It Might Get Loud – Warning (It’s Loud)

Kirkenes er i dag kjent på rockfronten for å være hjembyen til Ondt Blod, denne hardtslående og knallstilige kvintetten som albumdebuterte med brask og bram i fjor. Nå har det seg sånn at det rører seg mer i byen i Sør-Varanger, noe dagens omtalte band er et nydelig eksempel på. Nå er det riktignok bare halvparten av bandet som er født på neste mellom Pasvikelva og Langfjorden, vokalist og gitarist Terje Øvergaard Dahlberg og trommis Didrik Wollmann, og det ble ikke fart i bandplanene før de flyttet til hovedstaden på tampen av 2015. At de nå har slått seg ned i Trondheim, etter å ha rekruttert bassist Arvid Lyngstad (Trondheim) og gitarist Erling Hauan (Mosjøen), gjør ikke akkurat finnmarklinken sterkere, men faen, Kirkenes leverer.

Karene, eller guttene, har akkurat passert 20, vært innom Petter Solberg si hjembygd Spydeberg og super high-end studioet Velvet Recording og spilt inn tre låter, fått masse hjelp av den djevelsk dyktige Christer Krogh på produksjonssiden, og så sendt herligheten over Atlanteren til Los Angeles, der de ble mastret av selveste Brian Lucey (Arctic Monkeys, The Black Keys og Lana del Rey), et valg som var alt annet enn tilfeldig. Med andre ord; Finnmark er langt mer enn tittelen på Ondt Blod-skiva, navn på et hurtigruteskip, vidda, samer, rein, joik og snøscootere. Finnmark har 50% av aksjene i It Might Get Loud.

“Shine Your Diamond” er den første låten ut, og her er linken til Arctic Monkeys langt oppe i dagen. Ikke bare høres Dahlberg ut som Alex Turner, men bandet har sydd sammen en melodi som lett kunne ha gått for å være en AM-komposisjon, melodilinjene og riffene høres ut som lyder som kommer ut av gitaren til James Cook, og hadde låten etterfulgt “I Bet You Look Good On The Dancefloor” hadde jeg ikke blitt rystet i 2006. Det er noe med rytmen, gitarduellene, bassen som brummer godslig i bakgrunn, overgangen fra versene til refrenget, koring, hele pakken, som hyler ut Yorkshire-rock. Vi snakker med andre ord om en nynnbar, fet låt som fester seg uhyggelig kjapt.

Før EP’en kom sist fredag hadde de sluppet singelen “Beautiful Mind”, og låten er altså med på denne tresporssaken óg. Igjen er påvirkningen fra den engelske rockscene rett etter milleniumsskiftet ganske så åpenbar. Mer arktiske aper, noe Franz Ferdinand, litt The Libertines, og en vokal som tidvis kan minne om Jack White. Og siden vi har bevegd over til USA nå, så er det jo lett å nevne The Strokes. Så, vi snakker med andre ord om høyenergisk rock’n’roll, spilt av en gjeng som definitivt står med alle åtte beina solid plantet i UK-rocken fra begynnelsen av 2000-tallet. At karene brukte det året de oppholdt seg i Oslo til å øve kan det ikke være mye tvil om, for dette er tighte saker, lekkert produsert, som seg hør og bør når Herr Krogh har fingrene med i leken.

Den siste låter, “I Got You”, skiller seg noe fra de to første, selv om vi fortsatt snakker om rock Pete Doherty, Turner og Alex Kapranos nok nikker anerkjennende til. Åpningen, med et smått stakkato riff, kan i noen sekunder minne om noe Marc Ribot kunne ha spilt, og trommingen til Wollmann er noe mer av det hamrende slaget. Den vrengte gitaren som er puttet inn gjør seg, og Dahlberg synger jævlig fett her. Gjengen er inne på noe her som ikke er veldig ulikt det The Modern Times driver på med i Tromsø for tiden, og har et sound jeg virkelig liker. Jeg tror pinadø at jeg har savnet et band i denne gata fra Trondheim, som har så mye annet kult å by på når rocken blir noe hardere og kvass.  

Disse tre låtene er for meg et klart bevis på at kvartetten er moden for mer studiotid, helst med Krogh, og de bør få ut en LP i løpet av året. Det er ingenting å vente på når man spiller rock så stilig som dette. Smi mens jernet er passe varmt, som det heter.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert