Quarter Wolf - An Orgy Of Shocking Violence (That'll Do Records)
Jeg kom over EP'en Rock'N'Roll Cliché tidligere i sommer, etter et tips fra en kompis. Minutter etter at lydbølgene fra denne Oslo-duoen traff ørekanalene mine var jeg fan. Vel, egentlig var jeg blodfan, for de fire låtene kilte øyeblikkelig ved de rette stedene i nervesystemet. Jeg gikk straks i gang med å sjekke ut hva oslogutten Marius Kromvoll (gitar og vokal) og australeren Paul Daniel (trommer og kor) fra Ballarat, Victoria hadde gjort tidligere. Stor ble overraskelsen da jeg oppdaget at de ga ut en fullengder helt tilbake i 2013, An Orgy Of Shocking Violence. Slike oppdagelser er noe av det kjekkeste jeg opplever på musikkfronten, da jeg vet at jeg har funnet noe jeg virkelig kan kose meg med i lang tid.
Den lekre vinylen, som de har solgt altfor lite av kvaliteten tatt i betraktning, kom i posten, sammen med den omtalte EP'en og ei kul t-skjorte designet av Paul. Denne pakken kalles Quarter Wolfe's Quosepakke, naturligvis forkortet Quk, og burde være et must for alle som har mer enn 0,75% rockegen i skrotten. Liker du garasjerock så liker du Quarter Wolf. Jeg håper virkelig at karene må trykke opp mer enn de 200 eksemplarene de fikk presset for snart tre år siden. At de fortsatt sitter på 100 eks er flaks for oss som elsker rock'n'roll, men de skivene burde jo i anstendighetens navn ha sust rundt om i landet i ymse postbiler for lenge siden.
Konseptet og idéen til Quarter Wolf i 2012 var at de ville gi bort en låt gratis hver måned i løpet av 2013, for så å gi ut alle tolv låtene på vinyl på slutten av året. I tillegg hadde altmuligmannen Paul ordnet det sånn at man kunne laste ned to bonusspor med en kode på selve plata. Jeg nevnte i omtalen av Rock'N'Roll Cliché at australeren gjorde det meste rundt den utgivelsen, og allerede i 2013 fikset han coverdesign, digital tilrettelegging, og ikke minst så oppretta han plateselskapet That'll Do Records. Plata ble forøvrig miksa av to kompiser av dem, punklegenden Daniel Antoni Thorstensen fra FANT, og hans studiekompis Tore Martin Austheim. Da dette pågikk reiste Marius langs Mississippi, fra Chicago til New Orleans. Han besøkte Graceland og Robert Johnsons grav utenfor Greenville samme uka som den blei ferdigmiksa, og "godkjente" miksen fra rock'n'roll-sentrumet Memphis, Tennessee.
Tittelen er en story i seg sjøl, og av den virkelig coole sorten. Kromvold ville prøve den samme tilnærmingen som George Harrison gjorde da han skrev "While My Guitar Gently Weeps". Det innebar at han satte seg ned og blafret gjennom en bok, for så å la fingeren lande på en tilfeldig setning, selvsagt med øya igjen. Han hadde plukket fram en skikkelig godbit, Kingdom Of Fear av Hunter S. Thompson, og da han åpnet gluggene falt øynene på leddsetninga "an orgy of shocking violence". Umiddelbart følte Marius at dette, dette ble den feteste tittelen han noensinne hadde hørt om, og ble kokfornøyd med seg selv. Etter stuntet hadde de kun ei øving igjen før den siste av tre sessions i studio, så de rakk akkurat å lage og spille inn tittellåten, som naturlig nok endte opp med å bli desemberlåten og avslutningssporet på albumet.
Skateren og fotografen Alex Holm kom på releasekonserten, og fortalte karene etter et svett og heftig sett at han syntes tittelen på skiva var dritkul, og at spesielt tittellåten var djevelsk bra. Han spurte om han fikk lova å lage en video til låten, noe han selvsagt fikk, og krevde videre at den skulle være voldelig. De timet innspillingen opp mot 15-årsjubileet til Fight Club, og inviterte flere skate- og punkekompiser til å gjenskape filmklassikeren. Det viste seg at folk sto i kø for å få seg en på trynet, rock og skating gjør tydeligvis noe med folk, mens Alex filma at de oppmøtte dælja løs på hverandre. Ingen ble spesielt skada, men mange gikk veldig langt for å få det til å se fett ut. Kromvold insistere på at Daniel, som miksa plata, skulle slå ham hardt nok til at det skulle se realistisk og fight clubsk ut. "Hardere, ta i, a!", ropte han til kompisen tre ganger. Den fjerde gangen gikk han på ræv med et glis, og var såpass kokfornøyd at han tenkte det, det var scena for musikkvideoen. Men, det ble slag to eller tre som endte opp i videoen. Uansett, resultatet ble en knakende stilig video. Alex Holm lagde forøvrig 360-videoen til "Rock'N'Roll Cliché", en annen video som er verdt å få med seg.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=HJ1FdNokHGA[/embed]
De runder altså av med en boogieaktig rakker, en rakker som setter et kruttsterkt punktum for det som er en orgie i fete riff, tunge skarptrommeslag, intens vokal, og altså voldelige tendenser. Vi snakker ikke slapp gitarboogie her, mer av sorten som oser av svette, dongeri og føtter som MÅ røre på seg. Muligens kan du ende opp med å få lyst til å fike til noen, men det får i såfall stå for egen regning.
Før vi kommer til denne intense avrundingen av skiva har vi fått servert over en halv time med høyoktan-rock'n'roll. Åpningssporet "Lone Wolf" setter standarden for de elleve låtene som skal komme, og kan beskrives som en eitrende sint Elvis uten downers innabords, klar for å riste mer på hoftene enn han noensinne rakk. Skal det shakes til Quarter Wolf så bør du tåle å ha en puls tett under maksnivået i over en time, for såpass lenge ryktes det at de kjører sine elleville show. "Addicted" er rett inn i Jon Spencer-territorium, et sted karene definitivt virker å trives. En rekke fete overganger, hyling og vræling, noen "woo-hoo"-er, kule riff, og et tempo som kan pusten av den råeste bakkeløper. Ingredienser vi som digger Blues Explosion er kjente med.
Fight Club-linken er ikke tilfeldig når det kommer til dette albumet. Det er en underliggende aggresjon gjennom hele skiva, noe "La Bandida" burde være en grei indikator på. At de kjører på med energi, intensitet og baller større enn sjøminer gjør at jeg ikke bare får lyst på ei øl når vinylen snurrer. Rockabilly og kjappe takter får meg til å blande en whiskey sour, og kose meg gløgg ihjel. Det hjelper ikke på at "Kavorka" øker tempoet, samt får meg til å sjekke coveret. Jon Spencer må vel være involvert her på et eller annet vis? Men, nei, det er Kromstad som rett og slett er Spencers norske tvilling, og når han her synger ut om sin mojo, sin uimotståelige tiltrekkingskraft, så er det som det skal være. Kavorka er det latviske (!) ordet for "dyrisk tiltrekning", noe Quarter Wolf innehar plenty av.
"Hey Al" skiller seg noe fra resten av låtene på skiva. Kromstad bruker de øverste strengene noe mer, skaper en slags bassgang av riffet, og synger langt renere enn på noen andre spor. At koringen er så distinkt som den er her kler låten utmerket. Jeg skjønner at det bare er å kutte sukkeret og sitronen i whiskeyen, og bytte ut bourbon med skotsk øy-whiskey. "The Girl On My Mind" er en småfunnky sak, Marius tar fram Elvis-stemmen, mens Paul holder litt igjen, som om han ønsker å få fram at hvert eneste slag er viktig. Nå oser det røyk, mose og bær av glasset, mens det fortsatt oser Blues Explosion av høttalerne.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=yQTGvWjSKxM[/embed]
Side A er historie, og side B står på startstreken. Først ut er "Too Much Lovin'", en sprelsk sak som forklarer oss at livet må balanseres. Det kan bli for mye kjærleik i flekkene, en slags O.D. on love. "I've got too much love for a life time", synger Kromvold, og selv om jeg ikke har vært der, så skjønner jeg hvor han vil. Det kan bli for mye kos og idyll i flekkene, og da må det ei utblåsing eller tre til. Kanskje var det det brodern trengte da han en gang for lenge siden ba meg slå ham det jeg klarte, akkurat som Marius ba mikseren sin gjøre. Etter mye mas ga jeg etter, og avleverte et slapt svingslag. Det var ikke godt nok for min eldre bror, som inspirert av Brad Pitt og Ed Norton ville ha meg til å gi på. Så, jeg ladet høyrearmen, tok i, og avleverte et slag som brakk et par ribbein på ham. Vi avsluttet Fight Club-prosjektet der og da.
"Second Thought Blues" er mer av det snadderet Quarter Wolf er alene om å by på her i landet; en duo som spiller skitten og heftig garasjerockpunk. Kromvold sin deilige gitarlyd, melodiske riff, blykul tromming, og taktskifter som Russell Simins ville nikket anerkjennende til. Dette er en av de seigeste låtene på skiva, og ikke langt unna min favoritt med bandet. Dama på skiva heter "Carolina", og bandet byr henne fram på lekkert vis. Et enkelt riff, ei intens takt, "yeah"-koring og en bridge som gjør det hele enda mer intenst. Albumets kuleste, lille gitarsolo kommer óg lurende fram sammen med denne dama.
Robert Johnson solgte sjela si i det berømte veikrysset. Hva Quarter Wolf tilbydde djevelen i "Crossroads" skal jeg ikke mene noe om, men skitten blues ble det ut av det. Igjen, en blodfet lyd av gitaren, og trommerier som sender Paul Daniel opp i eliteklassen blant norske trommiser. Eller, trommiser bosatt i Norge. November er min måned, og november-låten på An Orgy Of Shocking Violence var, og er, "Porkchop". Jeg elsker svinekoteletter, så det passer utmerket. Kromvold tar noen vokale krumspring her, legger toneleiet så høyt han kan, for så å droppe helt ned i kjelleren, og det er rett ut knakende tøft. Riffet har jeg hørt en rekke ganger før, men det gjør absolutt ingenting, for Quarter Wolf gjør det til sitt eget. Hyllesten til svinekotelettene er lett en av de kuleste låtene fra 2013.
Det tok meg tre år å oppdage Quarter Wolf, men den som venter på noe godt, og så videre. Faen, jeg har fått meg et nytt, semi-norsk band å elske. Denne duoen skal være helt i egen klasse på ei scene, noe jeg lett ser for meg, og nå er det bare å glede seg til de står på ei scene ikke langt unna der jeg befinner meg. Blårock i Tromsø tror jeg er som skapt for Marius og Paul, og klientellet der ville ha trykket dem til sitt bryst etter ei takt og tre akkorder. Jeg vet i allefall at jeg gjorde det.
Folkens; det er visstnok fortsatt hundre eksemplarer igjen av skiva. De bør det bli rift om.