The Coathangers – Nosebleed Weekend

the-coathangers-nosebleed-weekend-album

Nosebleed Weekend er en såpass rocka tittel at den alene gjorde meg spent på hva de dritstilige damene i The Coathangers har å by på ved femte forsøk på å slå igjennom i denne vanskelige musikkverdenen. De startet ut som en kvartett, og tungt inspirert av Ramones tok alle damene etternavnet Coathanger. Sjefinnen, vokalistinnen og gitaristinnen Crook Kid jobbet i 2006 sammen med Minnie (bass/vokal) i ei klessjappe som hadde spesialisert seg på bryllupsstæsj, og måtte selvsagt drukne helgene etter uker med påtatt lykke på alle bauger og kanter. I favorittbaren sin møtte de  bartenderne Bebe (keyboards) og Rusty (trommer), og i et klokt øyeblikk fant de ut at de skulle starte band.

Problemet var bare at ingen av dem noensinne hadde tatt i noen instrumenter, men de gikk allikevel på med krumme nakker, og før året var omme hadde de spilt et par konserter som faktisk funket. Året etter ga de ut det selvtitulerte debutalbumet, og ble strategisk nok buddies med gutta i The Black Lips. Som en del av Georgia, Atlanta-scena holdt de seg de første par årene i egen delstat, men etter tredjeskiva Larceny & Old Lace (2011) tok de steget over den store dammen, og ble med The Thermals til Europa som oppvarmere. Etter den runden sluttet Bebe i bandet, men istedenfor å legge opp eller hente inn ei ny dame på tangenter fortsatte de som en trio. Årets utgivelse er den andre med det oppsettet, og som på Suck My Shirt (2014) funker det utmerket.

De åpner ballet med den lystige og riffbaserte “Perfume”, en lett og fin garasjepopsak som får meg opp på beina i retning kjøleskapet for en øl. Og den trenger jeg, for punkrockeren “Dumb Baby” og den fjonge og hysteriske “Squeeki Tiki”, som bruker en sånn storirriterende klemmeleke som rytmeinstrument, gjør at jeg trenger øl #2 og 3, og som kjent blir det vanskelig uten den første ølen. 

Det virkelig fine med Nosebleed Weekend er at den er variert og skikkelig kul, fra melodiøse lekkerbiskener som “Excuse Me?”, til åpenbare pønkrocklåter som tittelsporet og “Make It Right”. I pønkinnpakning kan de minne om The Undertones, mens de i sine melodiøse øyeblikk, som på fin-fine “I Don’t Think So” og “Had Enough”, kan minne om The Parting Gifts.

Som om ikke det er nok driver de på med stilfulle og smått eksperimenterende låter som avslutningssporet “Copycat”, en låt med samme oppbygning som det Joy Division drev på med, og “Down Down”, skivas mest funky spor, som samtidig ikke er fryktelig langt unna å være skivas høydepunkt. 

At disse jentene har kommet langt på veien mot å bli et helstøpt band er det ingen tvil om. Et tiår har rett og slett gjort dem godt. 

5

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert