Luke Haines - Smash The System (Cherry Red Records)

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har et usunt forhold til Luke Haines og hans musikk. Jeg har alt han har gitt ut platesamlingen min, med The Auteurs, Black Box Recorder, Baader Meinhof og The Serveants, og ikke minst soloalbumene hans. Nå har han drevet på så lenge alene at solokarrieren har vart lengre enn alle hans andre prosjekter til sammen, siden 2001, og med Smash The System slipper han sitt tiende album under eget navn. The Wilhelmsens har tidligere tatt for seg hele katalogen til The Auteurs (samt Baader Meinhof), og vil du sjekke ut dette fabelaktige bandet så finner du svært så subjektive omtaler av skivene her: http://thewilhelmsens.com/the-auteurs/.

Som sagt, jeg elsker alt Haines kommer med, noe dessverre ikke altfor mange andre gjør. Hans fire siste utgivelser, Nine And a Half Meditations On British Wrestling From the Late 1970s And Early '80s (2010), Rock And Roll Animals (2013), New York In the '70s (2014) og British Nuclear Bunkers (2015) har ikke bare vært konseptalbum. De har i tillegg vært temmelig eksperimentelle, noe som ikke akkurat er verdens beste salgsknep. Den instrumentelle og syntherseizertufta skiva som kom i fjor er skikkelig vanskelig å få tak på, noe jeg har hørt mange si om hyllestene til alle hans rock'n'roll-helter fra barndommen, de svært så personlige Rcok And Roll Animals og New York In The 70s, der han er synger pent om artister som Jimmy Pursey (the fox), Gene Vincent (the wise old cat), Nick Lowe (a badger), (Alan Vega (Suicide), David Johansen (New York Dolls) og Lou Reed (Velvet Underground), og selvsagt har han skrevet melodier som nesten kunne ha vært komponert av de aktuelle musikerne. Disse anbefales selvsagt på det varmeste.

Så, det er ikke uten en viss skepsis og en solid dose forventning jeg går løs på Smash The System. Matt Ingham fra Cherry Red Records var så elskverdig at han sendte meg skiva for flere uker siden, så med omlag femten runder på samvittigheten har den fått tid til å vokse seg til. At jeg kjører bil i minst halvannen time hver dag har gitt meg en unik mulighet til å høre mye musikk, og ikke minst høre det jeg liker mange ganger. Etter første gjennomlytting fryktet jeg at albumet skulle lide samme skjebne som British Nuclear Bunkers, som jeg lett innrømmer har fått lite spilletid. Den andre runder åpenbarte noen melodier som hadde festet seg, og etter tredje runde begynte jeg å lytte til hva han har på hjertet denne gangen. Da var jeg solgt, og skjønte at dette ville ende opp i en omtale.

I listen to the Velvet Underground
Listen to the Velvet Underground
Smash the system
Smash the system
And David Jones sings
And David Jones sings

Tittelsporet, plassert som den nest siste låten på B-siden, ble sluppet som video i slutten av september, og sammen med singelen "Marc Bolan Blues", som ble tilgjengelig for streaming tidlig i august, ga den håp om at Haines denne gang ville ende opp med å gi ut et eklektisk og deilig album. Og, det er akkurat det han har gjort, så til de grader. "Smash The System" er en aldri så liten oppfordring til oss om å gå ut og lage litt faenskap, samtidig som den lett kan oppfattes som en liten hymne tilegnet David Bowie. Med andre ord så har Haines lagd en låt som det ikke er så lett å bli klok på. Eller hva sies om "do you like the Monkees? Let's smash the system". Jeg liker 60-tallets store boyband. Just sayin'. Luke spiller alt selv, nærmest som vanlig, og har også denne gang tatt med seg sitt elskede klokkespill, kalt pixiephones, Moog og alskens synther. Men det er plenty av gitarer og fete effekter å spore her, og riff som trylles fram på det viset bare Haines kan.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=zW_ath9-Y0E[/embed]

