Drolsum Stasjon - Opptur (FAJo Music)

Drolsum Stasjons siste album, Opptur, er en aldri så liten humørspreder. Eller skal vi bare si en aldri så liten "opptur". Bluegrassgjengen som så vidt jeg vet er stasjonert i Hønefoss, spiller utvilsomt bluegrass basert musikk, og bluegrass har i seg selv en tendens til å spre glede gjennom sin ringe form. Om så det synges rett fra nekrologisk intitutt sine blytunge nedtegnelser, finnes det alltid en heller happy snert i selve uttrykket. Det er noe fundamentalt optimistisk over lyse, raske strengeinstrumenter. Fele eller banjo. I allefall på overflata, og det er jo den man først legger merke til når man legger merke til noe, uansett hva det er. Selv rommet du befinner deg i under svangerskapet, har en overflate.

Det syv mann sterke orkesteret fra Hønefoss slapp dette albumet allerede 9. september, og undertegnede har hørt gjennom det en god del ganger. Både i bil langs landeveien, og ellers rundtom i huset - i stua, på kjøkkenet, på badet og i selve gutterommet. Og uansett, hver gang jeg putter denne CD-en inn i spilleren, slår det meg at disse gutta virkelig kan spille. Gitar, banjo, mandolin, Dobro, fele, ståbass og cello... Det svinger virkelig, og det lyder så fint. Det er rett og slett en aldri så liten humørfest å oppleve denne skiva, hver gang (selv om det finnes mye sorg og motgang i lyrikken). Blugrass er kanskje den mest rytmiske musikkstilen, og en av få som sjelden har med tromme eller perkusjon. Er det noe å tenke på..? You tell me.

Opptur er septettens andre langspiller, og så vidt jeg kan høre, beveger de seg i riktig retning med tanke på at denne utgivelsen er et par hakk "bedre" enn den selvtitulerte debuten. Så der passer også tittelen Opptur brillefint. Skjønt, bedre og bedre, det får jo være opp til hver enkelt å avgjøre. Jeg synes i alle fall de er på rett vei med sitt andre album. Tekstene skilderer typiske hverdagssituasjoner og "vanlige" folks bekymringer og gleder, og tar på den måten tak i livene til de fleste av oss.
Når det er sagt MÅ jeg bare understreke at det er selve instrumenteringen og melodiene som imponerer meg mest når jeg lytter til Drolsum Stasjon. Jeg vil påstå at disse musikerene er top noch in their game, altså noe av det bedre innen sin genre. De fremstår så jævla godt samkjørte og så fullstendig uanstrenget når de kommer susende langs parketten, og det er som sagt en glede å lytte til de. 

Uten å trekke så alt for store paralleller til noe som helst, eller å komme med alt for store sammenligninger, så har jeg tatt meg selv i å tro at det er en av The Wilhelmsens store helter, Erik Lukashaugen, som spiller når det faktisk er Drolsum Stasjon som gjør det. Med det er bare av og til, og én og annen gang at det har skjedd. Og sånn er det jo når man hører på god musikk. Rett som det er krysses veiene, og man kan ane en viss Mr. Johnson som står der med gitaren sin i veikrysset den gangen han solgte sin sjel til djevelen. Med det mener jeg bare at musikk skal krysses, og av og til må man selge sjela si for å få det til. Ikke til djevelen nødvendigvis, men dog. Hadde det ikke skjedd av og til, ville musikken antagelig ha stått der på stedet hvil. Og det er det vel ingen av oss som vil. Skjønte du den? Godt. Det gjorde ikke jeg heller.

De syv herrene som utgør Drolsum Stasjon er: Olav Risan - gitar & vokal, Jørgen Tangen Bendikssen - fele & vokal, Morten Kleven - dobro & vokal, Åsmund Felberg Johnsen - gitar & vokal, Ole Kristian Odden - mandolin, cello & vokal, Kjetil Moslåtten - banjo & vokal og Hans Petter Herføl - bass & vokal.

Jeg har funnet meg noen favoritter på dette utmerkede albumet, og det er faktisk en av låtene som har fått meg til å felle en liten tåre, selv om låta er helt ordløs. Jeg snakker om den instrumentale "Folk". Låta har et snev av norsk folkemusikk over seg, og når den amerikanske dobroen trer inn etter cirka ett minutt, blir jeg ganske så beveget av en eller annen grunn, og som ikke det var nok, kommer det inn en mandolin som nesten knuser mitt nasjonale hjerte fullstendig. Jeg vet ikke om dette bare har med musikken å gjøre, eller om det også kan ha en sammenheng med naturen som hele tiden omgir meg her i den dype Trysilskogen... Men, uansett hva det er, så kjenner jeg på mine nasjonalromantiske røtter når låten "Folk" går sin gang. Og tro meg. Jeg har ikke for vane å havne i den avdelinga. Tvert imot. Dette er virkelig noe å fortelle barenebarna mine. De som jeg aldri vil komme til å få.

Ellers finnes det et par andre favoritter her inne. Låter som "Liten Gutt", "Opptur", "Livet Går Sin Gang", "Overtid" og sistelåta "Jeg Trenger Tid". Sistnevnte er kanskje den største favoritten.

Til sist føler jeg at det er på sin plass å si at jeg til å begynne med slet litt med det norske språket plassert i det uramerikanske blugrasslandskapet, men etterhvert som jeg ble "vant" med det, slo meg med at det jo er helvetes mye folkemusikk i bluegrass. Det er på ingen måte noe nytt i akkurat den påstanden, men musikken som eksisterer, og musikken som oppstår, er alltid inspirert og tufta på det som allerede er, eller tilsynelatende, alltid har vært der.

Vurdering: Drivende flott, spenstig og ektefølt. Et album å ta fram når dagen er grå, og livet henger litt med gjeipen. Eller når som helst. Jævla godt levert av Drolsum Stasjon.

[embed]https://open.spotify.com/album/4eD8x9CtBXFgfTXZE7vGN9[/embed]