Plow – Backwards Evolution (Codfather Records)

Det finnes sjangere som er definert av enkeltmennesker. Tom Waits er en sånn fyr man oppkaller stiler etter. Rolling Stones opererer såvisst i noe eget, og det gjør også på mange måter Plow. Og han steike for et nydelig bandnavn! 

I denne musikken finner jeg veldig mye av det jeg liker, og da jeg hørte denne singelen for en liten uke siden, fikk jeg et aldri så lite hakeslepp. Dette er dirty ultrapsykedelisk slavesang-bluesrock med Morricone-sjel og Tarantino-feeling. Fars skygge stryker over denne gjengen, og FAR er selvsagt Tom Waits. Så er det noe opprinnelig over det hele. En slags tidenes morgen med Clint Eastwood som stamper i ørkensanda til en gammel Stones-låt. DET er litt av et bilde, jeg vet det, men kan ikke hjelpe for at det blir sånn. Dette er så skittent og kantete vakkert at det får gutta i Black Keys til å virke som Sølvguttene. Det er noe med bildene som dukker opp i skallen min når jeg hører denne låta, “Backwads Evolution”, som hele tiden sender meg bakover i et slags fremtids undergangs drama. Om det høres rart ut? Ikke for meg. Ikke at utviklinga går baklengs akkurat, mer at klokka stopper, og vi får tid til å tenke på, eller dvele litt ved bildene som dukker opp.

Foto: Henning Benjaminsen

Plow er en trio som består av folk som Christian Lotvonen Berg. Han spiller perkusjon, synger og skriver tekster. Så har vi Håvard Dyvesveen som spiller gitar og synger, og Ola Håkon Svendsen som spiller gitar og korer. Dette er folk som har spilt i forskjellige band opp gjennom årene, og det er utvilsomt folk jeg mener bør bruke all sin tid på å fortsette med det de har startet her med denne urfete trioen de har kalt PLOW. Smak på det navnet. Det er noe Waitsk over det. Det er noe bluesaktig urmenneskeaktig over det. De harver over åkeren med rust og skarpe kniver, og de etterlater et mørkeblått og jordfarga – dyrisk spor, det skal mye til for å skjule for det eller de som måtte komme etter.

Jeg har tenkt litt på siste Stones, óg de aller tidligste Stones, i det siste. Jeg har tenkt på Toms Mule Variations, og Ennio – mannen som klarer å fortelle en hel livshistorie med en eneste tone. Jeg har tenkt på Sergio Leone som klarer å fremkalle et hav av følelser gjennom et sakte bilde, og jeg sitter her nå, og tenker at jeg har ventet på Plow. Kanskje i mange år.

Musikken er så enkel at det er nifst, men samtidig så uttrykksfull at den engasjerer både tanker og følelser lenge etter at siste ekko har lagt seg, og månen står der alene på en ensom nattehimmel, bare for å fortelle deg at tid er uvesentlig. Jeg elsker dette. Mer er det ikke å si om den saken. Kjenner jeg må spare litt til en eventuell LP dukker opp.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert