Steve Earle - Copperhead Road

Første gang jeg hørte navnet Steve Earle, hørte jeg det ikke; jeg leste det, i avisa Nordlys. Det var en vakker dag sent på høsten i 1990, og en av avisens skribenter hadde tatt for seg The Hard Way, Earle's siste barn. Jeg tror dette var en lørdag morgen, og det siste sollyset hang lavt over Tromsø by med grei beskjed om at mørketiden nærmet seg med stormskritt. Etter at jeg hadde lest omtalen, tok jeg de to-tre skrittene ut og inn på bussen som igjen ville, og tok meg til den nærmeste platesjappa. En time etter at jeg kom hjem igjen, var jeg Steve Earle-fan. Enkelt og greit. Det er jeg fortsatt. Så da mandagen sto for tur, hadde jeg vært innom den samme sjappa, røska med meg, Guitar Town, og dagens klassiker, Copperhead Road. Nå har Stephen Fain Earle laget mange klassikere, men i dag føler jeg at hans powertwang-skive står for tur. Eller som han selv sa det i 1988, da dette tredje albumet i rekken kom: "Dette er den første fusjonen mellom Heavy Meyal og Bluegrass". Dette sa han sikkert med et glis rundt kjeften. Den djevelen.

Så mye som jeg øyeblikkelig forelsket meg i mine tre nye skiver, var Copperhead Road den som først fullstendig overrumplet meg. Jeg hadde ikke hørt så mye som kunne sammelignes med Steve Earle på den tiden, og det som kom nærmest i min samling, måtte være John Hiatt og Warren Zevon - som jeg hadde oppdaget året før, sånn cirkus.

Aller først... La meg sitere min store helt, Johnny Cash: "The Devils Right Hand" is a really good song. One of the best-written songs i've ever recorded. I know Steve, and he's a good boy. A man who stands up for what he believes". Jeg er enig med John her. Den låten er som et lite smykke smid i helvete med all tilgjengelig kjærlighet. Er også enig i at mannen står opp for hva han mener. Noe annet skulle tatt seg ut. Men. La oss starte ved begynnelsen av denne klassikeren som jeg er redd alt for mange har glemt å lytte til de siste årene, meg inkludert.
Bare vent et par øyeblikk til jeg får sagt at jeg finner det litt trivelig, faktumet at Mr. Earle er født nøyaktig én dag og 11 år før meg. "Hva faen har det med saken å gjøre", tenker du nok da, og da kan jeg bare berolige deg med at jeg nok er en litt snodig skrue. Beroliget? Tenkte vel det.

[embed]https://youtu.be/xvaEJzoaYZk[/embed]

Skiva starter med tittelsporet. "Copperhead Road" er til dags dato fortsatt en av mine Earle-favoritter. Den låta sender meg rett i festmodus og det som verre er. Kanskje i opprørsstemning. Aaaah... Her er det hjemmebrent, whiskey og snuten i hæla, folk som blir kjørt av veien (John Lee Pettimores bestefar blir meiet av "Copperhead Road", som er en virkelig vei i Johnson County, Tennessee), og drept av lovens lange arm, i følge sagnet. Mannen, vietnamveteranen, bestemte seg for å heller dyrke gress, istedenfor å djevles med moonshine-klanen i distriktet. Trur eg, og vil fortsette med det.

He'd buy a hundred pounds of yeast and some copper line
Everybody knew that he made moonshine
Now the revenue man wanted Grandaddy bad
He headed up the holler with everything he had
'Fore my time but I've been told
He never come back from Copperhead Road

Det er intet mindre enn en fantastisk historie med full autensitet. Alle tre versene er saftige saker for alle som elsker saftige saker sunget så jævla tøft som dette. Den teksten passer så bra sammen med selve låten at det bare er til å gråte i glede over. Låten er vel også å regne som et lite angrep på USA's idiotiske War on Drugs-holdninger. "Copperhead" er dessuten navnet på en giftig slange som holder til i dette området, og det passer vel rimelig bra her. Vi er dessuten inne på noe av vietnamproblematikken her. Steve er ikke en stor fan av sitt lands forskjellige regjeringer, og det kommer han heller aldri til å bli. Aktivisten og rockeren... Men faen for en åpning ass. 

Så går vi rett over i neste helt usannsynlig tøffe låt. "Snake Oil" strekker seg langt i å kalle daværende president Ronald Reagan for en jævla banditt, uten at jeg skal komme nærmere inn  på det her og nå. Heller ikke der og da. Herregud for en utrolig tøff låt dette er. Full av twang og rockabilly suser den avsted. Dette er låten over alle landeveislåter. Du trenger ikke bensin på tanken for å suse avsted i hundre til denne rakkeren. Jeg har prøvd, så det vet jeg.
Så, før du vet ordet av det, havner vi rett i nok en powertwang-faen av en låt. "Back to the Wall" er også Steve Earle på sitt aller tøffeste. Den dop og helveteforfulgte Earle var litt av en skrue på tampen av '80-tallet. En skikkelig villstyring.

