Æ - Endetidsbilda (Clearpass/Musikkoperatørene)

Saltdalingen Erling Ramskjell har i mange år jobbet iherdig som musiker, og med et tjuetalls utgivelser begynner han å bli en virkelig dreven kar i businessen. Han har jobbet under ulike band- og artistnavn, men har de siste årene blitt godt etablert som Æ. Æ er nå ute med nytt album, Endelivsbilda, og etter å ha omtalt singelen som ble sluppet tidligere i sommer, "Kanskje", er det ikke fritt for at vi i The Wilhelmsens har sett fram til denne dagen.

Nå var Erling så elskverdig at han sendte meg lydfilene for en solid måned siden, så jeg har fått god tid til å lytte til herligheten. Albumet har blitt variert og fint, med coverart av fineste merke. Muligens er det den brede demografiske spredningen på høykvalitetsskandinavene som bidrar med sine instrumenter som har ført til at de ti låtene tar oss med på en spennende vise- og popvandring, eller så kan det være inspirasjon som følge av at han tidligere i år flyttet fra Træna til Hammarøy. Inntrykket jeg sitter igjen med er at Æ var i storform mens han var i studio i Stockholm, der han spilte inn disse ti lekre låtene, med sine semi-morbide tema; bilder av liv som ender.

Albumet er produsert, mikset og mastret av Æ og Hallstein Sandvin, som også spiller bass. Med seg i studio har han dessuten hatt trommisen Anders Hernestam (Thåström, Winnerbäck, Sundström), gitaristen Ola Nyström (Weeping Willows, Sundström), Kåre Riibe Ramskjell på tangenter, og Kjell Jakobsen, som påstås å stå for estetikk. I tillegg til en drøss andre som hverken er namedroppa (f.eks. selveste Stefan Sundström) eller har blitt kreditert spesifikke instrumenter i presseskrivet. Men, jeg aner at noen av disse er damer som korer, og ei av dem er så definitivt Ingeborg Oktober.

Dagen blir te natt
Natta blir te dag
Gang på gang på gang på gang
Som tunge hjerteslag

Åpningssporet "Teppefall" er et greit bilde på hva som er i vente. Når teppet går ned er det slutt, som regel, om vi ikke klarer å applaudere såpass at det går opp igjen for et siste nummer. Uansett så skjønner vi at det nærmer seg slutten, og etterhvert aner vi at det er en passe filosofisk forteller som serverer oss de poetiske linjene. Han har sett det meste, men gjort lite, og kan virkelig bitterhet, samt noen visdomsord. Fine vendinger som at det stormer rundt de fleste, og at roen ikke senker seg før man ligger under torva, forteller oss at livet går sin gang, og at det ikke består av så veldig mye mer enn en ferd mot teppefall. Melodien er av slaget som sier rytmisk visepop, med lette anslag på gitarer, fint fingerspill, og jazzvisper på trommeskinnene. Æ synger nærmest hviskende, og er akkurat så tander som kreves for å få fram budskapet. Lekker koring pynter fryktelig opp etter versene, og etterhvert følger vakre kvinnestemmer Æ gjennom versene.

Så speedes tempo opp med "Minefeltsdanser". Et småmonotont riff fra Nyströms elgitar, jazzvisper som er byttet ut til fordel for trommestikker, og en sløy og dyp bassgang sier oss at fotoalbumet består av dystre og mørke bilder óg. Samtidig er Ramskjells uttrykk mørkere, med et lavere stemmeleie som nærmest messer ut budskapet. En fyr som føler seg avkledd selv med rustning, møter ei dame som er en minefeltsdanser, noe jeg innbiller meg er ei som har lært seg å manøvrere mellom katastrofer, men som alltid lander på beina. Et spesielt par, tenker jeg vi sier, og en fet låt er dette så definitivt.

Første gang jeg hørte "Gammelt Regn" falt jeg pladask for låten, og jeg blir fortsatt passe ør når jeg hører den. Hovedårsaken til det er at jeg øyeblikkelig tenkte, faen, her er pinadø Æ en norsk Kurt Wagner. Lambchop på norsk, kan det være noe? Ja, visst faen kan det det. Nydelige toner fra et keyboard, smakfullt i bakgrunnen, stilfult klokkespill, og en Nyström som beviser at han er så fullpakket av feeling at det halve hadde vært nok til å overbevise. En deilig, deilig melodi som lett kunne vært på f.eks. How I Quit Smoking, og da kan jeg allerede konstatere at Æ er en låtskriver av rang. Det slår meg at saltdalsdialekten er jævlig kul når den synges, og her synger han om å være sterk i jobben med å vinne dama han higer etter. Det er som kjent en formidabel jobb.

"Svart Kvitt Svart" er albumets hardeste øyeblikk. Bandet kjører på med en låt som sender tankene til 90-tallet, til Subpop og bandene som herjet i spesielt Seattle. Tidvis minner Æ om Mark Lanegan, melodien er i et slags skjæringspunkt mellom Screaming Trees og Jane's Addiction. Som om ikke det er nok, så tenker jeg innimellom at Erling må ha hørt sine doser Iggy Pop. Med andre ord, her snakker vi om en killer av en låt som vil dukke opp på mine spillelister jevnt og trutt.

