Geir Sundstøl - Langen Ro (Hubro)

Gitarist, komponist, og musiker Geir Sundstøl er ute med sitt andre soloalbum i disse dager. Hans forrige og første soloalbum, Furulund, kom ut i fjor, og nå i høst følger han altså opp dette med Langen Ro.

Mannen som kom til verden en høstdag i 1969 spiller vel på det meste med strenger på, og han har vel vært med på i overkant av 260 plateinnspillinger i sin karriere så langt. Han har turnert med folk som Jimmie Dale Gilmore, og han har spilt med det meste som kan krype og gå her til lands. Av instrumenter han er kjent for å traktere, kan man jo for ordens skyld nevne; Gitar, marxophon (en hundre år gammel amerikansk oppfinnelse det er litt vanskelig å definere med ord), mandolin, pedalsteel, lapsteel, tapsteel, banjo, dobro og bouzouki, for å nevne noen. I tilleg får han en jævla flott lyd ut av munnspillet.

Jeg har faktisk ikke hørt hans første soloplate ennå, men til gjengjeld har jeg forsvunnet temmelig langt og mye inn i Langen Ro. Jeg sier "forsvunnet inn i", for det er nettopp det som skjer når denne musikken fyller tilværelsen. Denne musikken er som en ordløs og sterk naturfilm. Den vekker ordløse tanker om alt som befinner seg rundt oss, og for min del vil det si natur. Skog, elever, sletter, fjell og innsjøer. Ordløse tanker er kanskje bare følelser som er nedtegnet i vår gensystem. Urfølelser som dreier seg om nordisk natur, og som vekker det triste (først og fremst) i oss. Som et slags vemod som hele tiden hviler over naturen vi befinner oss i, særlig når vi snakker om høst og vinter, når nesten alt sovner inn rundt oss. Når det som nylig var en spire faller dødt til den frosne bakken, og når store trær atter en gang går i dvale. Jeg finner mye av den skandinaviske, litt mørke og ensomme folkesjela i Sundstøls musikk, og jeg kjenner hele tiden på hvor vakker denne melankolske sinnstemningen de fleste av oss bærer rundt på er, og på hvor dypt den ligger nedplantet i vår sjel, enten vi er klar over det, eller ei. Det er trist på en sunn og vakker måte. Kanskje er det bare et iboende vemod over tingenes tilstand, i tiden som hele tiden kommer, kun for å forsvinne igjen. Sundstøls tone, er den blåeste tonen jeg kjenner til, om vi kjapt legger til Rypdal og et par andre skruer her på bjerget. Det er blått og vakkert. Det er trist, og det stikker dypt. Det å gå rundt med Langen Ro i hode og hjerte når hunden skal luftes her i skogen hvor jeg bor, blir bare en bekreftelse på at Sundstøl komponerer stemninger som rett og slett hører hjemme i naturen som omgir oss, og der du vil, forsåvidt. Han setter lyd på følelsene jeg får når jeg skuer ut over Osensjøen, eller kaster blikket over skoglandskapet som omringer oss her inne i skogen. Dette gjelder også på makronivå, når du står der å betrakter en trestamme på nært hold, eller går forbi en sten som stikker seg litt ut i landskapet. Det gjelder ekornet som løper opp i nærmeste tre, og det gjelder elgen som står der inne i skogdypet i all sin ensomme majestet.

Ja. Alle disse stemningene vekkes i meg, samtidig som jeg bare kan sitte her på gutteromet og bare drømme meg opp et sted hvor jeg vil være når strengene vibrerer i kirkerommet hvor disse komposisjonene er spilt inn, sammen med de andre helt utrolig eminente musikantene. Alle disse følelsene, all denne stemningsfulle lyden, fungerer som en liten reise i egne fantasilandskaper, eller som en liten flukt inn i det tidløse. Der tiden er ubetydelig og ingen klokker tikker.

Geir Sundstøl har som sagt fått med seg en flott gjeng musikanter på dette albumet. Jeg nevner i fleng: Martin Langlie - trommer og perkusjon, Erlend Dahlen - alt du kan slå på, David Wallumrød - diverse tangenter, Nikolai Hængsle Eilertsen - bass,  Martin Windstad - trommer og andre ting det er fint å slå, kakke forsiktig på, og Erik Sollid - strykere.
Geir Sundstøl selv, spiller en hel flåte med instrumenter her. Sånn er det med den saken

Jeg finner ingen grunn til å trekke frem noen av komposisjonene her, for dette albumet henger nøye sammen sånn jeg ser det. Dette er rett og slett en liten, eller en stor reise/tankeflukt der tankene settes fri samtidig som de jobber for full maskin. Forstå det en som vil, men akkurat sånn blir jeg nødt til å beskrive mine opplevelser av Langen Ro. Og "Langen Ro", er såvidt jeg vet, en innsjø.
Om jeg skal nevne noen andre artister her, artister som skaper musikk som kan minne om denne, er det jo forsåvidt lett for meg å trekke frem et par mann som jeg har hørt ganske mye på opp gjennom årene, og da snakker jeg for eksempel om Ry Cooder. Filmusikk-Cooder, that is, og Daniel Lanois, mest når han er instrumental. Men dette er ikke noe det er nødvendig å si, for Sundstøls musikk lever i en helt egen dimensjon, og jeg skal få lov å si det. Det er stemninger og følelser her jeg finner temmelig unike, og sånn blir det jo ofte når komponisten er av Sundstøls kaliber.

Vurdering: Dette er det vakreste, og kanskje det blåeste, jeg har hørt til nå i år. Jeg blir ydmyk, litt mindre og litt større av dette, og dermed en bedre mann, vil jeg anta. Langen Ro anbefales på det varmeste.

[embed]https://open.spotify.com/album/54OmnzRoziWNdiDBWGn2mt[/embed]