Black Moon Circle - Sea of Clouds (Crispin Glover Records)

Det har blitt mange nye bekjentskaper den siste tiden, og et av disse er Black Moon Circle (for et deilig bandnavn). Da jeg slengte på deres siste EP, Sea of Clouds her forleden, fikk jeg den derre herrlige følelsen av å atter finne et band som appellerer sterkt til meg. Og den følelsen er en av de jeg liker aller best rundt det å være passe gal etter rock og musikk generelt.
Denne formen for rock er sikkert for spesielt interesserte. Vi snakker hverken om dansbar eller såkalt radiovennlig musikk her. Her er det støy og vreng i alle former som regjerer. Her tyter energien ut av alle åpninger, og sprenger seg så ut der det er stengt. Jeg påstår ikke at dette er medisin mot forstoppelse, men jeg hevder at dette er balsam for en sjel som har blitt strøket for mye medhårs i all for lang tid. Sea of Clouds tufser opp pelsen og slipper ut de små djevlene som har gjemt seg der inne alt for lenge. Lufter den gamle bikkja, så å si.

Det Trondheims relaterte bandet Black Moon Circle passer meg perfekt denne morgenen etter en tur ute under sola. Det er godt å komme hjem og sette seg i kjelleren for å høre på måneformørkelser og andre fenomener som f.eks denne gjengen.
Og gjengen, den består av:

Per Andreas Gulbrandsen - trommer og perkusjon
Vemund Engan - gitar og vokal
Øyvin Engan - bass og vokal

Denne trioen er drivende dyrisk, frisk, mørk, dyster og befriende, på en og samme tid. Det vil si at det de skaper av lyder og bilder representerer det meste både øyne og ører kan fange opp der ute i omgivelsene. Óg resten av sansene vi har fått servert fra Gud vet hvor. Både i den store byen, den lille landsbyen, og langt faen ute i villmarka. Jeg snakker selvsagt for meg selv her, noe annet skulle tatt seg ut.

De fire låtene som er å finne på denne EP-en er alle helt nødvendige for at helheten skal ende opp som nettopp en helhet. "A Lunar Rocket" og "The Magnificent Dude" på A-siden er storslått spacerockstøy, uten at ordet støy hører hjemme i den kategorien vi først og fremst forbinder ordet med. Dette er konstruktiv og retningstyrt støy som vil ta deg til steder du kanskje ikke har vært før, og det helt uten kjemiske hjelpemidler. Det samme gjelder også for B-siden som holder låtene "Moondog" og "Warp Speed". B-siden er kanskje en liten smule seigere og kanskje også en tanke mer utsvevende (for å bruke et kongelig uttrykk). Men kanskje ikke. Det er fett, uansett. Det er det det er.

Sea of Clouds er bandets fjerde utgivelse. Den ble sluppet 15. april, på vinyl, og 1. april, digitalt. Jeg sitter her med den analoge utgaven, den praktfulle grammofonplate-utgaven. Når nåla graver seg ned i disse rillene, er det som om det er ringene rundt Saturn jeg spiller av. Jeg innbiller meg at det ville hørt ut sånn cirka sånn som dette da - om tonearmen min hadde vært lang nok. Eller kanske er det de sorte usynlige sirklene rundt månen som spilles av når jeg slipper stiften ned på Sea of Clouds. Dette vites ikke. Hvem er det som vet disse tingene?

Dette er uansett en reise jeg anbefaler alle som et utrustet med egne ører. Dette er den billigste (den kan være krevende om du bare lytter til radio ellers, men da leser du nok ikke dette) turen ut i rommet. Og for alt jeg vet, også den beste. Jeg mener... Den tunge bassen. Den tunge grove deilige bassen. De heftige, tunge og Bonhamske trommene. Og Gitaren som hele tiden er som stikkflammene etter et romfartøy i fri utfoldelse. Gitaren er dog ikke bare som stikkflammer å regne. Den fungerer også som en slags sonisk sjelevreng som hele tiden tar hensyn til og fremelsker det som ellers renskes bort og blir kalt for støy eller groms (i alle fall ofte). Hver eneste streng har en historie å fortelle her inne, eller skal vi si; der ute. En utilsminket og djevelsk interessant historie som aldri tar slutt fortelles på et utstudert og kraftfullt rockespråk.
Så er det sangen. Den klagende, messende, lengtende, tøffe og svevende rockestemmen. Den er helt jævla perfekt i denne kakofonien av deilig, seig og meget næringsrik rock. Alle effektene som brukes her, og det er mange (gitar, bass og analog synth er fullpakket av delay og ekko f.eks), er som drivstoff å regne. Og da snakker jeg selvsagt om rakettbensin. Cirka 666 oktan. Og det beste av alt: Dette er spilt inn live i løpet av én dag i Nautilus Studio, 12. juni, 2015. Det er selvsagt Crispin Glover Records som er ansvarlig for denne helt ultrakule utgivelsen.

[embed]https://open.spotify.com/album/6TUm60uUXp40WGBPQjaofG[/embed]