Vårt eget The National

Elias Jung – Waiting For the Flood (Great North Records)

For å ta det første først; Elias Jung er Stian Grønbech sitt alter ego. For de som ikke kjenner til Grønbech så er han altså en lofoting som har syslet med musikk siden barnsben av, og som helt tilbake i 2001 begynte å opptre som Elias Jung. Allerede i 2005 slapp Elias Jung sin selvtitulerte EP innspilt i Athletic Sound i Halden med Kai Andersen som produsent. Den gang hadde han god hjelp i studio av bassist Alf Martin Eriksen, trommis John Lupton, og vokalist Guro Kristin Gjøsdal. Siden ble bandet hans til The Resounding Rust, og det var som Elias Jung & The Resounding Rust at albumdebuten kom i 2007, dritstilige Interstate. Etterhvert har Grønbech blitt opptatt på andre hold, og vi har ikke blitt servert mer enn en og annen singel i løpet av det siste tiåret. Så, det er med stor spenning jeg har imøtesett dette etterlengtede oppfølgingsalbumet, et album som har latt vente på seg i ti lange år.

Stian har ikke ligget på latsiden i perioden Elias Jung har vært i hvilemodus. Han har studert ved NTNU, han har giftet seg med vokalist Guro, som nå har blitt fru Gjøsdal Grønbech og blitt “degradert” til korist samtidig som hun er eneste gjenlevende medlem av originalbesetningen, og han har ikke minst vært en viktig del av Tor Thomassens fabelaktige The Late Great, som den kule gitaristen han er. John Lupton er en del av The Late Great, men er altså ikke med Elias Jung på den videre ferden. Stian har dessuten flyttet på seg, til Volda i Møre og Romsdal. Vi snakker altså om en fysisk ferd som har gått fra Fygle utenfor Leiknes, via Tromsø og Trondheim, til nynorske Sunnmøre, en ferd som definitivt har vært med på å endre det musikalske uttrykke til Mr. Grønbech.

Singelen “Rocky Mountain” (2015), med b-siden “Suspicious Eyes”, bar bud om ei dreining fra americana og countryinspirert låtskriving, mot et mer indiepreget lydbilde tettpakket av tangenter og perkusjon, og da singelen “Deadweight” ble sluppet tidlig på nyåret var endringen fullkommen. Elias Jung var blitt voksen, i den forstand at resultatet var blitt voksenpop i et landskap de av oss som liker kule The National befinner seg. Nå kan voksenpop oppfattes som noe satt, dølle greier, og musikk for oss som er så gamle at vi har gitt opp å følge med på alskens “musikkmoter”, men det er overhode ikke dette jeg legger i sjangeren. For meg er det snakk om pop med de riktige referansene, musikk som uten et snev av tvil forteller meg at låtskriverne kjenner sin musikkhistorie, og musikk som får skallen min til å vri seg i en evig søken etter “hva faen er det dette minner meg om?”. Det har Grønbech lyktes med til gagns.

Med stor fare for å skrive en omtale mer fullpakket av referanser enn godt er; Waiting For the Flood minner meg om mye av den fine popmusikken som hører hjemme på gode spillelister som hentes fram når temperaturen passerer tjue grader, ølet blir lysere, og festivalene kommer tett som hagl. Det er med andre ord et helstøpt popalbum produsent Håkon Aaltvedt har endt opp med på CV’en sin, en CV som i tillegg til Elias Jung-debuten inneholder Ripples And Swells med post-rockbandet Tuna Laguna. Bandet består denne gang foruten Fru Grønbech på kor av trommis Ørjan Berre og bassist Fritz Flåmo Eidsvaag. Legg til at Aaltvedt i tillegg til å skru på knotter har bidratt med gitarer, perkusjon, synther, piano, bass og litt roping, samt at Stian selv synger, plystrer, blåser i munnspill, trykker på tangenter og spiller alle slags gitarer. Skiva er spilt inn, mikset og mastret i Marienborg Studio i Trondheim, samt at noen “sidespor” er festet til teip i Pipa Lydstudio/Greener i samme by. Det lekre coveret står Robin Jensen for. Alle låtene er skrevet av Stian Grønbech.

