Blood On Wheels - II/It's All A Lie (Crispin Glover Records)
Albumet jeg har endt opp med å spille mest i denne perioden er distribuert av Stickman Records, gitt ut, og sendt hit til skogs av Crispin Glover Records. Den blodrøde skiva med det dødsgule omslaget rommer musikken til et av de tøffeste bandene jeg har hørt på ganske lenge. Det er mange slike. Altså band som er de tøffeste jeg har hørt på lenge. Men jeg har funnet noe spesielt i den klassiske rocken som utgjør It's All a Lie. Og om du spør meg hva det er, så må jeg ta deg med tilbake til tiden da jeg som purung fole satt der på gutterommet foran en tilsynelatende kjip kassettspiller og oppdaget hva rock'n'roll egentlig går ut på. Hva god musikk er verdt. Det er mulig jeg vet dette bedre nå, men det som gikk opp for meg i hine gamle dager da jeg var fersk, ubehøvla, uskyldig og lys i luggen, var at rock'n'roll er frihet. Frihet, flukt, tilstedeværelse og energi. Energi til å gjøre eller tenke hva faen du vil. Drite i hva mor og far forteller deg, og bare la den herlige, hellige djevelskapen ta tak i deg, som Jesus antagelig tar tak i de som plutselig ser lyset. For tilbake da jeg trodde verden bestod av voksne folk som spiser middag og ser på TV, barn som går på skole og spiser sin matpakke, og lærere som som så uhørt lite troverdige ut, forstod jeg gjennom rocken at alt dette bare var den helt nødvendige, og kjedelige delen av det store bildet. Av tilværelsen og dens uutholdelige letthet. Jeg oppdaget at rock'n'roll hadde magien som skal til for å kjenne på alt som kan og bør foregå på denne kula vi er satt på. De skumle jentene (som etterhvert også for en stakket stund ble altoppslukende), de tøffe gutta, de drivende gitarene, de tunge trommene, de vakre melodiene, og den oppkjeftige naturen som er rockens sanne ansikt. Jeg kjente at jeg ville være en del av dette, og at jeg foran den lille kassettspilleren også var i ferd med å bli det. Både jeg og min bror. Og jeg hadde rett. Følelser lyger ikke. Følelser lyger ikke, og for noen uker siden var det altså et rockealbum kalt, It's All a Lie, som skulle ta meg med tilbake til begynnelsen.
Det passer jævla fint. For rock er selvmotsigelser og fiksjon, djevelsk frihet og tydelig identitet. Kris sa det best når han beskrev Johnny Cash i The Pilgrim - Chapter 33:
He's a poet, and he's a picker, he's a prophet, and he's a pusher - He's a pilgrim and a preacher, and a problem when he's stoned
He's a walkin' contradiction, partly truth and partly fiction - Takin' every wrong direction on his lonely way back home
Dette beskriver selvsagt Johnny jævla godt, men det beskriver også rock'n'roll helt perfekt i min verden. Rock er poesi, pirk og profeti. Den vandrer og messer høyt og tydelig når den er skikkelig dritings. Rock er motsigelser og fantasi som ofte ender opp alene på en omvei hjem. Og hjem er Elvis sine bevegelser, hans omtalte hofter. Rock er Cash's togende rytmer og myndige røst. Rock er ulene til de gamle deltabluessangerne, det er ensomheten til Hank Williams, melodiene til Lennon/McCartney, Johnny Ramones gitar, hardrockens første riff, og de lange skyggene til Phil Lynott og Howlin' Wolf. Rock er døren ut i universet for den lille gutten på gutterommet, og rock er veien tilbake dit. Tilbake etter tusen fester, like mange brudd, og uendelig mange knuste hjerter. Tilbake etter både frelse og nød. Rock er alt dette.
Om du ikke skjønner hva jeg babler om nå som jeg "bare" skal omtale et band's sist åndsverk, så skal jeg prøve å forklare dette veldig enkelt.
Det kom altså et gult og rødt album hit og banket på døra. I seg hadde det kreftene som skulle til for å sende meg rett tilbake til begynnelsen. Der all min manndom tok sin først gnist, og til starten på det som gjorde bevisstheten min bevisst. Bevisst på meg selv og de som ikke skjønte en dritt. Musikken jeg fant tok meg dit hvor vuggen, der min personlige oppfatning av rock, oppstod. For dette har skjedd gjennom disse ukene.
Jeg har kjent på urkreftene i rocken nok en gang. Det er kanskje tilfeldig at det skulle bli nettopp dette albumet som atter tok meg med, og det er selvfølgelig helt riktig. Tilfeldig kjærlighet er veien når vi snakker om musikk. Ha-ha, det bruser i blodet og hjulene spinner fort. Vroooom!!!
Så var det selve albumet da. Blood on Wheels -II/It's All a Lie. Det skal ikke mer enn 2 sekunder til for at jeg havner der. Dit hvor jeg nettopp har beskrevet. Til min destinasjon. Ved begynnelsen. The Beatles, Thin Lizzy, Van Halen, Ramones... Den første musikken i mitt liv. It's All a Lie inneholder ingenting som minner eksakt på noen av disse som jeg nevner. Men albumet omfavner uten tvil alt dette. Dette er ikke blodfersk rock rett fra slakteriet, den har hengt i kjelleren min akkurat lenge nok til å fremstå perfekt. Smaken, lukta, konsistensen og fargen. Alt er modnet i mitt hjerte og mitt sinn. I mitt nye gutterom. En mann på 50 trenger et sånt. Denne skiva ble sluppet 4. mars, og er nå klar for en liten omtale. Jeg kan føle det langt ned i rocketøflene, selv om de står parkert et helt annet sted i huset.