"Marc Bolan Blues" har jeg levd med ei stund, og fetere 70s boogie blir du ikke å høre i år. Liker du T-Rex så blir du å falle for denne låten. Haines er en ekstremist når det kommer til rock'n'roll-referanser i låtene, og ukronet verdensmester i øvelsen "hør ut som en legendarisk artist". Selvsagt har han puttet inn sine elskede gitarer her, Fender Telecaster og Les Paul Custom, takta er feit, og for å skape sitt eget kjente rockunivers har han puttet inn disse analoge synthene han etterhvert har gjort til sitt varemerke.

Åpningssporet, "Ulrike Meinhof's Brain Is Missing", sender tankene til det han drev med på Baader Meinhof, og det er ikke bare pga tema. Lydbildet, syntherseizerne, trommemaskinen, måten han synger på.. alt. Andre låter her som kunne vært på den nevnte skiva er "Ritual Magick" og ikke minst "Bruce Lee, Roman Polanski And Me", en låt jeg rett og slett har blitt avhengig av. En sprø tekst som handler om at han, Bruce Lee og Polanski bygger seg en liten lastebil som de flyr over Tyskland, etter å ha spist toast med bønner i Mayfair. Gitarlicksene han kjører på med her er deilige, og den flyalarmlignende tona som ligger i bakgrunnen får et stilig selskap av hans mest betrodde synth. En herlig låt.

Marc Bolan er ikke alene om å få servert en låt på Smash The System. "The Incredible String Band", the unholy act trapped in a sack, er en nydelig sang som jeg tar meg i å nynne på rett som det er. Her synger Luke tostemt, han har lagt inn noen knakende festlige papp-appapp-appappa'er, synger gjennom en kazoo, og har i det hele tatt lagd en låt like trivelig som bandet den handler om. At han avslutter låten med å si "The Incredible String Band", før en pling av typen som skal understreke et poeng kommer inn, er festlig, og en effekt han også bruker på "Black Bunny (I'm Not Vince Taylor)", bare at han der høres ut som en rasende seriemorder. Ellers kan den låten sende tankene i retning Depeche Mode.

Bolan var The Cosmic Dancer, og låten "Cosmic Man" er nok et lite vink til mannen Luke Haines setter veldig høyt. Låten har sågar fått seg en intro tre låter før den starter, der et barnekor synger sine to linjer av full hals, før Luke kommer inn som en tvilsom onkel med sin røst. Og, her spørres det ikke om når the cosmic man kommer, men om når han skal forlate, som om han ikke kan dra fort nok. Spooky..

Have you seen the cosmic man, the cosmic man, the cosmic man
If you see the cosmic man, ask him when he's goin'

"Power Of The Witch" er Luke Haines goes The Fall, og det er første gangen at jeg har hørt likhetene mellom Luke og Mark E. Smith. "Bomber Jacket", der tema er mobbing som fører til at selvmordsbombere skapes, er selvsagt albumet mest neddempa og vakre øyeblikk. Noe annet skulle ha tatt seg ut. Albumet rundes av med "Are You Mad?", nok en låt jeg har fått på hjernen. "Are you mad like Uncle Terry, or are you mad as Mum?".. Et vesentlig spørsmål for Haines, og sikkert for alle som har fryktet raseriet til familiemedlemmer. Vi aner at onkel Terry kan klikke rimelig heftig, særlig når ordlyden tar seg såpass opp at Luke brøler ut "Are you fuckin' mad!?". Ikke en harmonisk famile, akkurat.

Vurdering: Luke Haines har med Smash The System lagd nok et knakende fint album, et album jeg lett plasserer helt der oppe sammen med hans fineste soloalbum til dags dato. Han vet å lage musikk jeg bare må vende tilbake til med jevne mellomrom, og dette er definitivt av det kaliberet. 

https://open.spotify.com/album/4o0kSCMAKIHCOOsxYb5KuA