Il Brutto - Pay 'Em to Leave (Utmark)

2 minutter og 13 sekunder ut i dette klippet jeg har lagt ut under her fra Alcohol is dynamite (1958), begynner introen til Pay 'Em to Leave. Dette er en opptakt jeg bare ELSKER etter 5 dager med en test-pressing av albumet i hus. Etter 3 minutter kommer en meksikansk/spansk, helt überfet gitar inn, og den setter det filmatiske landskapet der det skal stå, og starter opp, eller jager endorfiner og dopamin ut i systemet... Så er jeg klar. YEEEEHAW!
Med noen avbrudd i den narrative filmlyden, etter 3 minutter og 51 sekunder er sekvensen fra Alcohol is Dynamite over, og showet tar til. Pay 'Em to Leave tar form.
Dæven for en intro folkens! Let me tell you!

[embed]https://youtu.be/aqRP4-sNJ3k[/embed]

La meg bare først fortelle de som ikke allerede vet det. La meg fortelle hvem Il Brutto er. Ja. Il Brutto, The Ugly fra en av da aller beste av hovedspagettiwesternklassikerene, The Good The Bad The Ugly. Eller inspirert av dette. Bandet består av:
Glenn Luijbregts: Vokal og sceneshow
Thomas Høgda: Baritongitar og et hav av rå klang
Vedran Mandic: Hard tung bass 
Eirik Lindgård Jenssen: Jernbane trommer fra El Paso og faen vet

Dette er altså Il Brutto. 

Med seg på dette albumet har de også folk som, Bjørge Verbaan på orgel (nå også kjent fra Glenns drømmeband), Emil Brattested på saksofon, elektrisk og akustisk gitar óg pedal steel, Leif Peter Vilhelm Grahn på trombone og ocarina. I koret finner vi fine folk som Benedicte Bodin, Elisabeth Syrdahl Ellingsen og Lars Helge Throndsen. Produsenten her er John Inge Knudsen, og albumet er spilt inn ved Earport studios.

Da jeg spurte gitarist Thomas Høgda om de regnet seg som et Osloband, svarte han meg - nordlendingen, dette:
"Ja, sett med nordnorske øyne er vi nok et osloband (haha)... Jeg kommer fra Årnes (6.mil nord for Oslo), Eirik er fra Tromsø, men bosatt på strømmen (2 mil unna oslo), Glenn kommer fra Kongsvinger, men er hovedsakelig bosatt i Oslotraktene når han er på land (jobber på båt), og Vedran er fra et sted like ved Årnes, og bor i Oslo. Så Osloband duger i massevis (haha)".

Jepp. Det duger i massevis. Il Brutto er sånn cirka et Osloband, og siden jeg i likhet med den eminente trommisen også er en utflyttet Tromsøværing, eller var-ing, og siden disse gutta er så djevelsk trivelige, er det nesten enda lettere å like denne hypertøffe musikken (teit å si, men likevel) som jeg virkelig har likt fra første sekund. Ja. For det er ingen grunn til å legge skjul på at dette treffer meg midt i trynet, midt i hjertet og rett i sjela. Klinker meg i skallen med en jernebaesvill. En skulle nesten tro jeg hadde gått rundt å venta på et album som dette. Eller vent. Jeg HAR gått rundt å ventet på et album som dette. Både jeg, min hund, og en flokk med andre skruer og skruerinner som bare ikke vet det ennå. La oss håpe at noen av dem finner det ut før alt for lang tid har passert.

OK. Greit, fint og veldig flott... Jeg skulle gjerne ha servert en omtale med en aldri så liten tekstanalyse underveis, men siden jeg er så oppjaga og vill i nickersen, lar jeg det bare være. Bare det å danse rundt i dette musikalske landskapet er evig nok. Det spiller liksom ingen rolle hva "Hannibal" synger. Og han synger. Faen som han synger. Og det svinger! Faen som det svinger. Et helt avsindig komp skritter, eller brøyter veien så baritongitar, et helt sjukt rått orgel... Nei. Glem det. Kompet. Det legger ut skinner. Railroadtracks. Banker de ned i bakken så støvføyka står. Hester steiler, og hatter blir hengende på ryggen etter lærstroppa... Så kommer alt dette andre. En slags film som stadig forfører lytteren til å aldri slippe taket i togvogna eller mustangen (hesten, ikke bilen) han eller hun henger å dingler fra gjennom et landskap av tequilakaktus (what?), mellom klangfulle klipper der gitarpartiene finner sin rette plass, over tvilsomme broer på randen av spektakulære sammenbrudd, og over den solsvidde prærien som skriker etter svette og ellevill brunst fra både hytt og pine. Vi suser ned mot kysten der surfbølgen slamrer mot land som forhistoriske vannmastodonter, og lettkledde damer løper i sirkel med fjollete skrik og full baluba, mens barske solbrune menn treffer det beste innkommende vannfjellet med sine surfeplanker. Det er dette jeg ser for meg når Pay 'Em to Leave suser avsted. Dette og en hel masse andre greier jeg ville blitt tvangsinnlagt om jeg røpet her jeg sitter, står, danser og ler. Sammen med voffsen.

