Kåre Indrehus - Sult (Taktløs Musikk)
[embed]https://youtu.be/FDBXwAyHUwU[/embed]
Som en vind ut av intet dukket Kåre Indrehus opp på raderen med sin underfundige og humoristiske sang om sult og harde tider. Det er humoristiske saker med et Hamsunsk (sult) alvor i bunn dette.
Tross sitt originale uttrykk, og sin oppfinnsomme innpakning, var jeg først litt småskeptisk (hva er dette tenkte jeg, rett og slett), men etter et par runder ble skepsisen omformet til ren begeistring, og jeg ble bare sittende der å le litt i en slags fryd til denne fyren som med sin låt har funnet en ny spent tilhører (i undertegnede).
Etter disse rundene med denne sangen, kom jeg i tanker om en nå avdød helt, en som til og med har samarbeidet litt med min aller største helt, Tom Waits. Den mannen er kjent under navnet Mark Linkous, og han hadde et fantastisk band han kalte Sparklehorse. Kåre drar meg litt i den retningen av en eller annen grunn.
Kåre Indrehus er også ganske lett å kople opp mot selveste Tom Waits. Hans røst er på ingen måte i Tom's nabolag, med det er noe med selve nerven, og selve innstillingen til livet og gangen i det som får meg til å tenke også på Tom Waits her. Så dette er jo faen så herlig.
Nå kjenner jeg selvsagt for lite óg for dårlig til Herr Indrehus for å dra de helt store sammenligningene, men som jeg sa innledningsvis har vi først og fremst å gjøre med en meget original fyr og kunstner her.
Hans stemme er for å si det mildt, langt i fra det en amerikaner ville kalt radiovennlig, og hans helt nede i marka enkle men sterke uttrykk, er forsåvidt også det.
Men, men. Når det er sagt, er det jo nettopp sånt det kan komme noe stort og i alle fall interessant ut av. Det tror jeg bestemt også kan gjelde for denne artisten. Jeg har tro på det.
Den smått tragikomiske lyrikken har som sagt sitt tydelige alvor i bunnen, og i så måte synes jeg Kåre treffer spikeren på hode med sin måte å fortelle historien på - filosofisk betraktende med et nydelig lite glimt i øyet.
Det er både festlig og tragisk (jeg håper det er meninga), og det gir meg en trang til å ville høre mer fra denne herren så fort det lar seg gjøre. Debutalbumet kommer før du vet ordet av det.
Dette var i sannhet et friskt pust i et pulserende, stadig bedre og mer spennende norsk musikkliv. Det skjer noe i gamle Norge for tiden. Kanskje rikdom tross alt er for kjedelig.
Ja. Så det finnes altså håp, og Kåre Indrehus er definitivt et av dem. Det er bare å glede seg. Det gjør jeg.
