Hotel Hotel - The Kneeling (Back To Beat Records)

Den allsidige nordfjordingen Vegard Urne er endelig klar med ei ny soloskive med prosjektet Hotel Hotel. Med seg har han denne gang lo-fi popbandet Ai Phoenix, og det funker som fy. Urne er ellers med i countrybandet Empty Bottles Broken Hearts, og det dritstilige garasjerockbandet The Wednesday Knights. I tillegg er han med i livebandet Obijan når han har noe tid som må slås ihjel, et band som på mange måter er soloprosjektet til Fjorden Baby!-trommis Jan Eivind Bertelsen. Medvirkende musikanter på The Kneeling er Bosse Litsheim på trommer, piano og banjo (en helt nydelig kombinasjon), felespillerinne Annlaug Børheim, og Alexander Lund på kontrabass. Vegard står selv inne for sang, el-bass, orgel og alle mulige slags gitarer. Skiva er spilt inn på USF Verftet i Bergen, som er Robert Jønnum sitt studio. Jønnum har mikset og mastret albumet, og produsert det sammen med Urne. I tillegg spiller han bass på låten "Burial At Sea". Det lekre coveret er et tresnitt av Jan Henning Larsen, et tresnitt som i sin tid ble døpt for "Munker".

Hva får vi så når en hardcore garasjerocker med hang for blues og country er ute og sonderer singer/songwriter-terrenget? Vel, vi får ei annerledes, heftig, ballesparkende og mørk skive som er vanskelig å sjangerplassere. Det er mye country å spore her, det er lo-fi, jeg aner at Urne har fått i seg store doser av den samme inspirasjonskilden Elliott Smith og Jason Molina drakk av, og der Bill Callahan og Will Oldham fortsatt snuser rundt. Resultatet er ei melankolsk og vakker samling låter som Urne helt klart har gått svanger med ei god stund. Det forrige Hotel Hotel-albumet, Famous Smil, kom ut i 2012, så det var på høy tid å finne nye hjem til de ni yngste barna til Urne. De skal ihvertfall få det fint her ute på Senja.

Doesn't mean that I love you
Just because I say I do

Det er noe absurd trist over åpningslinja på "When I Speak To God", og når vi skjønner at dette er en samtale mellom vår mann og Herren, så blir det for meg enda tristere. Han vender seg mot Gud i bønn, i det som er en pågående, fortrolig samtale som foregår hver kveld, og klager sin nød. Det er selvsagt ei dame inne i bilde her, ei dame som dreper ham litt hver gang hun går fra ham, og som får han opp i trøbbel hver gang andre menn ser på henne. Intet sensasjonelt tema for en singer/songwriter som sitter alene med sin akustiske gitar og funderer over livet, men denne samtalen sprites selvsagt opp når Sjefen er samtalepartner. Ja, så akompagneres historien av en nydelig melodi som er spilt så fortreffelig at jeg allerede er selverklært fan av Vegard Urne. Pianoet som kommer innom på tampen er forøvrig nøyaktig så vakkert som det skal være.

There's a fine line
Between wrong and right
Today

"Don't It Feel Like Rain" åpner med noe som uomtvistelig er et faktum fra tid til annen, og som i musikkens verden ofte beskrives ved at du går til venstre i det veikrysset du burde ha valgt å sikte inn på høyresvingen. Det gjør Urne óg, samtidig som det er ei dame inne i bildet som symboliserer hva som ligger i tapsskåla. Et piano, ei klagende fele, ei sløy takt og Urne sin vakre og melankolske stemme forteller oss om elendigheten, og det er ikke fritt for at tankene sendes i retning Smog eller nylig omtalte Christian Kjellvander. Og, så går det slag i slag, med melodier vakrere enn de vakreste sammensatte toner du kan tenke deg, tekster svartere enn det søkkvåte høstmørket som omgir oss for tiden, og et band som passer det elegante gitarspillet til Vegard perfekt. Etter fem-seks runder med The Kneeling, en tittel med en passe tvetydig mening, men som gjør at jeg sitter igjen med et inntrykk av at Urne ønsker å si noe om folk som går rett i kestående pga kjipe omstendigheter, så er det allikevel et par låter som skiller seg ekstra ut blant alle perlene.

You hate me so sweetly
My eyes can't reach the walls
You hate me so tenderly
All I built to stand, now falls
Just remember, darling,
When you ask for more
My aches are always on your door

En av de tristeste, vakreste og sterkeste låtene jeg har hørt dette kalenderåret er "All I Built To Stand, Now Falls". Eller hva skal man si når dama di hater deg intenst og vakkert, samtidig som hun river ned alt du forsøker å bygge opp? Og, selvfølgelig godtar denne karen alt, i kjærlighetens navn. At melodien minner meg om noe en sprek og tipp-topp motivert Mark Linkous (Sparklehorse, RIP) kunne ha kommet opp med, paret med en strøken utgave av The Black Heart Procession, er med på å føre meg ut på den euforiske glattisen. Uttrykket Urne kommer opp med minner meg på den annen side mer om Micah P. Hinson, og det er en fyr jeg virkelig setter pris på, men som altfor sjelden nevnes av den gemene hop. Her snakker vi om det som burde bli den nye Bergen-sangen. Felepartiet er forøvrig verdt prisen for skiva alene. Herlighet så bra.

"This Ain't No World For Me" åpner med fela til Annlaug Børheim, lyden er vrengt så det føles som om vi hører et fonogram fra 30-tallet, og så kommer resten av gjengen inn på klokkeklart vis. Elegant utført, noe som ytterligere understrekes av den stilfulle, tostemte vokalen Urne serverer. Den tunge og stakkato hamringen til Litsheim poengterer alvoret som ligger bak konklusjonen om at det er lite for vår mann å hente i denne verden. En herlig låt som rett og slett føles som om den alltid har vært blant oss. Tidløs og kraftig kost.

Avslutningssporet "Waiting For The Morning Light" må nevnes. Her snakker vi om skivas mest tradisjonelle countrylåt, med ei fele som spiller opp til fest, en leken banjo som spiller en essensiell rolle i countryfiseringen av Hotel Hotel, og ei kontrabass-takt som sender meg smått vuggende fram og tilbake i godstolen. Her er det bare å rigge opp til fest ute i fjøset og invitere til låvedans.

You say you're sorry
'Till your mouth bleeds
She might forgive you
But still she leaves

Den siste låten jeg vil trekke fram er tittelsporet, "The Kneeling". En tragisk kjærlighetshistorie som får følge av en nydelig og behagelig melodi er alltid et sikkerstikk i mi bok, og når det hele utføres så gjennomført som det Hotel Hotel gjør her så snakker vi om en rett ut grinbar låt. Og, som med alle låtene på albumet så er det stemmen, og ikke minst stemmebruken, til Urne som gjør at låten virkelig skiller seg fra andre låter i sjangeren, og gjør at dette er alt annet enn dusinvare.

Vurdering: Vi har sluttet med karaktergivning her hos The Wilhelmsens, men om vi fortsatt hadde drevet på med sånn, så hadde The Kneeling vært faretruende nær å få en tosifret karakter. Herlighet for ei deilig skive Hotel Hotel har gitt oss. Gjør deg selv en stor tjeneste - sjekk den ut!

https://open.spotify.com/album/6IEWQhkhgOSIoPdh7bXq1R