Som lytteren kommer til å oppdage, består plata kun av to spor, henholdsvis side A og side B. Dette gjør utvilsomt det hele mer filmatisk. Her følges dog ikke noen åpenbar lineær narrativ, men det høres likevel ut som ett sammensmeltet spagettiwesterunivers med surfdilla der revolverdueller flasher over lerretet, som èn film, èn låt, som èn greie. Sistelåta på side B er tiltenkt rulletekst, så det burde det være greit for enhver interessert røver å mane frem sine egne mentale bilder. Se inn i musikken som serveres. Føle på stemningen... ehem. Jepp.

Så er det denne ambientgreia. Disse lydklippene. Før låta "Rio Bravo" høres et klipp fra "Radio broadcast - Roswell UFO (where and when it happend, tror jeg)", her er også  lydklipp fra Plan 9 From Outer Space, "Walter Cronkite i Vietnam", Dodge City - Barrom Brawl (1939), Little Rascals - I Wish i Had a Monkey (1932)... og mer.

Side A er i overkant av 18 minutter med filmatiske kromspring, der bandet med sin spilleglede hele tiden eier (i alle fall undertegnede) oss. Dette er en fest i Il Bruttos hule hånd. Side B fortsetter showet med sine drøye 17 minutter, og er om mulig enda tøffere enn A-siden.

Det slår meg her jeg sitter å taster, at jeg er solgt. Mye tyder på at jeg har gjort meg avhengig av Pay 'Em to Leave gjennom disse siste dagene. For jeg ler, surrer rundt som en berusa jævla tulling, og jeg er i det hele tatt ganske ekstatisk. Det eneste jeg har i koppen er kaffe, sterk kaffe, og det eneste jeg føler er 100% velvære, og en fint støyt med galskap. Noe ala han roeren som spretter rundt å sier at han er i kjempeform.
Så... FAEN for et album!

Når Glenn for eksempel slipper seg løs på en låt som de har kalt "Bust a Move", er det så både ståpels og glis konkurrerer om å lede tilstanden jeg er i, og når han går ned i "Morgan Kane modus" på den herlige og tøffe, "Grace", er det bare så hunden ved min side først legge hodet på skakke, før han begynner å løpe rundt så gulvtepper og tilbehør flytter seg som et surfbrett bortetter parketten. Ja. Det er full fest. Humørfest på holåy og rockabillyadrenalin. Det at albumet avrundes med (rulletekst) låta "Shakedown (end credits)", gjør bare at du får lyst til å vippe 12-tommeren 180 grader, og la hele showet starte på ny.

Jeg er skikkelig imponert over gitarist Thomas "Snake Eyes" Høgda. Han er på mange måter mannen som konstruerer de forskjellige strukturene underveis, "filmens" og musikkens kropp, på en måte. Det er ikke hvert år man oppdager gitarister med en sånn jævla levende og personifisert spillestil. Så har jeg jo nevnt kompet der "Happy-Go-Lucky" på bass, og der "Lefty" på trommer gjør sine underverker, og baner veien for dette rock'n'roll-dyret. Imponert er jeg selvsagt også over "Hannibal" som tegner sine bilder med en stemme som minner meg om både Elvis og Little Richard. Jeg sier "minner meg om", for først og fremst har den mannen en temmelig unik stemme som sikkert er oppfostret og inspirert, og i så måte er et resultat av mange ulike påvirkninger fra kulturverdenen. Jeg har sett han live, dog i en helt annen setting, og der fikk jeg både føle og se hans karisma.
Så har vi den helt nydelige og steintøffe mariachi følelsen som ligger der som en sadel på ryggen av et ellevilt muldyr... og koringa. Den hysterisk dødslekre koringa. Ah... Jeg kan dessuten høre et ekko av Johnny Cash her inne. Hans prærieånd som trer fram som en luftspeiling i horisonten.

Produksjonen er framifrå her. Det må sies. Snakk om knallgod analog og deilig lyd. Fullstendig overlegen i både form og farve.

Helt til slutt vil jeg bare si. Gjør deg selv en tjeneste. Bli venn med dette albumet. Slipp det inn. Kanskje er du like heldig som meg. 

Det kan godt hende at dette er den mest idiotiske plateomtalen du noen sinne har lest, jeg vet ikke. Om det er tilfelle, så får jeg bare skylde det på faktumet at jeg hele tiden har hatt albumet på full guffe. Gjennom hvert eneste ord, og i hver eneste tanke. Og kaffen har vært sterk her. Som gitaristen selv sier det: "Dette albumet bør spilles høyt, gjerne mens du har noe sterkt i glasset". Jeg er enig, selv om jeg drikker fra kopp, og styrken er beksvart kaffe.
For å komme ned på jorda igjen nå, har jeg planer om å sette på Guy Clarks - My Favorite Picture of You etter dette, mens jeg så går i gang med litt brødbaking. Det hjelper alltid.

PS: Om jeg hadde vært gjest i "Sju Kjappe" og skulle svare på spørsmålet; nevn en låt som gjør deg euforisk, og som gir det lysten til å oppsøke nærmeste pub, ville svaret mitt vært: Pay 'Em to Leave.

Vurdering: 9.5/10

[embed]https://open.spotify.com/album/7ajyo9KPr1tbnyRdypwYkb[/embed]