Erik Lukashaugen - Finnskogvegen (Øksekar)

The Wilhelmsens har vært tilhengere av Erik Lukashaugen siden han slapp debutalbumet Av en sliters memoarer tidlig i 2013. Vi har fulgt mannen fra Elverum temmelig nøye siden han dukket opp på platehimmelen, og etter at han tonesatte noen av Hans Børlis dikt på sitt første album. Han gjorde etter min mening mer enn å "bare" tonesette disse fantastiske diktene til en av Norges aller fineste lyrikere. Han ga de en musikalsk drakt som kledde hvert eneste ord, noe som igjen gjorde at undertegnede fikk øynene opp for den kjente dikteren jeg skamløst nok ikke hadde lest noe av før Lukashaugen kom på banen. Jeg kjente selvsagt til Hans Børlig, men sånt teller ikke. Av en sliters memoarer var og er et strålende album.

For litt over ett år siden slapp Erik sitt andre album, Tel si ega tid. Det var også et album som fort fant veien inn i min musikkhungrige sjel, og som bare var med på å understreke at herr Lukashaugen er en mann og en artist etter mitt hjerte. En musiker og låtskriver av typen det ikke finnes for mange av her på bjerget. En fyr å følge, en artist med en dedikert kjærlighet til lokal kulturhistorie, melodi og låtstruktur, og med en stor tro på sånt jeg vil kalle for "ekte saker". Greier som fungerer i all sin nakne og "enkle" troverdighet. Ting som (svarte)...
La meg heller få sitere en av mine aller største helter, Guy Clark: "Stuff that works, stuff that holds up, the kind og stuff you don't hang on the wall".
Erik driver altså med ting som virker, ting du ikke henger opp på veggen, til pynt, men snarere sånt som bare trenger seg inn i en mann og blir der, om denne omså bare har døra litt på gløtt. Det er sånn det føles. Tel si ega tid var og er en utmerket oppfølger, selv om Børli ikke er lyrikeren der.

Fredag 21. oktober slipper Erik Lukashaugen sitt tredje album. Dette har han kalt Finnskogvegen. Det er et bestillingsverk for Litteraturfestivalen i Grue, 2016, der Lukashaugen har komponert musikken, og der poet Tore Hestbråten er mannen bak lyrikken. Erik har rett og slett gjort musikk til Hestbråtens Solørdekt på Dialekt. Jeg og min bedre halvdel var så heldige at vi fikk servert et par smakebiter herfra tidligere i høst da vi var på konsert med Lukashaugen og hans eminente orkester. Dette har The Wilhelmsens omtalt her i musikkens fornøyelsespark.

Mannen som kom til verden en aprildag i 1974 har altså med sitt nye album tonesatt Hestbråtens personlige skildringer og tanker. Denne utmerkede og høyst sjeldne lyrikeren som etter cirka 40 år på Hamarøy i Nordland flyttet tilbake til sitt barndomshjem på Finnskogen. Diktene på albumet er skrevet og tenkt ut på papiret etter at mannen kom tilbake fra Nord-Norge. Det er vakre barndomsskildringer som i neste hjerteslag freser litt til samtiden han lever i. Ofte med et aldri så lite glimt i øyet. For han er fullstendig klar over at han ikke alltid er hverken politisk eller sosialt i takt med tiden. Denne poeten som føler en sånn stor og ubetinget kjærlighet til skogen, har innsett at han muligens ikke klarer å henge helt med på det som er greia i disse dager, om det i det hele tatt er en greie, her og nå. Det er sannelig ikke godt å si, spør du meg. Tore Hestbråten holder seg oppe ved å minnes de gode tidene, og ved å tenke på familien, det å være bestefar og ha gode venner. Og selvsagt gjennom å skrive.

Det var ikke vanskelig for Erik Lukashaugen å takke ja til forespørselen fra festivalledelsen da de spurte han om han kunne tenke seg å skrive/komponere en hel konsert til høstens festival. Lukashaugens hjerte banker nemlig meget sterkt for Grue, ettersom begge hans foreldre kommer derfra. Hans far, som er å regne som en fullblods skogfinne, er fra samme område av Finnskogen som Herr Hestbråten. Onkelen, Jan, og dikteren Tore, var barndomsvenner i gamle dager. Før sosiale medier og alskens nymotens elendighet. Tilbake til da venner var venner, og ikke bare "like" klikkere. Når er alt dette (sånn cirkus) blitt til Lukashaugens tredje album, og her kommer en kjapp gjennomgang av nettopp det.

Foto: Vår Wilse

Albumstarteren, "Finnskogvegen" er som en roadtrip å regne. Den lokker mine tanker mot det vi kjenner som americana, eller kanskje mer som en Steve Earle-aktig bluegrass variant. Der vestens cowboyer haler fram steelgitaren før de rir inn i solnedgangen, kjører Lukashaugen og hans medsammensvorne på med en jævla nedstemt fele mens Hestbråtens Hi-Ace homper avsted inn i de dype skogene mot svenskegrensa. Jeg elsker det akustiske groovet denne gjengen klarer å generere. Det er grovt og fint om hverandre. Det er luft og puls, og det ligger en deilig elgitar traktert av magiker Annar By å åler seg mellom trestammene i låta.
Når "Så kommer det teill mæ" dukker opp, er det som et klassisk metadikt om det å skrive, at låta åpenbarer seg. Nydelig dandert med en helt uimotståelig fele fra "trollmann" Tarjei Nysted, som en slags nerve. Melodien og instrumenteringen er så ektefølt og fullpakka med kjærlig pondus, der Eriks stemme er selve hovedfaktoren for min betraktning.

