Aaron Lee Tasjan - Silver Tears (New West Records)
Om jeg hadde vært gjest i egen spalte, Sju Kjappe, ville jeg på spørsmål om hvilken skive jeg ser mest fram til i 2016 ha svart Silver Tears. Uten tvil. Det er mange grunner til det, men hovedårsaken er selvsagt at jeg hadde mannens debutalbum, In the Blazes, på toppen av lista mi over årets album i 2015. At singlene som har blitt sluppet jevnt og trutt i år, tre i tallet, alle har holdt et eventyrlig nivå, har ikke gjort meg mindre forventningsfull.
Debutskiva traff meg rett i hjerterota, og det med tidvis banale og enkle tekster som mer pirret lattermusklene enn de gode musklene som en sjelden gang må i aksjon fordi klassikermateriale treffer meg. Tasjan var totalhekta på Guy Clark, og hadde kommet over skriverier der det ble påpekt at mannen alltid var stein som ei nepe av tjall og marihuana når han skrev låtene sine. Dette måtte han naturligvis forsøke selv, og selv i den tjukkeste hasjtåke tryllet herremannen ut de lekreste melodier, som "Lucinda's Room", "E.N.S.A.A.T." (som selvsagt er en forkortelse for East Nashville Song About a Train) og "Florida Man", tre av de mest spilte låtene her i kåken i 2015.
Father John Misty-bassist Eli Thomson har produsert dette albumet, som han gjorde med debuten, og sammen med ALT har de plukket ut musikere til et band som herjer deilig og heftig i studio. Det betyr naturlig nok at Thomson tar seg av bassen. Dritstilige David Vandervelde spiller gitar og lap steel, noe han gjør så utsøkt at ståpelsen koser seg gjennom hele albumet. Max Hart, en mye brukt studiomusiker på vestkysten, tar seg av tangenter, mens hamringen er jevnt fordelt mellom Frank Lenz og Dan Bailey. Charlie Peterson tar seg av instrumenter det blåses i. Albumet er spilt inn i flere studioer. Det mest kjente er nok New Monkey i LA, der Elliott Smith opererte da han jobbet med sitt siste album, From A Basement On The Hill.
Den første singelen fra albumet, "Little Movies", fortalte meg umiddelbart at vi denne gang kom til å få en annerledes ALT. Som to andre forferdelig dyktig artister som opererer i samme landskap, Daniel Romano og Sturgill Simpson, er han alt annet enn fastlåst i den tradisjonelle singer/songwriter-sjangeren, men elsker derimot å eksperimentere og teste ut grenser. Hans mentor, Kevin Kinney (Drivin N Cryin), var tidlig ute med stalltips til ALT om å ikke låse seg fast i en spesiell sjanger eller med et spesielt sound, fordi han hørte så uhorvelig mye talent i tassen. På "Little Movies" høres han ut som en delikat krysning av Big Star, Tom Petty og The Beatles. Og, hvor usannsynlig det enn måtte høres ut, så er det faensteike akkurat så tøft og så lekkert det låter. At han i tillegg kjører en stil som sender tankene i retning The Byrds og Gram Parsons gjør heller ikke noe. Fyren er coolere enn cool, og videoene hans er dritstilige. Verden trengte en ny, kosmisk kugutt; enter Aaron Lee Tasjan.
https://www.youtube.com/watch?v=zXJcFPs6Zsk
Det gikk så en solid måned før neste singel og video ble sluppet, og denne gangen sendes tankene i en annen himmelretning, der Roy Orbison, Harry Nilsson og Chris Isak befinner seg. "Memphis Rain" er låten som fort ble årets "Lucinda's Room", altså en av de vakreste og mest spilte låtene i 2016. Harmoniene er vakrere enn det meste, bandet er tandert og funky på samme tid, og ALT tar på seg den veneste stemmen han har i repertoaret. Sånn blir det tidløs musikk av, musikk som er skapt for å nytes på sene høstkvelder, varme sommerdager, iskalde vintermorgener og yre vårdager. Denne låten får jeg ikke nok av, og vekker til minne hvorfor jeg begynte å elske musikk i tiden rett etter at bleiene ble tatt av. At det er mulig å synge så vakkert om vær og vind, Memphis og en "motorcycle madman" er ei gåte i seg selv.
https://www.youtube.com/watch?v=9HdvZHL3zU8
Tidligere i måneden kom så den tredje og siste singelen, "Ready To Die", og en hellig treenighet av knakende flotte låter var et faktum. Her snakker vi om en langt mer rocka låt en de to foregående, en låt der ALT virkelig tar i og mener alvor. Et snev av rockabilly, fett fingerspill, et band som dundrer og buldrer inn midtveis, og mannen på sitt feteste. Som Townes var det, er Aaron en undervurdert gitarist, med en feeling som i mine ører er livsnødvendig når han skriver låter som han gjør. Dette er låten for de som liker Steve Earle i mannens yngre dager, eller Drive-By Truckers når Patterson Hood styrer showet. Referanse til Hank Williams trekker selvsagt opp.
https://www.youtube.com/watch?v=QyAsual5RL0
Hvordan er så resten av albumet? For det første, så må jeg bare si at jeg er djevelsk misunnelig på de heldige sjelene som kan følge ALT på utgivelsesdagen i Nashville. Med utgangspunkt i låten "12 Bar Blues" skal han spille på tolv mer eller mindre legendariske scener rundt om i byen, med og uten band, og skal altså farte rundt i en såkalt party-buss som vil være åpen for fans. Det høres ut som et festlig stunt, og artig nok så vil det aller meste være mulig å følge på Facebook, da konsertene (eller deler av dem) skal streames der. Låten som førte til idéen er en hysterisk morsom sak som kan minne litt om Townes "Talkin' Karate Blues", og handler om barene han kan drikke seg dritings og trives i. En kul liten melodi med kabaretpiano, 30-tallsblåsing, stilig kor, og en ALT som viser for hele verden hvilken eminent vokalist han er. Referanse til Bob Dylan trekker alltid opp, mens jeg fortsatt er i tenkeboksen når det kommer til Hootie & the Blowfish og Pink Floyd.
