-Cult, og Fuzz-gitarist Charles Moothart. Mootharts bidrag på plata kommer ikke som et sjokk, da han ikke bare kjenner Ty fra Fuzz, men også har laget ulike lyder gjennom hans ni skiver lange solo-katalog, samt den smått fantastiske 2012-utgivelsen Slaughterhouse, da under navnet Ty Segall Band. Trenden på disse sideprosjektene har også vært at Segall stiller seg litt i bakgrunnen, og lar andre ta vokalansvaret. Denne gangen er det Ex-Cult vokalist Shaw som har fått denne jobben, mens Segall og Moothart vekselvis står for gitar og trommer.

Til tross for å være en profilert og unisont hyllet garasjerocker, er det faktisk ganske forfriskende å også høre denne siden av Segall. De forvrengte gitarene fra solokarrieren er byttet ut med 80-talls hardcore gitarer som river og sliter i deg gjennom de forsiktige 25 minuttene plata tikker inn på, og jeg kan ærlig talt ikke huske å ha hørt en så agressiv og sint Segall. I hvertfall ikke gjennom et helt album.  

goggs2016_1240

Det hele starter med “Falling In” hvor man blir møtt av feedback og støy, før et repeterende riff skjærer gjennom ulydene, Mootharts trommer sakte glir inn i lydbildet, og det hele eksploderer med Chris Shaws 1977-aktige punkevokal. “Falling In” ender muligens opp som platas sterkeste spor, men de tre låtene som følger etter, “Shotgun Shooter”, “She got Harder” og “Smoke the Würm”, står ikke mye tilbake. At “She Got Harder” ble plukket ut som singel er lett å forstå, for her kommer øksa til Segall virkelig til sin rett. Tittelsporet “Gøggs” og “Needle Tradeoff” er nok låtene som mest gir assosiasjoner til de mer kjente soloutgivelsene hans, hvor man på sistnevnte hører den lett gjenkjennelige stemmen hans kore bak Shaw på refrenget. “Final Notice” ender dessverre opp som et tøysespor, med roping og gauling, en slags Nightclubbing-aktig tromming, og lite sjarmerende lyder som det ikke er godt å si hva kommer ut av. Plata rundes heldigvis av med “Glendale Junkyard”, hvor man finner eufori-frembringende temposkifter, en overflod av sinne og energi, og en gitarsolo som kommer til å skape moshpitter på fremtidlige konserter.

Plata har også definitivt sine svakheter. Den føles i overkant kort ut, “Final Notice” ender opp med å virke fryktelig unødvendig, et par av låtene er kanskje litt for vanskelig å skille selv etter 10-12 gjennomkjøringer, og noen feinschmeckere vil garantert reagere på den rufsete produksjonen. Dette til tross, totalpakken som Ty Segall denne gangen har servert burde gi alle hardcore og punk-fans vann i munnen og et hardtslående argument i diskusjonen om punken faktisk er død. Her er det en overflod av energi, adrenalin, blod, svette, tårer og annet faenskap, og om man er lur og hopper over denne tullelåten “Final Notice”, sitter man igjen med et antikjedelig sluttprodukt med så få dødpunkter at de 25 minuttene føles enda kortere.

Hadde jeg derimot vært skikkelig streng og vanskelig, kunne jeg servert en elendig karakter og presisert galskapen i å utelate den fantastisk kule coveren av Iggy Pops enda kulere “Billy Is a Runaway”, som «kun» fikk en plass på baksiden av She Got Harder, og som alle oppfordres på det sterkeste å sjekke ut.  Gudhjelpemegvel så dustete, og hele bandet burde fått seg en smekk eller syv på fingrene for å ikke ha med en slik perle. Men, herregud så glad man blir av å kunne konstatere at superhelten Ty Segall nok en gang har levert et forrykende album. 

Vurdering: 8.5/10

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert