Panzergeil - EP (Panzergeil)

Panzergeil er ute med sin første EP. Vi snakker om fire låter, hvorpå den ene, "Ropes", allerede er omtalt her hos oss i TW. Rockerne fra Porsgrunn traff meg hjemme på første forsøk da de banket på for ganske mange uker siden, og det er ikke fritt for at jeg føler meg hjemme når jeg setter på deres EP og lar det stå til. Dette er rock'n'roll etter mitt hjerte, for å si det sånn.

I følge gjengen selv, er Panzergeil Norges streiteste punkrockband, der alle, bortsett fra minstemann Anders som fortsatt bor hjemme hos mor og far, har sine trauste 8 - 16 jobber. Men ikke la deg lure av dette skalkeskjulet, på bandets øvinger våkner villdyrene fra A4-tilværelsens uutholdelige letthet. Da går gutta i full bambus, og de ryr ut i forskjellige dødsviktige utredinger om kuk og ræv (legg gjerne merke til det vakre bildet under her), og såvidt jeg selv kan huske, var det også sånn da jeg spilte i band for 30 år siden. Det er altså bare sånn det er. Det blir ofte fullstendig apesirkus når unge menn samles for å spille rock'n'roll. Det ligger liksom i fenomenets vesen. Mellom hver eneste låt kommer det ofte en saftig og meget saklig ramse om baller, rævhull og andre biologiske finurligheter vi ofte omringes av i hverdagen. Og bare for å ha det på det rene; man trenger ikke være skeiv for å like og bable om baller og rævhull (ikke at det er noe galt i å være skeiv - og jeg tviler på at de "skakke" babler så mye om sånt anyway, så...), sånt noe bare rauser ut på en slags autopilot. Det blir et internt språk, et språk som fører rocken videre inn i, og et skritt nærmere nullpunktet for hver eneste gang.
Men nok om den slags nå. Selv om bambus og kukrompebabbel er dødsviktig, finnes det noe som nesten er enda viktigere i et punkrockband, og det er selve musikken.
Og da snakker vi gjerne om låter og uttrykk, image og kjemi mellom våpendragere. Dette er faktorer som ofte kan ha en positiv effekt i et bra band. Og alt dette virker det som Panzergeil har i bøtter og spann (Kort innpå bare: Hva er forskjellen på en bøtte og et spann?).

Jeg har sikkert sagt det før i min singelomtale av "Ropes", men det skader ikke å gjenta det. Panzergeil består altså av:

Herman Svanes - Vokal
Jostein Mathiassen - Bass
Anders Flohr - Gitar
Eivind Dalevoll - Gitar
Tim Kristian Nielsen - Trommer

Første låt, "Ropes" som visstnok handler om sadomasokisme, knaker i gang med full pupp på riff-fronten. Det hender at dette minner meg kraftig om norske og savnede Gluecifer, men jeg slår meg alltid til ro med at dette er lyden av Panzergeil. Det er en helvetes herlig og tøff låt som får håret til å blafre på trommis-med-vifte-vis.
Neste ut er "Solarbed Crackhead". Nok en gang riffes det igang med høy hardrock faktor. Riffinga og drivet minner meg egentlig mest om '80-talls metal på sitt beste. Jeg får noen lenge etterlengtede Michael Schenker assossiasjoner av gitarene, og litt sånn Cozy Powell-feeling av tromminga her. Denne låta som handler om en snelle som skrever ivrig for litt dop, har helt klart elementer som kan minne om punkrock, selv om jeg er litt usikker på det begrepet, når sant skal sies. Men det er helt klart steintøff rock'n'roll, og med Savnes sin formanende stemme oppå all komping og riffing, blir dette bare helt kanon, uansett hva vi velger å kalle det.

"Skin City" er tredjelåta ut her på denne EP-en som jeg nesten har spilt ihjel allerede. Den handler om å oppsøke prostitusjon, og den banker sexy avsted sånn akkurat passelig på en aldri så liten snurr. Man kan kjenne grunnpromillen i selve strukturen... Det er retningsbestemt, stødig og eplekjekt. Atter engang får jeg denne hardrockfeelingen mye av det på '70 og '80-tallet ga meg. Her er både Sabbath-elementer og litt Judas Priest (selv om det er leeeenge siden jeg hørte på Priest).

Sistelåta "Family Tree", er kanskje den mest punkrocka, sånn rent strukturmessig. Her kan man få assossiasjoner til det meste av det som ble servert da den nye punkrockbølgen, først på '90-tallet, tok av og holdt på på sitt aller verste (les beste). Låta handler om å knulle kusina si, noe som ikke er helt uvanlig på enkelte perifere utkanstrøk av dette landet. Det er med andre ord en velkjent problematikk. Interessant og fet låt dette, med noen delikate brytninger lagt smakfullt inn her og der. Hele sulamitten er perfekt produsert av ingen ringere enn Christer Krogh. Den fyren er rett og slett en trollmann bak spaker og potmetre.

Vurdering: Jeg er jævla imponert over nivået på musikerne her. To steintøffe gitarister, en jævla tøff bassist, en helt ypperlig trommis, og en vokalist med utrolig tøft særpreg og et herlig driv. Jeg anbefaler lett denne EP-en til hvem som helst, for den holder ikke et kjedelig sekund i sin favn. Dette er 1000 sekunder, eller et drøyt kvarter, om du heller vil det, med fest. Dette er bare rock'n'roll fra rockebyen Porsgrunn (noe som selvsagt ikke er bare bare), og jeg, jeg gleder meg til bandet slipper sin første langspiller. Big Time!

[embed]https://open.spotify.com/album/2qbEg7w62D5Leew24Jxlpe[/embed]