It’s a hard life
So people get ready
They’ll give you loose gravel
And call it rock steady
Silver Tears åpner på samme vis som forgjengeren, med en låt som mer enn røper at han liker sin "blås". Dopingen er en viktig del av livet hans, og som Willie Nelson vil han ikke leve uten. Men, "Hard Life" er mer enn bare en dop-kåt. Med en melodi som kan minne om noe Randy Newman eller Harry Nilsson kunne ha kommet opp med på 70-tallet, tar han for seg alle utfordringer som dukker opp i kjølvannet av å leve i USA anno 2016, når man er en person som egentlig mener at alt var så mye bedre før.
ALT har uttalt at han gikk inn i studio med en idé om at han var Tom Petty, og at han jobbet med Full Moon Fever. Akkurat dette aspektet med innspillingene er mer enn hørbart på en låt som "Dime". Jeg klarer liksom ikke helt å bli enig med meg selv når det kommer til denne låten. Hadde denne paradert rett inn på ei Traveling Wilburys-skive, eller er det hakket mer Tom Petty-schwung over den? En lett og lystig låt er det uansett, og er med på å sementere ALT som en av vår tids mest eklektiske musikere. Dette høres veldig tydelig om du hopper rett til "Refugee Blues", en småfunky bluesinfisert pop-perle som jeg kan høre for meg Neil Young synge i On The Beach-perioden sin. Sjekk ut Vandervelde sin svinlekre lille gitarsolo. Det er noe til solo! Lar du skiva spille videre så er plutselig referansene til nevnte Elliott Smith påtrengende. Her var det nok en blanding av ærefrykt for å tråkke inn i New Monkey Studios, og trang til å hylle herlige Smith, som lå i skallen til ALT da "Till The Town Goes Dark" ble født. Koringen er så lik det avdøde Elliott Smith drev på med at jeg får frysninger fra anklene opp til panna. At låten i tillegg handler om ei framtid som ikke har levd opp til forventningene er akkurat så absurd som jeg liker lyrikk, og når så favorittlinjene mine på albumet er å finne her, ja, da ender låten opp som en tidlig favoritt fra albumet. Hah!
All we got were TV's in our pockets
After being promised rocket ships and flying cars
Mens hans første album, In The Blazes, stort sett ble skrevet i hasj- og marihuanarus, oppstod idéen om Silver Tears mens han var tungt påvirket av syre. Under en konsert i Omaha ga en kar ham en serviett som han umiddelbart puttet i jakkelomma. Han tenkte ikke mer over det, men da han tilfeldigvis sjekket lommene et par dager senere kom han over servietten, og sirlig plassert inni den fant han noen tabletter som viste seg å være av sorten som får fart på de små grå, og samtidig sender dem i uante retninger. Der andre ville ha kastet greia i søpla endte han selvsagt opp med å porsjonere dem ut over noen dager, ble hyperaktiv og superkreativ, og skrev og spilte inn flere låter, bl.a. "Where The Road Begins And Ends". At låten er så vakker og tander som en låt kan bli sier meg at han endte opp på en god "tur", noe også den eventyrlige stemmebruken og det faktum at han namedropper selveste Herren gjør. Et finere punktum på et album vil du neppe høre i år.
I sing jokes
And call 'em songs
Nobody knows where they belong
I've come up short
For far too long
And what felt right
Now feels so wrong
Mer ærlig tekst enn det vi får presentert på "On Your Side" skal det godt gjøres å skrive. ALT forsøker ikke å framstille seg som noe annet enn en kar som sliter med sine demoner, ikke strekker til, og egentlig ikke kan så mye mer enn å skrive musikk og framføre den. I tillegg synes han ikke at det å være musiker er noe "big deal", og fyren er av typen som ville ha vært kronisk uenig om jeg fortalte ham at det er nettopp det musikken hans er, en "big deal" og mentalhygiene av beste sort. Jeg hører 90-tallets utgave av Steve Earle i melodien, og uhorvelige mengder Aaron Lee Tasjan i framføringen. ALT har i løpet av to album gått fra å være en fyr som trenger referanser for å bli beskrevet, til å bli en fyr som andre vil bli sammenlignet med.
"Success" er funky rock New Orleans-style, noe som understrekes av at pianoet får en aldri så liten hovedrolle. Dr. John eller Allen Toussaint comes to mind, sånn for å bekrefte at jeg er en referanse-junkie, og gitararbeidet minner meg ikke så rent lite om Stevie Ray Vaughan. En uptempo-låt som kler albumet perfekt. ALT er blodfan av The Replacements og Westerberg, og lytter du til gitarspillet og de sprø innfallene han har i rockabillylåten "Out Of My Mind", så skjønner man det. Sånn skal det faen steike gjøres!
Vurdering: Jeg tror faen-koke-meg at Aaron Lee Tasjan har lagd nok et album som kommer til å kreve sin plass helt oppe i toppen av lista mi når årets beste skiver skal sorteres. Cosmic cowboy, acid singer/songwriter, heavy country musician. Kjært barn har mange navn, og alle passer mannen. For en musiker! For et album! 10/10. Lett.
https://open.spotify.com/album/5XW6GnJ7rMcP0dAyyV3mmd