Så suser vi inn i sangen Mr. Cash er så begeistret for. "The Devils Right Hand":

About the time that Daddy left to fight the big war
I saw my first pistol in the general store
In the general store, when I was thirteen
I thought it was the finest thing I ever had seen

So l asked if I could have one someday when I grew up
Mama dropped a dozen eggs, she really blew up
She really blew up, and i didn't understand
Mama said the pistol is the devil's right hand

The devil's right hand, the devil's right hand
Mama says the pistol is the devil's right hand

Me very first pistol was a cap and ball Colt
Shoots as fast as lightnin' but it loads a mite slow
It loads a mite slow, and soon I found out
It'll get you into trouble but it can't get you out

So about a year later I bought a Colt 45
Called a peacemaker but I never knew why
I never knew why, I didn't understand
Mama says the pistol is the devil's right hand

The devil's right hand, the devil's right hand
Mama says the pistol is the devil's right hand

Got into a card game in a company town
I caught a miner cheating, I shot the dog down
I shot the dog down, I watched the man fall
He never touched his holster, never had a chance to draw

The trial was in the morning and they drug me out of bed
Asked me how I pleaded, not guilty I said
Not guilty I said, you've got the wrong man
Nothing touched the trigger but the devil's right hand

The devil's right hand, the devil's right hand
Mama says the pistol is the devil's right hand

The devil's right hand, the devil's right hand
Mama says the pistol is the devil's right hand

Det er en selvfølge at også jeg er fan av dette helt nydelige håndverket. Denne poesien. For en jævla strøken låt, og for en helt strøken tekst. Steve Earle er utvilsomt blant tidenes aller fineste låtskrivere. Han blander seg fint inn sammen med folk som Townes Van Zandt, Tom Waits, Guy Clark, Warren Zevon, Bob Dylan, John Hiatt og andre betydelige folk i "americana"/singer/songwriter-leiren.

Siste låt på side 1, er utrolig nok også en uimotståelig klassiker. En helt fantastisk låt der en av tidenes aller tøffeste band, The Pogues, spiller så støvføyka står. "Johnny Come Lately" tar for seg problematikken rundt det å komme hjem etter en tjeneste i krig for sitt land. For hvilken pris, og til hvilken nytte..?

Side 2 på denne grammofonplata som lyder fantastisk gjennom høytalerne den dag i dag, åpner med "Even When I'm Blue". Det er vel ikke mer å si enn at også dette er en helt nydelig låt. Bare hør den jævla gitaren. Helt perverst deilig. Snakk om twang. Yeehaw! "You Belong to Me" er også en av mine all-time Steve Earle-favoritter. Den kunne lett vært med på debuten, Guitar Town, fra to år tidliger, men heldigvis dukker den opp her, perfekt plassert sammen med de andre shclægerne på denne sinnsykt deilige skiva. Hør den bassgangen der inne, bare. Hæ? Hæhæææ... Fysj faen dette er saker. Nifst.

Jeg må bare si det mens jeg har deg her. Etter alle disse årene med Copperhead Road, må jeg bare i dag, i denne timen, fastslå at albumet har vokst seg større og tøffere enn jeg synes å huske. Også vakrere. Jeg husket bare at jeg elsket skiva av hele mitt hjerte, men dette... Ajajaj. Reis til helvetes for et album!

"Waiting On You" har vår man skrevet og komponert sammen med Richard Bennet (Neil Diamond-duden). Dette er etter min mening den svakeste låten på skiva. Ikke at den er så svak at det gjør noe, for dette er håndverk av ypperste klasse... Det er bare det at jeg føler meg litt rosa når jeg hører den (det er nok bare meg), og det liker ingen mann med respekt for seg selv (skulle jeg anta). Men faen. Det er en staselig låt isolert sett. Når jeg spiller CD-versjonen. skipper jeg ofte denne. Vurderer å slutte med det?
Når "Once You Love" tar form, er jeg straks litt mer komfortabel hva fargefølelse angår. Denne har Steve pennet sammen med Larry Crane; altmuligmannen som ikke trenger noen nærmere presentasjon, i og med at han har samarbeidet med "alle". Jeg setter pris på denne saken, denne kjærleikshistoria som forteller deg sannheta om kjærleiken, så snart du beveger deg inn i den. Og det gjør du. Bare vent, eller - du glemmer ikke sånt (alt etter hvor gammel du er).

Avslutningsvis serveres vi atter en av mine mange Earle-favoritter. Jeg mener... Liker du ikke, eller om du ikke lar deg bevege av "Nothing But a Child", er du nok dessverre ikke riktig sammensatt. Da har du nok ved en eller annen anledning vært demontert, for så å blitt limt sammen igjen av en jævla amatør:

Once upon a time in a far off land
Wise men saw a sign and set out across the sand
Songs of praise to sing, they travelled day and night
Precious gifts to bring, guided by the light
They chased a brand new star, ever towards the west
Across the mountains far, but when it came to rest
They scarce believed their eyes, they'd come so many miles
And the miracle they prized was nothing but a child
Nothing but a child could wash these tears away
Or guide a weary world into the light of day
And nothing but a child could help erase these miles
So once again we all can be children for awhile

Now all around the world, in every little town
Everyday is heard a precious little sound
And every mother kind and every father proud
Looks down in awe to find another chance allowed

Det er ikke Jesus som beveger meg her, eller underet under den klokkeklare stjerna, det er Steve's evne til å formidle/skrive en fantastisk vri på en gammel historie som rører ved mitt indre dyp (du vet langt der inne og dypt der nede), og følelsen av å bare være et barn for en stakket stund.

Nå skal jeg tre hatten på huet og rusle meg en tur inn i skauen sammen med min firbente venn. Adjø, så lenge. Copperhead Road, ass... For en reise.

[embed]https://youtu.be/2IpckS2ZiXw[/embed]

https://open.spotify.com/album/2XHFLRzTwQMQL8hrGeQoMC