"Ei lita skihistorie" omtalte vi herpå ved påsketider. Visa er et aldri så lite nikk til Vidar Sandbecks musikalske univers, og den har vært å høre rett som det er på NRK P1, Hedmark & Oppland. Vi snakker er en snerten liten sak med glimt i øyet og snø under underskjorta. Erik nesten klemmer ordene inn i denne melodien, og på helt utmerket vis.
Fjerde låt, "Hå prekte fälk om fär" tar skarpt for seg alle disse realityshowene som dukker opp som paddehatter på en hel skog av forskjellige kanaler. Der den ene "popstjerna" etter den andre produseres for folk å glemme i en fei. Tekstforfatteren som hverken har internett eller TV, kun en sliten gammel radio som sjelden får ta inn en sang, er tydelig her. Det musikalske landskapet er overdrevet hesblesende, og det illustrerer den påklistra lykken som jeg-personen liksom besitter. Men stemmen øker gradvis i sin desperasjon, og det blir etterhvert klart at det ikke er kult med disse nye realitystjernene. Ikke i det hele tatt. Lukashaugen gjør denne jævla bra live, dessuten.

Med "Fint å være bæssmor" tar vår gjeng for seg de små øyeblikkene i livet. De som i det lange løp gjør livet verdt å leve. Her flørtes det litt med storbandmusikk, og Lukashaugen har sågar med seg Elverum Janitsjarkorps. Disse elementene er mesterlig sammensatt i denne meget vakre og litt vemodige visa.
Hestbråten har skrevet mange dikt om innsjøen, Skasen. Dikteren titter bort på den vakre sjøen fra stuevinduet i "Skasen Min". Her begynner visa i Erik Bye modus. Det er nesten så man kjenner bølgene under den lille båten forsvinne under isen mens denne voggevisa går sin gang. Isen som legger seg som et lokk over alle sommerlige gleder kan såvisst føles i den musikalske topografien, etterhvert som den utvikler seg gjennom låten. Gitaren skurrer med et isaktig skjær, og verden skifter ham fra trivsel til øde.

"Gråbein på tunet" er rett og slett en helt strålende og jævla nydelig låt som tar for seg en naturlig frykt for ulven. En frykt som lett kan oppstå når gråbein står der å slevjer sulten etter kjøtt, ute på tunet. En frykt som strekker seg langt tilbake i både kulturhistorien og minnet, lenge før alt ble diskutert og målt på trygg avstand i TV-universets pussige virkelighet. Den sier noe om moderne byfolks romantiske tilnærming til dette rovdyret som absolutt er i stand til å kverke nesten hva som helst på et øyeblikk. Diktet sier dette uten å insinuere at ulven ikke har en naturlig plass i faunaen vår, og det liker jeg jævla godt. Her synes jeg Lukashaugen og band gjør en helt fabelaktig jobb for å skape den stemningen som passer perfekt til teksten som formidles. En favoritt (jeg bor jo midt i en ulveflokk, og har kjent på skogen når ulven synger blues rett borti lia).
"Førjulsmareritt" er også en fantastisk vakker sang. Det er lett å høre at Erik lever i alle karakterene han tar gjennom sin sang. Dette er et slags motstykke til Prøysens "Romjulsdrøm". Her dukker '70-talls feelingen opp med strykere og hele pakka. Det er nesten så man kan ane mesteren fra Rushøgda stå der bak i skyggen av den vakre melodien.

Så mimres det, og alt var mye bedre før... "Det var tider det" taler om at alt var mye bedre før, men det kan jo hende at de gode stundene lyser så mye klarerere og så mye sterkere, når man får de litt på avstand. Eller godt på avstand. Denne PERLA av en låt er en fin liten hyllest til jazzpianisten Jan Johansson som gjennom sine utgivelser, Jazz på Svenska og Jazz på Ryska, på mange måter gjorde folkemusikken til allemannseie. Bjørge Verbaan spiller jazzpiano og Ellen Brekken er en utmerket bassist som virkelig leverer varene. Vel... Dette bandet er jo helt utsøk framifrå.
Sistelåta "Fär seint" er kanskje min favoritt på dette albumet. Her suser Hi-Ace'n fortere og fortere og ender opp i kaos, frustrasjon, desillusjon og anger, før den forsvinner og suser rett inn i den svarte granskauen. Er dette Finnskogens svar på Thelma & Loise..? Tja. Hvem vet. Det fester seg i brystkassen alt dette. Det funker og det virker. Man henger ikke Finnskogvegen på veggen. Man bærer den rundt i systemet. Jeg gjør det.

Bandet består av Elisabeth Mørland Nesset - Trommer og perkusjon, Annar By - elgitar, akustisk gitar, banjo og munnspill, Tarjei Nysted - fele, nøkkelharpe, mandolin, kemancheh, dreielire, fløyte, klokkespill, sag og kor, Bjørge Verbaan - piano, trekkspill, tråorgel og orgel, Ellen Brekken - kontrabass, elbass og tuba, og sist men ikke minst, Erik Lukashaugen - sang og akustisk gitar.

Albumet slippes altså på CD 21. oktober. Der er alle tekstene med i en flott booklet, så det er bare å kjøpe det. For dette albumet er verdt hver minste krone.

Vurdering: Sterkt, troverdig, ektefølt og meget vakkert. En innertier av et album.

[embed]https://open.spotify.com/album/1q9KHRAZizirHCOBrEwwKG[/embed]