King Gizzard & The Lizard Wizard - Nonagon Infinity (ATO Records)

Fra Melbourne, Australia kommer denne passe ville og småsjuke gjengen. Villbassene kom sammen i 2011, og nå, fem år senere, slipper de sitt åttende studioalbum. Hva de går på er ikke godt å si, men at de på tidligere skiver har minnet om 13th Floor Elevators og Mothers Of Invention gir oss et aldri så lite hint. KG&tLW er så eklektiske som et band kan være, og har i løpet av albumene sine vært innom psychrock, powerpop, jazz, progrock, 60s garage og rock'n'roll, før de denne gangen putter inn en rekke blues- og hardrockelementer. Det rare er at det stort sett funker, ihvertfall for meg. Av tidligere album holder jeg Float Along, Fill Your Lungs (2013) og I'm In Your Mind Fuzz (2014) høyest, men det var fram til jeg virkelig tok for meg årets album, Nonagon Infinity.

Australerne elsker riffing, de er eksperter på skitten lyd, og de er altså så eklektiske i sin tilnærming til album at det nesten blir for meget. Men bare nesten. Og, denne gangen har de gjort et nytt stunt av det sære slaget. Hele albumet er nærmest for en loop å regne, og de tonene som åpner skiva med låten "Robot Stop" er de samme tonene som utgjør avslutningen "Road Train". De samme riffene går igjen i alle de ni låtene, som til sammen varer i 41 minutter. Høres det kjedelig og ensformig ut? Mulig det, men jeg kan betrygge alle som elsker rock med mening om at det er det overhode ikke. De putter inn så mye snaisent og heftig i de forskjellige låtene at det tvert imot har blitt bandets mest sprelske og varierte skive til dags dato, og selv om du knapt nok får med deg overgangene fra en låt til den neste, så skjønner du så definitivt at det har skjedd ganske så kjapt.

Variasjonene over samme tema er så heftige at de det ene øyeblikket kan minne om de tyske krautrockerne i Can ("Mr. Beat"), for så å gå bananas i progrocken og sende tankene i retning Yes på en låt som "Invisible Face". Men, tøffest er de når de på "Evil Death Roll" åpner som et frenetisk og ellevilt Grand Funk Railroad, for så å gli sakte men sikkert inn i Stooges-terreng type TV-Eye. Her byr de på sju ville og heftige minutter som du bare vil ha med deg, gang på gang, og selv om dette virkelig er et album du hører fra start til mål, og helst på cd for å slippe snuing & sånn, så klarer jeg ikke å dy meg; jeg må hoppe tilbake og høre låten på nytt.

For å spe på med noen referanser til slutt, noe som i utgangspunktet er håpløst, gitt at dette er en slags reise gjennom rockhistorien, så er neppe Ty Segall ei dårlig sammenligning. Men, når Black Sabbath er et annet band jeg hører mye av her, så skjønner du fort at her er det spor av mye deilig rock'n'roll. Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke har hørt et lignende album, og jeg tenker at vi her snakker om et innovativt og uredd band som ikke skal ha noe uprøvd. Sånn skapes det rock'n'roll som vil bli husket lenge, og bare det at vokalist Stu Mackenzie kommer med et "Woohoo" hver gang de skifter akkorder er tøffere enn snus.

Dette er albumet for deg som liker garasjerock, for de som liker progrock, og rett og slett for alle som liker rock. Jeg kan ihvertfall ikke få nok av skiva for tiden.

https://open.spotify.com/album/7hpznmwqB8FM05bEpN9P94