Claudia Scott - Let the Ribbons Fly (Lovely Monster Records)

Uten å antyde at dagens kvinne her hos The Wilhelmsens er gammel, vil jeg driste meg til å si at hun slik jeg ser det, er vårt lands grand old lady. Selv om hun holder seg uforskammet godt og ser ut som hun alltid har gjort, snakker vi altså her om en artist som har vært i dette gamet i en mannsalder. For allerede som 10-åring, det vil med andre ord si så tidlig som i 1967, turnerte hun rundtom i både Norge og Storbritannia med sin far, Clive Scott. Da hun var elleve var hun med på plate for første gang, hvor hun sang en versjon av "Jackson", som etter hva jeg har hørt, imponerte ingen ringere enn selveste Loretta Lynn. Så fortsatte hun med opptredener og plateinnspillinger sammen med sin far gjennom '70-tallet, før hun på tampen av dette tiåret la musikken på hylla for å utdanne seg til sykepleier. Men det varte ikke så alt for lenge dette med å legge fra seg musikken, for i 1983 startet hun trioen Claudia/Bighand/Casino. Denne trioen ga ut tre album, hvorav det siste av disse, Oh Yeah, vant spellemannsprisen i 1985. Etter dette har hun samarbeidet med Carlene Carter, datteren til sjølvaste June Carter Cash og Carl Smith. Claudia Scott har selvsagt også en lang solokarriere bak seg. Óg foran seg, får vi håpe og tro.

Som dere skjønner har denne dama en lang musikalsk CV. Hun kom til verden i 1957. Dette skjedde i Newcastle upon Tyne, England. Men hun vokste altså opp i Bergen, og hun bodde i mange år i Oslo. Siden sist på '90-tallet har hun såvidt jeg vet bodd i Nashville, USA. Det kan hende hun har flyttet tilbake til gamle Norge nå, for alt jeg vet. Men dette er selvsagt ikke så jævla nøye. Det som betyr noe er jo at hun fortsetter å gjøre det hun liker og gjør best. Skive musikk og synge.

Jeg husker godt første gangen jeg så Claudia live og i levende livet. Dette var under en soundcheck i en gammel kneipe i Tromsø, cirka 1991. Da satt hun og Steinar Albrigtsen på hver sin barkrakk og gjorde en helt fantastisk strøken og vakker versjon av "Love Hurts". Jepp, Boudleaux Bryant-låta som både The Everly Brothers, Roy Orbison, Gram Parsons/Emmylou Harris og Nazareth, for å nevne noen få, har covret. Versjonen de dro den gangen, var som "snøtte ut av nasn" på Gram og Emmylou, for å si det sånn. Det var et magisk øyeblikk, og den pilsen jeg og en kamerat tok den eftermiddagen, ble fort til en jævla flott fest, slik jeg husker det.

Årets album, Let the Ribbons Fly, er Scotts sjette soloutgivelse siden solodebuten i 1992, og det er en strålende oppfølger til 2014's fabelaktige Follow the Lines, som hun helt fortjent fikk spellemannsprisen for i kategorien, country.

Skiva Claudia Scott slapp på folket den 28 oktober, altså sist helg, er kanskje mer røff og rocka i kantene, jeg vet ikke - det er noe med lyden og selve følelsen. Hun har dessuten med seg en av mine favoritt trommiser i fedrelandet denne gangen. Ja, vi snakker om Olav Olsen, som blant annet er kjent fra Big Bang og andre. Det er noe med den mannen. Skarpen, touchen, og hele feelingen han legger inn bak trommene sine. Nydelig musiker. Det er selvsagt et A-lag som trakterer de andre instrumentene også. Jørun Bøgeberg spiller bass, Olav Torgeir Kopsland spiller det mestre med strenger, Lasse Hafreager tar seg av tangentene, Christer Knutsen er med, og det er også Lise Voldsdalen, Erland Dahlen, Olav Torger Kopsland og Lars Voldsdal óg. På sine respektive instrumenter.

Albumet rommer 12 låter hun har skrevet sammen med diverse andre låtskrivere, deriblant den eminente Kevin Welch. Åpningslåta, "All For You", er bare helt nydelig. Bare introen er nok til å svime litt av et øyeblikk. Den har en sånn nær og helt jævla elektrisk spenning i seg. Litt av et mesterstykke, spør dere meg. Men skiva er full av sånne helt nydelig øyeblikk. Det er dessuten ganske så tøft og rocka underveis her på albumet vår dame har produsert i lag med Lars Voldsdal.

Claudia Scott har utvilsomt funnet sin egen stil her. Et sted mellom London, Norge, L.A og Nashville ligger hun stilfult og stilrent plassert. Dette kommer jævla tydelig og klart til uttrykk på Let the Ribbons Fly, med tekster som reflekterer rundt barndomsminner, om livet på veien, om kjærlighet, nye begynnelser, og det å finne hjem igjen.

Andre låter jeg bare MÅ trekke fram, er den helt strålende "Cool Water", og selvsagt tittelsporet, "Let the Ribbons Fly". Så har vi den spretne og stike flotte "Home".

I've found my harbour
Serenity in mind
My wandering days are over
I've left them all behind
Now my home is here
Where you are
My home is wherever you are

Så kommer den magiske og steintøffe "Satan's Paradise", som blir etterfulgt av den rørende og sterke vakre "A Picture of My Dad and I".
Albumet er dedikert til Claudias far, Clive A. Scott, som dessverre gikk bort i fjor. Jeg kan ikke annet en å tenke på Guy Clarks favorittbilde når jeg hører og føler denne låta, som er skivas høydepunkt, etter min ydmyke mening. Her legger Claudia alt i sin helt avsindig vakre stemme. Ja, hun er uten tvil Norges beste og mest interessante kvinnelige stemme. Hennes røst bærer alltid med seg hele pakken av erfaringer og følelser. Så full av små detaljer og pust, karakter og perfekt slitasje.

Albumet inneholder dessuten en utrolig flott versjon (bonusspor) av Hank Williams-klassikeren "Lovesick Blues" (for en låt det er. De lager ikke sånt lengere), fremført av Clive Scott & the Skywegians i NRKs Store Studio, anno 1968. Det er en meget flott hyllest, og en perfekt avrunding på albumet.
Vurdering: Nok en strålende utgivelse fra evigunge, og meget erfarne Claudia Scott. Om ordet troverdighet skal trekkes inn i musikalsk sammenheng, er dette plassen å gjøre det. Her kommer låtene som perler på en snor, og jeg bøyer meg i hatten og smiler fra øre til øre. Way to go girl!

[embed]https://open.spotify.com/album/7Jhtzy3eJcTJ0Vc17NWkyX[/embed]