I know you’re gonna leave me
Someday
No need to be optimistic
Just say it right away
Say it now
Scream it out loud
Scream it out loud

Fra første stavstak blir det klart; musikken kan gjerne være smått lystig og dansbar pop, men under overflaten ulmer det. “Empty Kingdom” er pop noir på fineste vis, en låt om denne hersens kjærligheten som er så vanskelig, og som fører til tungsinn, depresjoner og det som verre er når den ender med krøll. Eller, det ender med et tomt kongedømme, ei trone som mangler ei dronning. Her er det lag på lag med gitarer og tangenter, låten er arrangert så storslagent at jeg føler for å gå rett i stram giv akt her jeg sitter, og nevnte The National blir en åpenbar referanse. Grønbech har en stemme som kan minne om behagelige Matt Berninger i nevnte band, samtidig som hans barytonrøst sender tankene i retning Stephin Merritt (The Magnetic Fields). Vi snakker med andre ord om en vokalist som kler merkelapper som “vakker” og “behagelig”.

Det blir mer søken etter den riktige dama, hun som glapp, i singelen “Deadweight”, med en hovedperson som er lei av å løpe etter kjærleiken. Tempoet er skrudd opp et par knepp, uten at det byr på vanskeligheter for Grønbech og hans stemme. Han crooner seg elegant gjennom låten, med et dødstight komp i ryggen som kan få det til å klø i enhver dansefot. Nå har låten vært tilgjengelig i Spotify i et par-tre måneder, og det er egentlig sjokkerende at den ikke er avspilt 1000 ganger ennå. Eller, det er bortimot skammelig. Her er det bare å kalle en spade for en spade. Sammen med “Eden In Chain” har Elias Jung et par killere som virkelig burde ha fått massiv spilletid på norske radiostasjoner. Jeg aner at Grønbech har hørt sine runder på Joy Division, og at Ian Curtis er en vokalist han setter pris på. Det kan aldri bli feil.

Nå er det ikke sånn å forstå at Elias Jung kun byr på dansbar pop. “The Dark Between” er en seig rakker gjennom versene, og oppbyggingen mot det mer lystige refrenget minner meg om det engelske The Editors gjorde på debuten sin The Dark Room. På “Rider From the North” korer kona nydelig, og resultatet blir en låt som er bortimot lystig. Gitarplukkingen til Stian er av det kule slaget, det samme kan sies om skarptrommen som henger igjen etter hvert eneste slag, og her får vi dessuten servert et arrangement som inneholder sakrale orgeltoner og et lite mannskor langt bak i lydbildet. En fortreffelig låt som fortjener å bli spilt halvt ihjel.

I know of a path
With the graveyard on the one hand
On the other goes the railroad line

Favorittlåten min etter et titalls gjennomlyttinger har blitt andresporet, “Where Time Has Frozen”. Låtens struktur og oppbygging minner meg om selveste Nick Cave sin måte å konstruere musikk. Tema er av det dramatiske slaget, og jeg innbiller meg at vi her snakker om det å gro fast et sted og ikke komme seg videre i livet. Interessante motsetninger presenteres, akkompagnert av mollstemte toner. Dette er låten jeg har savnet fra Sivert Høyem på de siste utgivelsene, og som sier meg at Elias Jung har et potensiale til å nå ut til mange her til lands. Og, hvorfor ikke i det store utland? Igjen er det lekker gitartraktering, og karene som står for kompet gjør en strålende jobb.

Vurdering: Elias Jung har vært på en interessant og spenstig musikalsk reise, og endt opp med å toppe debutskiven så det hyler etter. Stian Grønbech beviser en gang for alle at han er en låtskriver som har mye å komme med, en gitarist som briljerer uten å briske seg, og som har satt sammen et lag som virker å storkose seg sammen. Et par av låtene vil ikke feste seg, uten at de er svake, og er eneste grunn til at jeg ikke klasker til med en toppkarakter i comebacket med karaktersetting. Jeg lander allikevel på en klokkeklar 5’er, og anbefaler albumet på det varmeste til de av dere som ikke må ha et riff i bunn av enhver låt, og som setter pris på behagelig og stemningsfull pop.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert