Carsten "Cesh" Holt - Mundania Street (Normann Records)
I 2014 slapp Carsten Holt med venner det kruttsterke albumet Break Down Free under navnet Cèsh, et album som er elsket på Senja og i Trysil. Faktisk liker jeg og brodern denne musikeren så godt at vi begge var mer enn hypp på å omtale den nye skiva vi nå sitter med i fanget, og det brygget opp til en slags mini-krig. Men, jeg trakk det lengste strået, og har siden midten av juli spilt Mundania Street knallhardt i bilen. Jeg fikk et eksemplar av cd'en da, og siden jeg kun er rigget for vinyl og streaming i heimen så ble det sånn. Når det er sagt så er det fryktelig trivelig å spille musikk i bilen, og opplevelsen av musikk blir både sterk og fin på landeveien. Og, med de avstandene vi snakker om her oppe så er det ikke fritt for at det blir mange runder på hvert album på strekningen Torsken - Tromsø. Jeg og kona mi rakk f.eks. seks runder av dagens album da vi kjørte til Buktafestivalen for et par uker siden, og jeg har spilt fire-fem låter hver eneste gang jeg må over til Gryllefjord i et ærend.
1968-modellen Holt er på ingen måte en novise i norsk rock'n'roll, selv om Mundania Street "bare" er hans andre album. Før han gikk solo spilte han i en hel bråte band lokalisert i Grenlandsområdet, noe du kan lese om i helgas Sju Kjappe, der han svarer fryktelig godt for seg om alt fra favorittmusikk til artister han har spilt i band sammen med, som Paal Flaata, Sten E. Moe, Kim Wild, Stephen Ackles og mange, mange flere. Han har stort sett alltid holdt på med saker som har krevd en gitar eller en bass i nevene, og låter har kommet ut av hans hode på løpende bånd. Det som skiller ham fra brorparten av låtskrivere her til lands, er at Holt har en alldeles nydelig meloditeft, og ikke minst at uttrykket hans er noe han er absolutt alene om. Energi, skakk og intens vokal, og Kid Fuckings Andersen på gitar. Den mannen er bare så sjukt, sjukt dyktig at han alene er med å løfte låtene det lille ekstra som tar ei Cesh-skive fra å være glimrende til å bli helt absurd strøken. I tillegg til gitar spiller han bass, piano, orgel, synth og lap steel. Carsten tar seg av all sang, gitar og mandolin.
Skiva ble spilt inn hos nettopp Kid Andersen i hans Greaseland Studios i San Diego, California, i tidsrommet 10.-20.november i fjor. Andersen er produsent óg på skiva, en jobb han forøvrig har hatt for en rekke amerikanske blues- og rootsmusikere. Jason Hansen trommer på alle låtene, en jobb han gjorde til meget pluss og vel så det på Break Down Free, og er en trommis som er brukt en del i studioarbeid i Greaseland. Mannen er så fullstappet av feeling at det halve hadde vært nok. Lisa Leuschner Andersen korer flott som fy sammen med Courtney Knott og Robby Yamilov. Robby er en ung læregutt hos Kid som sugde til seg alt han kunne, fikset mat og kaffe, kjørte dem rundt i California, og shaket tambourine for harde livet. Nytt av året er det at Holt har fått med seg en kar som styrer med strykere, Don Dally, og ikke minst tre karer utstyrt med blåsere. Ken Moran (sax), Manny Angel (trompet) og Farris Jarrah (trombone) gjør underverker med et par av låtene, og er med på å skape en fest av typen "her er det bare å bite seg fast i taklampa". Kid har brukt disse karene i studio en rekke ganger, og visste at de ville funke. Og, selvsagt har det blitt plass til Kim Wild på tambourine på låten "Rare Monk Shot Me Down". Kim har dessuten skrevet en god del av tekstene på skiva, noen alene og noen sammen med Carsten.
Albumet ble døpt og fikk sitt navn etter det engelske ordet "mundane" (dagligdags), og handler i stor grad om det å komme seg vekk fra det dagligdagse, rutinemessige og etterhvert enerverende livet de fleste av oss lever. Dette kan dessuten ses i sammenheng med en vei Holt oppdaget under ei av sine gatevandringer i London, ei gate som het Mundania Road. Gata ligger i Sør-London, ikke langt unna Forrest Hill, og kan i dag skryte på seg å ha vært med på å påvirke platetittelen på Carsten Holts spillernye skive.
Så, lever Mundania Street opp til forventningene mine? Har det vært verdt å glede seg som en småtufsete gladkristen som venter på Jesus i månedsvis? Klarer Carsten Holt å levere låter så sterke som på debuten? Ja, for faen! Og vel så det..
Here we go again losing the frame
Life comes walking down wrong lane
Champagne and wine has ruined my mind
And that was another year in vainIt`s a good good bye to a good good life
It`s a good good night to the good dreams we had
And we gonna watch it all come down
Det er rett på sak her. Vi skjønner at saker og ting ikke er helt harmonisk under overflaten, og at endring er greia. Vår mann skjønner at dette nye ikke nødvendigvis kommer til å bli bedre, hva enn det måtte bety, men forandring må til. Denne utblåsningen er altså tonesatt på et vis Matthew Sweet ville vært storfornøyd med. Dette er powerpop på eksakt det viset jeg elsker min støyete pop. Et knallfett riff, bassisering som gjør at jeg setter meg godt til rette og bare nyter herligheten, og så denne herlige og semi-skakke stemmen til Holt. Han er født til å synge låter som dette. At de har funnet ut at "A Good Life" måtte ha blåsere og et taktfast piano for å pynte den opp er jeg ufattelig glad for. Så glad at låten gjør meg glad hver bidige gang jeg spiller den. Det er mye bra på blåresept, men denne gladsaken på full geiping er virkelig balsam for sjela, og trumfer det meste en lege kan komme opp med.
Andresporet er "Deaf, Dumb And Blind", knallerten som ble sluppet på en promo-ep tidligere i år, og som virkelig har fått kjørt seg her i heimen. En omtale av låten har det óg blitt her hos The Wilhelmsens. Låten har absolutt ikke fått svekket sin posisjon som en av låtene som bare skal være med på mine sommerlister i framtiden. Tvert imot, gladpop som dette, der jeg gjenkjenner elementer fra musikken til Elvis Costello og Paul Westerberg, er av typen som fester seg i musikkminnet mitt til evig tid. Låten er en gammel Neperud-låt, spilt inn av dem for lenge siden, men etter at den ble pimpet opp med et snaisent mellomparti så falt den såpass på plass at den bare måtte spilles inn på nytt til dette albumet.
Organized people are happy together
Organized people with their dull boring lives
Organized people are such good people
But organized people don`t you organize me
I said organized people don`t you organize me
Teksten til "Organized People" er skrevet sammen med Kim Wild, og levner ingen tvil; kjedelige, organiserte og ordnede liv er ikke noe for dem. Ihvertfall på papiret. Lykkelig er lik kjedelig, og det vil de ikke vite av. Den Kinks-inspirerte melodien sitter som et skudd etter noen runder, og om du ikke koser deg med finger-picking, deilig orgel, intens vokal framstilling, og småfunky komp, så er det kjipt for deg. Jeg koser meg gløgg ihjel, og setter spesielt pris på "Hey, hey, hey!"-koringen, som er en hel kunst å få til å låte kult. Det lykkes virkelig Carsten og Kid med, pynter det hele med en orgelsolo av det sjeldent kule slaget, og en bridge som har lånt av melodilinja til Genesis sin "That's All" (!!). Når selv det funker som Fanden så er det nesten så Holt ikke kan tråkke feil.
"Six Churches" er nok en låt der Holt har samarbeidet med Kim Wild om teksten, og nok en låt som trigger powerpop-genet mitt. Elvis Costello møter Matthew Sweet tenker jeg i mitt stille sinn, og konstaterer at vår mann holder på å sprekke av A4-livet når han vræler ut "All this useless violence comin' up from inside!". "Useless Violence" var arbeidstittelen, og er jo utover det ganske så.. meningsløst. Vold, altså. Før vinylen skal vendes roes det ned med en halvskeiv The Byrds-aktig låt, en låt som kan sende tankene i retning rolig Nazareth på tidlig 70-tall- Holt tar på seg Bowie-stemmen i bridgen, og akkurat denne uventede dreiningen i låtene hans er noe av det jeg setter mest pris på. "Pills And Pension" var den låten jeg brukte mest tid på å forstå, men etter noen gode referanser fra en kompis som skjønner seg på akkurat denne typen låter, så satt den som et skudd. At bandet kan spille honky-country er det ihvertfall ikke mye tvil om.
Når stiften overfører rillene til forsterkeren, og den sender lyden videre til høyttalerne, etter at side B er klargjort, skjønner jeg øyeblikkelig at Carsten "Cèsh" Holt seriøst har lagd et mesterverk. Tittelsporet var med på den promo-ep'en jeg nevnte tidligere, så låten var kjent for meg. Men, dette er så sprelskt, så fullpakket av soul, så dritstilig som kun de mest funky soulheltene får det, og så jævlig stappa med innlevelse og finspill, at jeg sånn bortimot spinner her jeg sitter. Låten er elsket av Finn Bjelke, og han og Yan Friis bruker å lure den inn i Herreavdelingen på NRK. Det som er litt skamfullt for norske radiostasjoner er at ikke flere gjør som dem. Låten fortjener et mye større publikum enn den sannsynligvis får, fordi folk flest ikke sjekker ut en pytteliten brøkdel av det som rører seg i Rock-Norge. Cesh sjekket ut Al Green-arrangementer mens han spilte inn albumet, noe som høres godt når Ken, Manny og Farris blåser i vei, og jeg tenker i mitt stille sinn at låten dessuten er et aldri så lite nikk i retning Prince. "Mundania Street" må ut til folket!
She`s a victim from her own expectations
She is a stranger in this strange world
"Rare Monk Shot Me Down" handler om en fyr som tilsynelatende har havnet for langt unna den trygge og noe kjedelige tilværelsen, og ei dame som begynner å ta seg betalt for orgasmiske tjenester. Kim Wild står for teksten, mens Holt har komponert en melodi som like gjerne kunne ha vært en ny og kruttsterk Neil Young-låt. Feedback, skakke takter, og full pinne! Legg til kubjeller, noe Casio-synth, og skeiv koring, så er du der. Eller, Cesh er der. Jeg er sikker på at Dream Syndicate minst har vært i underbevisstheten når låten ble til. Krydderet her er litt übercool Jon Spencer-ynking, høy soulfaktor, og damer som går amok sammen med Carsten. Herlig!
Lara you took it all too far
We`re all in the gutter looking at the stars
Lara why this bitter taste?
Your face is beautiful but your soul is such a waste
"Assistance" åpner med synther og alskens science fiction-lyder, før vi etter minuttet havner i albumets mest funky spor. Og det lengste. Her har karene, og kordamene, hatt behov for drøye fem minutter for å få ut alt de har på hjertet. Skeive gitarer, fin-fine gitarer, ei stram blåserrekke, stilfull og vakker koring, nydelige taktskifter, og denne herlige stemmen til Carsten Holt. Det er ikke fullblods soul, heller ikke disco, men et sammensurium av snop inspirert av det meste som foregikk på 70-tallet. At Kid Andersen får herje litt ekstra her føles veldig naturlig, og herje kan den fyren.
Lay your head on this ramblin’ heart
It`ll all be better in the morning
Stay here close until the sun comes up
And another day are waiting to come rising
Et album som Mundania Street er programforpliktet til å runde av rolig og behagelig. Med "Rambin' Heart" er det akkurat det vi får servert. Platas vakreste øyeblikk, skakt og sårt, vakkert og skjørt, med obligatorisk lap steel og mollstemt sang. Vår mann er sliten her. Det er tøft å være på søken etter "noe annet", å bryte med det konforme, så en pust i bakken er så definitivt på sin plass. Jeg tar meg i å nyte stillheten som følger når plata fader ut, før abstinensene nærmest tvinger meg til å trykke på play-knappen igjen. Cèsh har nok en gang slått meg rett over kjeften med et fantastisk album. Lenge leve eklektisisme i rock'n'roll! Lenge leve Carsten Holt!
Nå gleder jeg meg veldig til vinylen kommer i hus. Den har en tendens til å låte enda mer livat, hakket varmere, og lekrere å se på. Og så gleder jeg meg til å kunne se mannen på en konsert. Det begynner vel å bli på høy tid at noen her oppe i nord booker ham, helst med fullt band, til ei scene? I kveld har han slippkonsert på Lundetangen Pub i Skien. Der skulle jeg ha vært. Faktisk så føles det helt feil at jeg ikke vil være der. De som får med seg herligheten kan glede seg. Noe så djevelsk mye.
Gratulerer, Carsten Holt, med et album du kan være absurd stolt over.
Lenker til Spotify og TIDAL vil bli lagt inn så snart de er tilgjengelige. Og, husk: SPILL HØYT!
Vurdering: 10/10
https://open.spotify.com/album/6QTKnPamjgoB2KbHcmmTRp