La meg få starte med gutta i bandet... Altså: Frank Reppen - Sang og perkusjon, Anders Rosenvinge - gitar (tøff gitar), Lars Espen Reitan - gitar (tøff gitar), Trond Frønes - bass (BASS), og Tom Kenneth Alte - trommer, fremstår for meg som den perfekte konstellasjonen eller oppsetningen på et rockeband. De spiller den reneste, helt jævla kline (as in clean) skitne rocken jeg har hørt på en stund, og de er til tider seige som siiiiruuup. De klistrer seg fast på rockesjelen, eller ånden, som harpiks fra det saftigste treet i skogen, og de er bredbente som Phil Lynott når han kom helt frem på scenekanten. Frank har den tøffeste norske rockestemmen jeg har hørt til nå, og da tar jeg med min favoritt, Trond Andeassen fra Ricochets. Hans stemme trenger bare lengere og lengere inn, ikke ulikt opplevelsene jeg hadde med Freddie Mercury da jeg skaffet min første Queen-kassett - Live Killers i 1979. Frank Reppen er min nye favoritt rockevokalist.
Gitarveggene til Anders og Lars Espen, er som de skal være i dette landskapet. De er montert på hjul, og kan flyttes dit hvor de gjør størst nytte i den respektive låtens øyeblikk. De kan også jordes grundig langt ned i grunnen. Apropos grunn. Trond er bunnen der gromset ligger. Der alt liv oppstår. Langt der nede hvor micro organismene tar sin form og til slutt kommer opp som ville dyr. Tom Kenneth er fremdriften som også vil ta deg tilbake i revers om du har lært deg trikset å rygge fort som faen.
Blood on Wheels etterlater blod i sporet. Blod i sporene etter de store hjulene som ustoppelig driver de frem. Eller tilbake. For meg ble det mest tilbake. Men også frem. Frem dit jeg vil at rocken skal befinne seg også når den neste fjollete musikktrenden har lagt seg i dens støv, og i dens enorme skygger. For da rocken kom, kom den for å bli. Akkurat som Mulla Krekar gjorde det. Akkurat som whisky, øl, kaffe og biff.Akkurat som hat og kjærlighet, det onde og det gode.
[embed]https://youtu.be/EwvXtJ1mZQE[/embed]
Albumet er fullpakka ev øyeblikkelige klassikere. Her hjemme har de allerede rukket å bli det jaffal. Åpningen, "Lie to You", med sitt sug og sitt seige deilige driv, har et perkusjonsmønster jeg bare falt 100% pladask for med det samme jeg hørte det. Franks stemme er både rå og definert. Den er uttryksfull og messende. Jeg tror denne mannen øyeblikkelig. Når "I'm Your Man" overtar, blir det nesten ennå tøffere, og det gjelder også videre inn i "Eager to Please" som ble sluppet som digital singel allerede i oktober i fjor. "Me and You", og "Fire & Barbed Wire" avslutter side 1 perfekt, og på side 2 åpner "Lost Soul City" albumet atter en gang med drivende, seig og udødelig energi. Dette er LP-ens magi.
Jeg tror et øyeblikk jeg hører ZZ-Topp når "Anyone Else" tar form, men det er jo ikke det jeg hører. For før jeg vet ordet av det kunne det likegodt vært Nicke Andersson, eller hvem faen som helst det har noen hensikt å nevne i denne sammenhengen. Disse tingene kan egentlig sies om alle låtene. For det er en gjennomgående teft for vidunderlig riffing og herlig melodiføring som aldri nærmer seg disse rockerefrengene som har en lei tendens til å minne mer om idiotiske fotballsanger. "Morning Song", som er tredjelåta på side 2, er spretten og frisk på en jævla dirty cool måte, og Trond kan til tider høres ut som mannen vi alle savner, men som heller aldri vil forlate oss. Ja, jeg mener selvsagt Lemmy. The morherfucking son of a bitch.
"Golden Ticket" er en gylden billett tilbake til gutterommet, selv om det nesten høres ut som det er Chris Robinson som synger, og Black Crows på stereoider som spiller. Sistelåta "Hell for Your Money" ER Motörhead til tider. Helt der, men med et Kiss-refreng tøffere en noe Kiss-refreng.
Herre Jesus, mann. Eller herre mann, Jesus. Til å være et "klassisk" rock-album, er It's All a Lie temmelig lite klassisk, om jeg skal få være så freidig å si det. For det ligger i detaljene det som gjør denne utgivelsen til noe mer. Noe smått udefinerbart vidunderlig. Det hadde ikke vært nødvendig med noe mer for å nå langt med dette her i huset, men FAEN som det hjelper.
Norsk rock står stødigere, mer bredbeint og temmelig mye bedre enn noensinne. Vi har sagt det før herpå, og det kommer jo rett og slett av at det er sant. Helt sant.
Så. La meg bare oppsummere litt her helt til slutt. Det finnes en grunn til at jeg ender opp med å trille en sekser her. Grunnen er; ren kjærlighet.
Kjøp dette albumet, eller gi faen. Det er ditt valg.
[embed]https://open.spotify.com/album/4jfxa5xVyy53uTlEy3O009[/embed]