Broder nu søng vi din ære
Broder nu drekk de din skål
Broder nu prisa de din store sjel
Og alt du noen gang har gjort

Det roes kraftig ned med "Broder", som åpner med et tramp på stortromma, men her er jazzstikkene hentet fram. Nyström spiller en passe stakato melodi, mens det er mer følelse enn tempo i basslinjene. En alvorstynget låt om en broder som har forlatt oss, en kar som helt klart har hatt ei tøff tid blant oss, og jeg aner at han ikke ble anerkjent og satt pris på mens han var i live. Æ synger som en helt her, med en innlevelse som er suveren. Av en eller annen grunn ender "Brother, My Cup Is Empty" opp i skallen min, kongelåten fra min favorittskive av Nick Cave, Henry's Dream. Nå er det riktignok ikke samme hesblesende tempo i Æ sin låt, men stemningen er mye av det samme.

Det som ville ha vært åpningssporet på B-siden på albumet om den ble gitt ut på vinyl, "Kverna", er en uptempo-låt som atter en gang beviser at bandet bestående av høykvalitetsskandinaver er i sitt ess når de får kjøre litt på. Bassist og produsent Sandvin komper som om han er Paul Simonon eller Peter Hook, en følelse jeg får fordi melodien er i post-punk-gata. Tung hamring av Hernestam, briljering av Nyström, og semi-teatralsk synging av Æ forsikrer meg om at Ramskjell har hatt hodet i UK på begynnelsen av 80-tallet når inspirasjonen kom sigende. En dritstilig låt, tenker jeg vi sier.

"Kanskje" har jeg omtalt her tidligere, i og med at dette var singelen som ble sluppet tidligere i år. Men, en god ting kan ikke nevnes for ofte, og denne lekre duetten med Ingeborg Oktober har virkelig fortjent all spilletiden den har fått på norske radiostasjoner. Lekker country spilt av dyktige musiker. "Byrde" er skivas defintivt mest funky øyeblikk. Kompet smyger seg avgårde, og bass og trommer sender klokkeklare signaler ned i mellomgulvet som sier at her er det bare å begynne å røre på seg. Og, Nyström slutter ikke å imponere. Et fett riff som kunne funket i både reggae og jazz gjør seg utmerket i denne glade poplåten. Eller, glad er vel å ta i, i og med at låten handler om altfor mye ingenting, noe som ikke kan være bra i det lange løp. Lekre orgelakkorder og generell stilig tangentføring skaper ekstra liv i melodien, og låten føyer seg i det hele tatt nydelig inn i Æ sin plan om å skape et album som lever sitt eget liv for den enkelte lytter. Endetidsbildene skaper så visst bilder i mitt hode, selv om de nødvendigvis ikke er samkjørte med Ramskjells opprinnelige idé. Det at låtene skaper en positiv feeling i skrotten, med tema som roper ut "Mørkemann!" sier meg at vi har å gjøre med en artist mange, mange flere burde sjekke ut.

Alt det e trudd var gull
Var visst grus
Med glasskår i
Men det skint like sterkt
Og va mitt
Va alt e kjent, va alt e så, alt e trudd e trengt

"Nettopp Begynt" er albumets andre duett, denne gangen med søstra Bjørg Riibe Ramskjell, og dæven de stemmene står godt til hverandre. En nydelig balladeaktig melodi med feit perkusjon, en cello, dype basstoner, og litt gitarkrydder for å støtte opp under meldingene som inntil videre handler om et par som tar til takke med lite, og som mellom linjene antyder at de muligens skulle ha strekt seg etter noe mer. Jeg sier inntil videre fordi Ramskjell er en underfundig poet, en ordsmed som har en dybde i tekstene sine som jeg virkelig lar meg imponere av. Det er svært sannsynlig at jeg kommer til å skjønne mer av innholdet med årene, og at mitt førsteinntrykk er mye babbel. Sånn er det med kunstnere som Ramskjell, og noe jeg har lært av å være blodfan av Tom Waits i årevis. Hans tekster lever sitt eget liv, og mine første tolkninger, det jeg følte tidligere i møte med Waits sine tekster, har endret seg mange ganger. Imponert som jeg er plasserer jeg Æ i samme sfære som Mesteren selv. 

Albumet avsluttes med "Endetid", en poppa marsj med lekre melodilinjer og dødsstødig komp. Spennende nok så har Æ hyret inn onkelungene sine, som halvveis hyler ut refrengene på kult vis. Alle veier visstnok til endetid, et faktum det ikke er mulig å finne motargumenter til, men jeg sitter ikke akkurat igjen med en følelse av at Æ og gjengen er dommedagsprofeter som med Endetidsbilda ønsker å skremme oss til å parkere bilen, begynne å spise økologiske grønnsaker eller kaste alle elektroniske duppedingser. Men, det er ikke til å komme vekk fra at alt liv tar slutt, planeten vår kun kan oppnå en viss alder, og at vi i løpet av livet kommer til å være vitner til at ting tar slutt. Hva vi gjør med egne liv, valg vi tar, og hvordan vår tilværelse iscenesettes er opp til oss, og skulle jeg ende opp med et filosofisk kvarter i en hektisk hverdag så vet jeg at Endetidsbilda er et fint album å trekke fram.

I ei uke der det har kommet ut glimrende utgivelser på rekke og rad, med blant annet helter som Nick Cave og Wovenhand, har jeg ikke klart å legge vekk Æ sitt album. Det er en alvorlig sterk indikasjon på hvor bra albumet er, og jeg er i dag veldig fornøyd med at jeg valgte å bruke tid på å sette meg inn i skiva. Det har jeg fått mange fine musikalske opplevelser av. Endetidsbilda anbefales virkelig på det varmeste.

Vurdering: 9.0/10

https://open.spotify.com/album/5FKTB78Lmqv5W1dkgiPAQN